Grunnårsaken til den økonomiske og politiske forstyrrelsen som følge av Brexit («The Deafening Silence on Brexit», Big Read, 21. juni) er ikke å forlate EU, men å forveksle dette trinnet med å forlate det indre markedet, eller det europeiske økonomiske området, en annen, men beslektet enhet.

Så snart Theresa May mistet flertallet i valget i 2017, ble det klart for mange av oss som støttet Brexit at det ikke ville bli noen enkel konsensus om det nye forholdet til EU, og mitt bidrag var å skrive en liten bok som heter Norge da. Canada: En ny strategi for å unngå en hard brexit. Dette tok til orde for å bli i det indre markedet og å gjenskape Norges forhold til EU i utgangspunktet.

Men å gi et så velmenende bidrag var en ubehagelig opplevelse, da vi forkjempere fant oss selv herjet av ivrige Remainers og Brexiters, som begge forhandlet de samme usannhetene om å lage regler, å måtte forbli i tollunionen, den fortsatte rollen til tollunionen. EU-domstolen mv. Norge lider ikke av noen av disse tingene. Det er ekstremister på begge sider som skal få skylden for situasjonen.

Muligheten til å bli i det indre markedet har mest sannsynlig gått glipp av, med alle de medfølgende ulempene. Men hvis vi ville bli med, måtte vi gå til den såkalte EFTA (European Free Trade Association), søylen i Det europeiske økonomiske samarbeidsområdet, og få godkjenning fra de tre medlemmene, spesielt Norge. For det andre bør vi vinne støtte fra EU selv, som deler kontrollen med EØS-komiteen, som forvalter EØS-avtalen. Å oppnå disse internasjonale godkjenningene mens man skaper en konsensus hjemme ville være komplisert, om ikke umulig.

En mer realistisk tilnærming ville være å slutte seg til EFTA, uten å slutte seg til EØS-rettslige pilar. Denne løsere foreningen inkluderer også Sveits. Selv om dette ville ha begrenset rettslig innvirkning, ville det ha diplomatiske fordeler ved å signalisere at Storbritannia ønsker et konstruktivt og ryddig forhold til både det indre markedet og EU, og ikke dominert av små krangel, byråkratiske problemer og friksjon.

Uansett utfall, er ironien at Storbritannia i praksis er en regeltaker nå, og følger store deler av regelboken for det indre markedet uten å ha noe å si; og den eneste divergensen vi har foretatt oss er mot en mer finanspolitisk og intervensjonistisk økonomisk modell – den motsatte retningen som Vote Leave opprinnelig lovet.

Georges Trefgarne
CEO Boscobel & Partners
London WC2H