I år feirer tamiler av indisk opprinnelse i Sri Lanka og hjemvendte i Tamil Nadu tohundreårsdagen for deres migrasjon som bygningsarbeidere og plantasjearbeidere. Da britene søkte på jobber i nabolandet tidlig på 1800-tallet, migrerte landløse tamiler fra den sørlige delen av staten med drømmer om tre måltider om dagen, et bedre hus og frihet fra kjedekastisme. Selv etter 200 år sliter disse tamilene, spesielt dalittene, i et land som har vært vitne til krigsforbrytelser, menneskerettighetsbrudd og aggressive hatforbrytelser mot dem.

Ved denne anledningen tok TNM igjen Sri Lanka State Literary Award-vinner N Sarawanan, som har skrevet om situasjonen til tamilske Arunthathiyars i denne øynasjonen. Sarawanan, født og oppvokst på Sri Lanka, emigrerte til Norge under borgerkrigen (1983-2009). Henne Dalithin Kurippugal (Notes of a Dalit) er teknisk sett den første boken som snakker om situasjonen til Arunthathiyars på Sri Lanka. Henne 1915: Kandy Kalavaram (1915: Kandy Riots) vant ham Sri Lanka State Literary Prize i 2018. Boken hans Kallathon (Clandestine Boat) mottok Tamil Nadu Government Award for beste politiske bok i 2019.

Sarawanan snakket med TNM om livene og kampene til indiske tamiler på Sri Lanka og hvorfor det er politisk viktig å markere 200-årsjubileet for deres migrasjon.

Med politiske og kulturelle bånd mellom Tamil Nadu og Sri Lanka som går århundrer tilbake, hvorfor anses 2023 som politisk viktig for tamiler av indisk opprinnelse?

Dette 200-årsjubileet er virkelig veldig viktig for den landløse Malaiyaga Tamilargal å gjøre kjent for verden kampene de gjennomgikk da de ankom et fremmed land hvor de ble konfrontert av utlendinger så vel som deres kolonisatorer. De er tamiler som bor og jobber i teplantasjene i åsene i den sentrale provinsen Sri Lanka. De er også kjent som Upcountry Tamils ​​eller Hill Tamils.

Dette året er også veldig viktig for Dalit Arunthathiyars – som ble brakt til Sri Lanka av britene i samme periode, tidlig på 1800-tallet, for å utføre manuell rensing, legge veier, bygge jernbaner, bygge kontorer og boligområder og renovere landet. . sterk – å snakke om hvordan deres tradisjoner og kulturelle verdier blir overskygget av singalesiske tradisjoner og kultur, og hvordan geografisk segregering har hindret dem i å komme sammen politisk for å kjempe for rettighetene deres.

Hvorfor synes tamiler som verken er srilankiske tamiler eller tamiler i opplandet, det er vanskelig å uttrykke sine behov?

I de siste 70 årene, i det minste etter at tamiler i opplandet ble fratatt statsborgerskap og stemmerett i henhold til Ceylon Citizenship Act 1948 og parlamentariske valgloven fra Ceylon av 1949, opprettet de politiske grupper for å uttrykke sine krav med kraft. Disse anti-tamilske handlingene ble introdusert av United National Party (UNP) regjering. Da den srilankiske tamilske advokaten GG Ponnambalam, grunnlegger av All Ceylon Tamil Congress og tidligere minister, slo seg sammen med UNP-regjeringen, brøt dissidentene ledet av SJV Chelvanayakam ut og dannet Illankai Tamil Arasu Kachchi (ITAK). Denne ITAK la det sterke grunnlaget for tamilsk nasjonalisme. Dermed banet en problematisk lov som diskriminerte tamiler av indisk opprinnelse vei for kravet om en egen tamilsk nasjon på Sri Lanka i de påfølgende tiårene. Tamilene i det indre av landet har blitt politisert på denne måten, og de har gjentatte ganger uttrykt sine behov og krav.

Men dette var ikke tilfelle for Arunthathiyars, som bor i betydelig antall i Kalutara, Gampaha og Colombo-distriktene. De finner ikke en stemme i den politiske propagandaen til Eelam og tamilene i det indre av landet. De ble brakt av britene for å gjøre underordnet arbeid. De var ansatt i manuell rengjøring i alle kommunestyrene der briter var stasjonert. Våre forfedre bodde i cheris (unntatt shanty-byer) i hver kommune i landet, blant den tette singalesiske befolkningen. Det var denne regelen for slummen og layams (hus i gods). Når en arbeidstaker går av med pensjon, må de enten forlate hjemmet eller et familiemedlem må gå tilbake til jobben. Denne tilstanden har tvunget dem til å gjøre det samme arbeidet i generasjoner for å sikre at de har tak over hodet.

I dag skaffer tamiler i opplandet sine egne hjem på landet der de jobbet i to århundrer. Men Arunthathiyars ble ignorert … kravene våre nådde aldri regjeringen. Vi er i en sårbar posisjon fordi vi bor sammen med singalesere. Men dette reddet oss ikke fra opptøyer og sammenstøt under borgerkrigen. Vi har lidd under hvert opprør som har vært rettet mot oss på grunn av språket vi snakker. Vi står her overfor en etnisk identitetskrise. Vi ønsker at vår egen etniske identitet og politiske propaganda skal formidle våre bekymringer og problemer til lovgiverne.

Hva slags identitetskrise møter tamilske daliter på Sri Lanka?

Så sent som på 1990-tallet anerkjente tamilske politikere i opplandet vår situasjon og forsøkte å inkludere oss under paraplyen av tamilsk identitet i opplandet. Leveforholdene til begge tamilgruppene er de samme, men problemene vi står overfor er forskjellige fra deres … og vi føler at stemmen vår mangler.

Vi er spredt over hele landet og bor blant singaleserne. I hver Predesha Sabha (lokalt myndighetsorgan) bor Arunthathiyars i cheris med singalesisk majoritet. Vi har ikke skoler der det undervises i tamil. Selv om antallet studenter er betydelig, er det vanskelig å ansette en privatlærer for å undervise i tamil av økonomiske årsaker. Barna våre er derfor tvunget til å lære singalesisk på skolen. Vi kan ikke feire tamilske høytider fordi det også er umulig for oss å bygge et tempel for tamilske guder, så mange av oss følger singalesiske tradisjoner.

Lese:

Som en tamilsk undergruppe på Sri Lanka, hvordan har den langvarige borgerkrigen, anti-etnisk tamilsk agitasjon og regjeringens politikk påvirket tamilske dalitter?

La oss starte med Sirimavo-Shastri-pakten. Det ble avtalt å sende halvparten av tamilene av indisk opprinnelse til India. Personene som fikk det røde passet ble jaktet på, arrestert og sendt til kysten av Tamil Nadu. Onkelen min på morssiden, som var redd for å måtte forlate familien sin, sov i trærne i flere måneder etter at pakten ble signert. En dag dro min tante Esakki hjemmefra og kom aldri tilbake. Vi fikk et brev fra henne fra Tirunelveli noen måneder etter at hun forsvant. Hun kjente ikke noe sted i Tamil Nadu siden nesten tre generasjoner av familien vår hadde bodd på Sri Lanka. På grunn av denne pakten mistet mange familier sine kjære og visste aldri hva som skjedde med dem. I noen hjem har mødre forsvunnet. I noen hjem ble barn kidnappet.

Borgerkrigen og opptøyene mot tamilene hadde en helt annen innvirkning på oss. Ettersom vi lever blant singaleserne, har vi blitt lettere mål under kriser. Da våre singalesiske naboer pekte fingre mot hjemmene våre, ble vi slått, mishandlet og drept.

Under krigen begynte den srilankiske regjeringen å bosette singalesere i stort antall i den tamil-dominerte regionen Jaffna og andre nordlige provinser etter at mange srilankiske tamiler flyktet dit. For å sikre at deres landrettigheter ikke ble tatt bort, ble Arunthathiyars fra andre deler av landet brakt over av srilankiske tamiler og tvunget til å bosette seg i de nordlige og østlige provinsene. På høyden av borgerkrigen ble tamilske dalitter overlatt til å styre alt selv. Tusenvis av marginaliserte og landløse dalitter ble drept under krigens siste fase. Men det er ingen oversikt over dette, ingen politikere har snakket om det, og ingen har erkjent tamil daliters død under krigen.

Tror du Tamil Nadu-politikere forstår skjæringspunktet mellom tamilske dalitter på Sri Lanka?

Det er virkelig uheldig at mange ledere ikke kjenner forskjellen mellom Eelam-tamilene, hjemvendte som nå bor i Nilgiris, og de tamilske dalittene på Sri Lanka. De snakker oppriktig om tamilenes velferd, men jeg tror ikke de går utover tamilsk nasjonalisme, Eelam og tamilsk ære for å virkelig forstå vår situasjon. Jeg tviler på at de noen gang vil snakke om tamilske dalitter på Sri Lanka.

Du har kanskje hørt om grusomhetene som ble begått mot dalittene i Tamil Nadu. Er det en lignende grad av kasterelatert diskriminering og grusomheter på Sri Lanka?

Til sammenligning er kasteisme og grusomheter blant tamiler av indisk opprinnelse på Sri Lanka mindre på grunn av ulike faktorer. Kolonisatorene brakte ikke bare dalitter til Sri Lanka, men også en håndfull kastehinduer slik at det undertrykkende kastesystemet ville tillate dem å misbruke og utnytte dalittene. Men disse hindukastene fulgte ikke det samme nivået av ekstrem kasteisme på Sri Lanka, ettersom de undertrykkende samfunnene som Pillai, Mudaliyar og Thevar også ble undertrykt av britene. Vi kan imidlertid ikke benekte den sukkerbelagte diskrimineringen som har vært inngrodd i deres sinn i generasjoner.

I Norge inviterer ikke mine hinduistiske kastevenner oss til bryllupsmottakelser hjemme hos dem. De bruker ofte en nedlatende tone og sier: «Vi har kjent hverandre i 20 år. Har jeg noen gang diskriminert deg selv om jeg visste at du er en dalit? » Dette avslører i hvilken grad deres kastemedlemskap gir dem privilegiet til å komme med slike uttalelser. De forstår ikke hvorfor dette er et problem eller hvor mye det skader mennesker som har vært historisk undertrykt i generasjoner.

På Sri Lanka ble vi tvunget til å følge endogami fordi kastehierarkiet ikke tillot oss å gifte oss med mennesker fra andre kaster. Selv i Norge er interkasteekteskap innenfor det tamilske miljøet minimale sammenlignet med hindu-norske interkasteekteskap. Dalitter har ikke lov til å være en del av tempelkomiteer. Kastehinduer ønsker å føle kraften i å undertrykke noen. Dette er ikke mulig her, fordi vi alle migrerte hit som flyktninger og landet har gitt alle like rettigheter til utdanning og et bedre liv. De har ikke mange alternativer og nekter derfor vår tilstedeværelse i tempelledelsen.