Carlsen går inn som en guddom, antyder at han er dødelig i fem timers kamp før han viser hvem som er sjef

Verden med 64 ruter samlet inne i den kakofoniske salen stoppet opp, tok et dypt kollektivt sukk og sto frosset som statuer i posituren. Bare øynene deres rullet, da Magnus Carlsen krysset den overfylte gangen, halvpusten hans ruvet, og gled raskt ned gangen. Øyeblikket føltes som pilegrimer i et tempel som endelig fikk hellig visjon, og la dem inn i en salig transe. Ikke bare passive tilskuere, selv de kjipe proffene i rommet, som kjempet mot ham utallige ganger, ble trollbundet av auraen hans.

Guddommen kom inn uten tilsynekomsten av guddommelighet – han løftet ikke armene for å applaudere sine hengivne, eller brette hendene i takknemlighet, eller til og med smile tilbake til dem. Han soler seg ikke i superstjerneauraen sin.

En overspent kenyansk spiller ba om en autograf, han avslo og trakk kaldt på skuldrene. Kanskje den udelte oppmerksomheten kvalt ham, som slitet med å forberede seg til verdensmesterskapet.

Han gled inn i stolen – heller på tronen – tilfeldig, smilte et halvt smil til motstanderen Georg Meier, en tysk stormester flyttet til Uruguay, en master i økonomi som bruker fritiden på å lese Milton Keynes og Noam Chomsky. Han møtte Carlsen ved flere anledninger, trakk ham ut én gang og til og med presset ham til randen av nederlag én gang. Han er tre år eldre enn Carlsen og en spiller med et dårlig rykte, men selv han var oppriktig imponert.

Men da klokken begynte å tikke, fjernet Meier linsen i beundring og kikket trassig på myntene. Han var ikke der for å være bare en annen for å innrømme kampen på et platå til Carlsen, hvis motivasjon, foruten Norges første gullmedalje, ville være å klare en live rating på 2900 poeng, Mount Everest i sjakk, og for å kulminere hadde han bommet to ganger med 20 poeng.

Kanskje, med deres tidligere møter hengende i hodet, valgte Carlsen en mer stabil enn driftig åpning, det franske forsvaret, en relativt solid åpning, hvorpå han kunne følge en mer aggressiv linje. Meier ble ikke helt overrasket og gjorde noen defensive grep selv, fullt på vakt mot en merkelig feil som Carlsen nådeløst kunne straffe. Men så tok Carlsen selv feil etter hans standarder – en forhastet h3-bonde som kompromitterte trekkene hans. En slags selvkvelning som Meier klamret seg til og flyttet dronningen til d6. Carlsen tok to slurker med vann, strøk seg over haken og ristet på hodet for å erkjenne dårskapen. Deretter gikk han en tur, hvor han igjen stoppet rommet, og hvor han igjen endte opp med å ignorere autografjegerne. Han lager flott teater, i en sport som er trett av passive helter.

Han grublet i en evighet over neste trekk, ansiktet hans skrek den innestengte følelsen. Ett feil trekk og motstanderen hans, som spiller med de svarte brikkene, ville ha en betydelig posisjonell fordel. Men slik frykt vil ikke holde ham tilbake. Sportens smarteste problemløser har en løsning for hver gåte. Et spill med katt og mus fulgte – han ville prøve det med et klart bilde av huset sitt, før han senket skoddene. Meier, klar over motstanderens evner, ville nøle og trekke seg tilbake i et skall. Som ofte var det Carlsens rykte som slo motstanderen først. Meier fanget Carlsens ridder på det 21. trekk – å angripe ridderne hans er ofte en favorittstrategi mot ham, men ikke alltid vellykket. Men etterpå klarte han ikke å presse fordelen videre.

Kampen trakk ut, og de to så gjennom hverandres triks. De som lurte på hvor lenge kampen ville vare, når Carlsen ville avslutte kampen, så nå på intens taktisk spill. Kampen så ut til å bli uavgjort, og det trodde nok Meier. Uavgjort er noen ganger en seier mot Carlsen. Og Carlsen følte nok at Meier luktet trygge kyster. Med rykninger i skuldrene og nikk i hodet ga Carlsen inntrykk av at han var motløs, at han hadde sløst bort fordelen. Han gjorde det noen ganger, spesielt da han feilet bonden sin på b2, men han ga seg aldri før siste trekk.

Han tok gradvis over spillet, sørget for at han ikke skulle tape spillet uansett, og angrep så snikende dronningen hans. Meier rykket seg, han undersøkte puttene for uavgjort, men det var ingen, og da Carlsens dronning tok ut Meiers bonde på b1, var kampen nesten over, og Carlsen avsluttet den like etter, og avsluttet en fem timer lang kamp.

På den tiden var rommet nesten tomt. Carlsen så på tavlene til de få spillene som var igjen. Ved utgangen ventet imidlertid en mengde beundrere på ham, med sjakkbrett og notatbøker på slep. Hver gang døren åpnet begynte de å rope navnet hans. Men Carlsen skyndte seg for en ny utgang, som ikke hindret dem i å løpe febrilsk mot dørene. Alt for nok et stykke Carlsen – et minne, en håndbevegelse eller å føle lyset av guddommelig sjakk.

Bedelia Hardinge

"Frilanskommunikatør. Hardcore webutøver. Entreprenør. Total student. Ølninja."

Legg att eit svar

Epostadressa di blir ikkje synleg.