Forfatteren er Fritz Stern Chair ved Brookings Institution

«Vi vet bare ikke. Alt er mulig.» Dette var den tyske økonomiministeren Robert Habecks kortfattede svar på spørsmålet som for tiden opptar hans lands regjering, industri og offentlighet: når det 10-dagers planlagte vedlikeholdet av Nord Stream 1-gassrørledningen avsluttes 21. juli, vil russisk stat. -kontrollert gasseksportør Gazprom gjenopptar leveransene, eller vil Vladimir Putin utføre en gasektomi på Tyskland?

En graf fra Federal Network Agencys siste forsyningsstatusrapport viser hvor mye gass som for tiden strømmer ved tre tilkoblingspunkter for russisk gass på Tysklands østlige grense: ingen. «Situasjonen», spesifiserer byrået, «er anspent og en forverring av situasjonen kan ikke utelukkes».

Det er litt av en underdrivelse. Nord Stream 1 dekker 58 % av Tysklands årlige gassbehov. Den europeiske referanseprisen for TTF-gass har allerede økt med mer enn 130 % siden starten av den russiske invasjonen av Ukraina 24. februar, til mer enn €170 per megawattime. I slutten av juni, etter at Russland kuttet forsyningene med 60 %, utløste Berlin den andre fasen av sin nasjonale gassberedskapsplan – ett skritt unna gassrasjonering.

Tyskland mottar også gass fra Norge, Nederland og Belgia. Men Russland kunne ha omdirigert gassen sin via alternative ruter som Yamal eller den ukrainske transittrørledningen, og det gjorde det ikke. Tyskland henger derfor etter med å fylle gasslageret for å bygge opp reserver til vinteren.

I begynnelsen av juli snudde Tysklands tre tiår gamle handelsoverskudd til et underskudd, drevet av stigende gasspriser; landets rikdom skapes hovedsakelig av energiintensiv industri, hvis importkostnader har steget. Inflasjonen er på topp noensinne, en resesjon er på vei og euroen er på nivå med dollaren for første gang siden 2002. Billig russisk energi var en gang en nøkkelkilde til landets globale konkurransefortrinn. I dag får Russland Europa og Tyskland til å betale prisen for Putins krig.

Tysklands alternativer er få, mangelfulle og ubehagelige. Habeck bringer skitne kullanlegg tilbake på nettet og ber folk om å ta kortere dusjer. Det effektiviserer innkjøp og lemper på miljørestriksjoner for å bygge faste terminaler for flytende naturgass; i mellomtiden leier den flytende terminaler. Og han kurtiserte autoritære Gulf-ledere på jakt etter alternative LNG-forsyninger. Dette er smertefulle innrømmelser for en grønn politiker. Men Habeck har det travelt og har en sterk pragmatisk side.

Det blir verre. Tysklands energinødlov favoriserer private husholdninger fremfor industri – men noen selskaper sier at gassrasjonering eller nedleggelser kan tvinge dem til å stenge driften permanent. Regjeringen har nettopp vedtatt en lov som lar den redde selskaper som er berørt av energisjokket; gassimportøren Uniper har allerede rekke opp hånden. Forbrukergassprisene kan tredobles.

Dette forferdelige utsiktene får liberale (som sitter i regjering) og opposisjonskonservative til å kritisere Berlins beslutning om å stenge Tysklands tre siste atomkraftverk innen utgangen av året.

Ironisk nok var det Angela Merkels konservativ-liberale koalisjon som i 2011 bestemte seg for å fase ut kjernekraft etter katastrofen ved Fukushima kraftverk i Japan. Siden den gang har Tyskland sluttet å investere i sivil atomenergiteknologi og -ekspertise. Alle tre plantene er på slutten av sitt sikre levedyktige liv. De ville bare dekke 6 % av landets strømbehov; og industrien trenger varme, ikke strøm. Oppsummert: kostnadene og risikoen ved en forlengelse oppveier fordelene.

Gitt omfanget av denne selvpåførte smerten, var Schadenfreude i andre deler av Europa forutsigbar. Å bli bedt om solidaritet av Tyskland etter å ha sett det ignorere kritikk og resolutt forfølge sine nasjonale økonomiske interesser i årevis, kan være et skritt for langt for mange.

Likevel vil en gasskrise i EUs økonomiske kraftsenter skape bekymring over hele kontinentet. Uniper er kanskje Tysklands største gassleverandør; Hovedaksjonæren er det finske offentlige energiselskapet Fortum. Og Russland har helt eller delvis kuttet gassforsyningen til nesten et dusin EU-land. Det er imidlertid ingen europeisk gassdelingsordning, bare en håndfull raskt inngåtte bilaterale «solidaritets»-avtaler. Land som mottar store mengder ikke-russisk gass – Frankrike, Nederland, Spania, Belgia – har ikke blitt med.

Det som trengs nå er en EU-dekkende energisikkerhetsstrategi. Putin bruker trusselen om gasskutt for å bryte Tysklands samfunnsmessige motstandskraft og politiske vilje. Men han mener hele Europa.