I løpet av de siste tjueen månedene har Vladimir Putin konsekvent anklaget NATO for å provosere invasjonen av Ukraina. Ifølge Kreml-diktatoren utgjorde år med NATO-ekspansjon en økende trussel mot Russlands sikkerhet, som til slutt gjorde at landet ikke hadde noe annet valg enn å forsvare seg selv. Denne NATO-narrativet har vist seg langt mer overbevisende for internasjonale publikum enn Russlands mer merkelige propaganda om «ukrainske nazister» og «Vestlige satanister.» Imidlertid blir denne ideen nå avkreftet av Russlands egne handlinger. Fra Norge i det nordlige Arktis til Kaliningrad i vest gjør Russland narr av Putins påstander ved å redusere sin militære tilstedeværelse betydelig langs landets grenser med NATO-alliansen. Hvis Putin oppriktig trodde at NATO utgjorde en trussel mot Russland, ville han frivillig avvæpne hele frontlinjen?

Denne ganske åpenbare feilen i Kremls logikk ble fremhevet 26. november da det britiske forsvarsdepartementet annonserte at Russland sannsynligvis hadde tilbaketrekking av vitale luftvernsystemer fra enklaven Kaliningrad, i Østersjøen, for å dekke de økende tapene i Ukraina. Mange ser på dette som en spesielt betydelig utvikling gitt at Kaliningrad er Russlands vestligste utpost og grenser på tre sider av NATOs medlemsland. Hvis russiske ledere seriøst vurderte muligheten for en militær konfrontasjon med NATO, ville Kaliningrad vært det siste stedet de ville ønske å forlate uforsvaret.

Mens verden følger Russlands invasjon av Ukraina, leverer UkraineAlert Atlanterhavsrådets beste mening og ekspertanalyse om Ukraina to ganger i uken, rett til innboksen din.

Svekkelsen av Kaliningrads luftforsvar er det siste i en rekke tiltak som har avslørt realiteten bak Moskvas hyppige anti-NATO-retorikk. Den første store indikasjonen på at Russland ikke var ærlig om frykten for NATO kom i mai 2022, da Sverige og Finland kunngjorde planer om å forlate tiår med nøytralitet og slutte seg til Alliansen. Noen måneder tidligere hadde Kreml fremført sine klager med NATO i et forsøk på å rettferdiggjøre den blodigste europeiske invasjonen siden andre verdenskrig. Derimot har Russland nå svart på nyhetene fra Stockholm og Helsinki med et skuldertrekk.

Den fullstendige mangelen på bekymring som ble vist i Moskva var desto mer bemerkelsesverdig gitt at Finlands medlemskap i NATO ville mer enn doble den eksisterende grensen mellom Russland og Alliansen, mens Sveriges medlemskap ville forvandle Østersjøen til et Østersjø. NATO-sjøen. Ikke desto mindre insisterte Putin på at Russland hadde «ikke noe problem» med denne dramatiske transformasjonen av det geopolitiske landskapet i Nord-Europa. Han forsøkte aktivt å bagatellisere problemet, og nektet til og med å distribuere den svarte magien til russisk hybridkrigføring eller på annen måte forsøke å blande seg inn i tiltredelsesprosessen.

Kremls svar på NATOs nylige ekspansjon til de nordiske landene går utover enkel likegyldighet. I løpet av de atten månedene siden Finland kunngjorde sitt forestående NATO-medlemskap, har Moskva aktivt demilitarisert den finske grensen og trukket hoveddelen av troppene tilbake fra grenseområdet og omplassert dem til Ukrainas kampfelt. I sin tale i august 2023 bekreftet den finske utenriksministeren Elina Valtonen at grenseområdet nå var «ganske tomt» Russiske tropper. «Hvis vi utgjorde en trussel, ville de absolutt ikke ha trukket troppene sine bort, selv i en situasjon der de er engasjert andre steder,» bemerket hun.

En lignende prosess har pågått siden februar 2022 på Russlands nærgrense til NATO-medlemmet Norge. Den norske hærsjefen, general Eirik Kristoffersen, avslørte i september 2023 at Russland hadde trukket rundt 80 % av sine tropper fra grenseområdet. «Vladimir Putin vet godt at NATO ikke utgjør noen trussel mot Russland,» kommenterte Kristoffersen. «Hvis han trodde vi truet Russland, kunne han ikke ha flyttet alle troppene sine til Ukraina.»

Eurasia Center-arrangementer

Putins ønske om å demilitarisere landets grenser med nabolandene i NATO er et overveldende bevis på at beslutningen om å invadere Ukraina ikke hadde noe å gjøre med en påstått NATO-trussel mot Russland. Dette betyr selvfølgelig ikke at hans angrep på Alliansen er helt hyklerske. Vitriolen som Putin ofte viser overfor NATO er reell, men den reflekterer ingen legitime sikkerhetshensyn. I stedet misliker Putin NATO fordi det hindrer hans revansjistiske agenda og hindrer Russland i å skremme sine naboer på tradisjonell måte. NATO utgjør med andre ord ingen fare for russisk nasjonal sikkerhet, men den utgjør en svært alvorlig trussel mot russisk imperialisme.

Dette har lenge vært tydelig for landene i Sentral- og Øst-Europa, som søkte medlemskap i NATO etter Sovjetunionens fall, nettopp fordi de søkte beskyttelse mot det som ble sett på som en uunngåelig gjenoppblomstring av russisk aggresjon. Selv om Putin sidestiller NATO-utvidelse med vestlig ekspansjonisme, var alliansens vekst etter 1991 faktisk drevet nesten utelukkende av frykt for Russland blant de mange landene som stilte opp for å slutte seg til henne. Deres bekymringer ble formet av tiår, om ikke århundrer, med brutal underkastelse i hendene på det russiske imperiet i dets tsaristiske og sovjetiske former. Hvis russerne vil ha noen å klandre for den nåværende NATO-tilstedeværelsen på dørstokken deres, vil de gjøre klokt i å se seg i speilet.

Den fullskala invasjonen av Ukraina har nå bekreftet at denne tidligere frykten for en gjenoppblomstring av russisk imperialisme var mer enn berettiget. Putin selv åpent sammenlignet den nåværende invasjonen til den russiske tsaren Peter den stores keiserlige erobringskriger på 1700-tallet, og refererte til de okkuperte ukrainske regionene som «historiske russiske land.» Han rutinemessig benekter Ukrainas rett til å eksistere, samtidig som de insisterer på at ukrainere er russere («ett folk»). I mellomtiden, oppfordring til folkemord har blitt fullstendig normalisert på russisk statsfjernsyn, med russiske soldater i Ukraina som handler etter denne folkemordsretorikken. Hele NATO-narrativet har fungert som et røykteppe for det som er en klassisk kampanje for kolonial erobring med sikte på å ødelegge det uavhengige Ukraina.

Ettersom invasjonen av Ukraina er i ferd med å gå inn i sitt tredje år, fortsetter for mange vestlige kommentatorer og politikere å tro at et slags kompromiss med Kreml fortsatt er mulig. Dette forutsetter at invasjonen av Ukraina er en konvensjonell krig med begrensede geopolitiske mål, noe som tydeligvis ikke er tilfelle. I stedet er Putin en messiansk leder overbevist om sitt eget historiske oppdrag, som har satset alt på ødeleggelsen av den ukrainske staten og reverseringen av Russlands nederlag i den kalde krigen. Ved å peke fingeren mot NATO forsøkte Putin å distrahere fra denne skremmende virkeligheten, men et kort blikk på Russlands nylig demilitariserte grenser innenfor NATO burde være nok til å avvise slike påstander.

Peter Dickinson er redaktør for Atlantic Councils UkraineAlert-tjeneste.

Videre lesning

Synspunktene som uttrykkes i UkraineAlert er utelukkende forfatternes og gjenspeiler ikke nødvendigvis synspunktene til Atlantic Council, dets ansatte eller dets støttespillere.

DE Eurasia-senteret Dens oppgave er å styrke det transatlantiske samarbeidet ved å fremme stabilitet, demokratiske verdier og velstand i Eurasia, fra Øst-Europa og Tyrkia i vest til Kaukasus, Russland og Sentral-Asia i vest. «Øst.

Følg oss på sosiale medier
og støtte vårt arbeid

Bilde: Vladimir Putin sett på skjermen med dobbel eksponering NATO-logoen vist på mobil, 26. mars 2023, i Brussel, Belgia. (Fotografisk illustrasjon av Jonathan Raa/NurPhoto)