Washington: Funn fra en ny studie tyder på at følelser av ensomhet er knyttet til en betydelig høyere risiko for å utvikle type 2 diabetes (T2D).

Forskningen, publisert i Diabetologia (tidsskriftet til European Association for the Study of Diabetes [EASD]), ble utført av førsteamanuensis Roger E. Henriksen og medarbeidere ved Høgskolen på Vestlandet. I tillegg til å se på sammenhengen mellom ensomhet og risikoen for å utvikle T2D, så hun på om depresjon og søvnløshet spilte en rolle.

En voksende mengde forskning har vist en sammenheng mellom psykisk stress og risikoen for å utvikle T2DM. Ensomhet skaper en kronisk og noen ganger langvarig nødstilstand som kan aktivere kroppens fysiologiske respons på stress. Selv om de eksakte mekanismene ikke er fullt ut forstått, antas denne responsen å spille en sentral rolle i utviklingen av T2DM gjennom mekanismer som midlertidig insulinresistens forårsaket av forhøyede nivåer av kortisol, hormonet stress.

Denne prosessen innebærer også endringer i reguleringen av spiseatferd i hjernen, noe som forårsaker økt appetitt på karbohydrater og deretter en økning i blodsukkeret. Tidligere studier har funnet en sammenheng mellom ensomhet og dårlig kosthold, inkludert høyere inntak av sukkerholdige drikker og mat med mye sukker og fett.

Forskerne brukte data fra HUNT-studien, et samarbeid mellom HUNT forskningssenter (Fakultet for medisin og helsevitenskap, Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet). [NTNU]), Trondelag fylkeskommune, Helse Midt-Norge og Folkehelseinstituttet.

Denne databasen inneholder helseopplysninger (fra selvrapporterte spørreskjemaer, medisinske undersøkelser og blodprøver) av mer enn 230 000 personer og ble innhentet via fire befolkningsundersøkelser: HUNT1 (1984-1986), HUNT2 (1995-1997), HUNT3 (2006-2008) ) og HUNT4 (2017-2019).

Baseline-informasjon for 24 024 deltakere ble hentet ut fra HUNT2 etter å ha ekskludert personer med metabolske lidelser, type 1 og type 2 diabetes og de som ikke var tilgjengelige blodprøvedata. T2D-status var den primære utfallsvariabelen og var basert på at HbA1c (glykert hemoglobin – et mål på langsiktig blodsukkerkontroll) var større enn 48 mmol/mol målt i undersøkelsen HUNT4.

Ensomhet ble vurdert fra HUNT2-dataundersøkelsen om de hadde følt seg ensomme de siste 2 ukene og ble målt på en firepunktsskala («nei», «litt», «god mengde» og «mye»).

Alvorlighetsgraden av symptomene på depresjon ble vurdert ved hjelp av et spørreskjema utfylt under HUNT3 som besto av 7 spørsmål, hver vurdert på en skala fra 0 til 3 for totalt 0 til 21 poeng, de høyeste skårene høy indikerer mer alvorlige symptomer. Personer med søvnløshet ble identifisert basert på deres svar på spørsmålene: «Hvor ofte har du i løpet av de siste 3 månedene: «Hadt problemer med å sovne om natten, «Våknet gjentatte ganger om natten og «våknet for tidlig og klarte ikke å få tilbake å sove, henholdsvis. Disse ble spurt som en del av HUNT3 og deltakerne kunne velge ett av tre svar: «aldri/sjelden», «noen ganger» og «flere ganger i uken».

Av 24 024 personer utviklet 1 179 (4,9 %) T2D gjennom hele studien (1995-2019). Disse personene var mer sannsynlig å være menn (59 % mot 44 %) og hadde en høyere gjennomsnittsalder (48 versus 43) enn personer uten T2D. Det var også mer sannsynlig at de var gift (73 % mot 68 %) og hadde det laveste utdanningsnivået (35 % mot 23 %). Følelser av ensomhet ble rapportert av 13 % av deltakerne.

Studien fant at høyere nivåer av ensomhet ved baseline var sterkt assosiert med en høyere risiko for T2DM målt 20 år senere. Etter å ha justert for alder, kjønn og utdanningsnivå fant de ut at deltakere som svarte «mye» på spørsmål om de hadde følt seg ensomme, hadde dobbelt så stor sannsynlighet for å utvikle en DT2 enn de som ikke følte seg alene.

Ytterligere analyse viste at dette forholdet ikke ble endret av tilstedeværelsen av depresjon, innsettende søvnløshet eller terminal søvnløshet, selv om teamet fant bevis på en sammenheng med søvnløshet.

Selv om studien deres ikke undersøkte de eksakte mekanismene involvert, bemerker forskerne at sosial støtte, påvirkning og engasjement kan ha positive effekter på helsefremmende atferd. For eksempel kan råd og støtte fra en venn påvirke en persons helserelaterte valg og ha en positiv effekt på kostholdet, fysisk aktivitetsnivå og generelle stressfølelser. Færre sosiale forbindelser og mangel på disse positive påvirkningene kan gjøre ensomme mennesker mer sårbare for atferd som kan øke risikoen for å utvikle T2D.

Forskere anbefaler å inkludere ensomhet i kliniske retningslinjer for T2DM. De sier: «Det er viktig at helsepersonell er åpne for dialog om en persons bekymringer under kliniske møter, inkludert ensomhet og sosial interaksjon.»

Forfatterne anbefaler fortsatt forskning på mekanismene som spiller i sammenhengen mellom ensomhet og T2DM, samt rollene som søvnløshet og depresjon spiller. De konkluderer: «Spørsmålene som må besvares er i hvilken grad ensomhet fører til aktivering av stressresponser, i hvilken grad ensomhet påvirker helserelatert atferd og, viktigere, hvordan disse to banene samhandler når det gjelder å bidra til en økt risiko for T2D.»