Ingenting i livet er sikkert bortsett fra døden, skatter og Lionel Messi som vinner Ballon d’Or. Men kanskje kunne navnet denne gangen vært annerledes, for Erling Haaland var også en fremtredende kandidat.

Før Haalands planlagte ankomst til Manchester City klarte laget aldri å vinne UEFA Champions League. Så da han ble ansatt, trodde mange at Messias endelig var kommet. Med det lange gylne håret sitt gjorde Haaland det allerede uforgjengelige laget enda bedre. Plutselig gikk City fra å være garantert Premier League-tittelvinnere til å jage en av de mest unnselige statistikkene i engelsk fotball: diskanten. Den siste og eneste andre gangen dette ble oppnådd var i 1998, takket være deres egne støyende naboer Manchester United.

Haaland var den manglende brikken i Citys fantastiske, stjernespekkede lag. I tillegg passet han rett inn i systemet, og aksepterte alt presset som vanligvis ikke vil være forbeholdt en 23-åring. Han ble toppscorer, med 12 mål i løpet av Champions League-kampanjen, og hans femmålsprestasjon mot Leipzig i åttendedelsfinalen var snakk om byen. Så rev han opp Premier League også. Etter 29 år har den engelske fotballkongen Alan Shearers 34 mål (en felles rekord med Andy Cole) endelig blitt detronisert, med Haaland som scoret 36 mål i kampanjen 2022/2023. Nå, med 38 mål scoret i 2023 alene, er han bare ett mål unna å slå rekorden for flest mål i løpet av et kalenderår i Premier League.

Tallene taler for seg selv. Når det kommer til å score mål har ingen vært mer klinisk enn Erling Haaland, og derfor vant han Gerd Müller Trophy, tildelt årets toppscorer. Men i sesongen hvor Haaland postet de mest utrolige tallene, oppfylte Lionel Messi endelig sin profeti ved å vinne FIFA verdensmesterskap i Qatar.

For Messi handlet det ikke bare om å vinne verdenscupen; det var en skjebne han hadde forfulgt for lenge i sin strålende karriere. Det var det eneste trofeet som manglet i samlingen hans, og han vant det med stil. Syv mål og tre målgivende pasninger på syv kamper gjorde Messi til turneringens desidert beste spiller.

Utenfor landslaget har Messi 20 mål og 20 assist i sesongen 2022/2023 med PSG. Ikke desto mindre er det uendelig debatt om at den franske ligaen, Ligue 1, er langt mindre konkurransedyktig enn den spanske og engelske ligaen. Når du tar i betraktning PSGs liste, som består av tre av de største generasjonstalentene, ser det franske mesterskapet ut som en tur i parken.

Det er her dilemmaet oppstår med Ballon d’Or. Hvordan balansere en beslutning der to aktører ikke nødvendigvis er på samme bølgelengde? Historisk sett har Ballon d’Or blitt tildelt den beste spilleren på et mesterskapsvinnende lag, med ekstra vekt tildelt hvis landet ditt vinner en turnering.

Messi vant VM med Argentina, mens Haalands Norge ikke en gang kvalifiserte seg. Skaper ikke dette en ubalanse mellom deres bidrag til deres repeterende nasjonale scener? Er det rettferdig å klandre Norge, et land med begrenset betydning på verdensscenen, for ikke å vinne VM?

På den annen side oppnådde ikke PSG noe ekstraordinært, og etter verdensmesterskapet ble Messis situasjon i klubben noe fiendtlig, noe som førte til hans eventuelle overgang til Inter Miami. Haaland derimot, med hjelp og oppmuntring fra Rodri, Ruben Dias, Bernardo Silva og Kevin De Bruyne, vant Champions League, forsvarte sin Premier League-tittel og knep FA-cupen. Det er ekstraordinært.

Det viktigste poenget med debatten er at Haalands prestasjon gjenspeiler en 12-måneders periode der han scoret mål fra alle vinkler, med bruk av alle mulige deler av kroppen. Messis prestasjon var eksepsjonell i seks måneder, før han ble syndebukken for PSGs tidlige utgang fra 16-delsfinalen.

Deretter kommer debatten om posisjonene de hver spiller. Messi arvet en friere rolle innenfor den argentinske midtbanen, mens Haaland var eneste nummer ni. Hans tilstedeværelse betydde at noen endelig kunne fullføre alle De Bruynes vakre lobber, kryss og baller. Men å bruke «men Haaland-øksen, y og z i laget sitt»-argumentet skjærer det ikke helt for denne debatten, siden begge spillerne har hatt den luksusen å være omgitt av like gode kamerater på klubbnivå.

Et annet motargument er at Haaland ikke scoret eller bidro stort i Citys Champions League-semifinaler og finale. Selv om dette er faktisk nøyaktig, reduserer det fortsatt ikke hans rolle i sesongen City har hatt og rollen hans ankomst har spilt for å heve den manglende mentaliteten av optimisme.

For ofte antyder debatten at Ballon d’Or er en individuell pris og at et lags prestasjoner ikke bør være en avgjørende faktor når vinneren skal kåres. Også da har Haaland og Messis individuelle prestasjoner vært et kjennetegn i år. De hjalp begge sine respektive land og klubber med å vinne de mest ettertraktede trofeene. Haaland er ikke lenger andrefiolin til Kylian Mbappe, og Lionel Messi er ikke lenger en direkte rival til Cristiano Ronaldo.

Denne debatten vil fortsette å følge, siden det fortsatt er et subjektivt spørsmål om hvem som anser hvilken prestasjon som en ekstraordinær prestasjon eller hvem som følte seg mest rørt av denne eller den prestasjonen.

Fotball handler om romantikk; selv den mest kyniske fan vil innrømme det. Foreløpig er Haalands største og kanskje eneste feil i hans unge karriere så langt at han valgte å ha en av de største individuelle sesongene i en tid der romantikk er vår eneste form for overlevelse. Messi er fotballens største romantiske historie.

Raiyan Binte Rafiq er sportsspaltist for Daily Star. Hun tar for tiden en LLM, mens hun jobber frilans for INDIVISA. Hun fører også tilsyn med rekruttering ved Next Level Sports Management med base i Bangladesh.

Meningene som uttrykkes i denne artikkelen er forfatterens.

Følg The Daily Stars mening på Facebook for de siste anmeldelser, kommentarer og analyser fra eksperter og fagfolk. For å bidra med artikkelen eller brevet ditt til Daily Star Opinion, besøk vår retningslinjer for innsending.