Hyllesten til mannen som liberaliserte, moderniserte og forandret Norge for alltid fortsatte å strømme på tirsdag, etter nyheten om at Kåre Willoch var død i en alder av 93 år. Den tidligere statsministeren fra 1980-tallet ble hyllet som Norges viktigste konservative politiker. etterkrigsårene til landets «kloke bestefar».

Willoch, som mandag døde i sitt hjem i Ullern i Oslo, holdt seg aktiv og interessert i offentlige anliggender godt etter at han forlot Stortinget i 1989 og gikk av som sysselmann i Oslo og Akershus fylkeskommune i 1998. Han talte nok en gang på årsmøtet i Høyre Partiet i fjor, fulgte med innsikt og engasjement lokal utvikling i Oslo, nasjonale saker i Norge og internasjonale saker, og nølte ikke med å kommentere eller rett og slett sette ting i perspektiv. Han ble ikke sett på som en motstander av sine politiske etterfølgere, men han var også kjent for å sende dem meldinger som for eksempel ga kritikk av deres prestasjoner i politisk debatt.

– Kåre Willoch er en av etterkrigstidens største politikere, sa konservative partileder Erna Solberg da hun kunngjorde dødsfallet. «Han satte sitt preg på konservative og hele Norge fra 1960-tallet til slutten. Vi skylder alle mye til Kåre Willoch og hans død er et stort tap for Norge.

Kom inn i parlamentet i 1957
Willoch, som vokste opp i en velstående familie vest i Oslo, tilbrakte de tidlige tenårene i eksil i Uppsala, Sverige, under andre verdenskrig. Familien hans ble ikke gjenforent i Oslo før i god tid etter at frigjøringsfeiringen var over, men han kunne da fullføre videregående skole, begynne på universitetet og studere samfunnsøkonomi. Han begynte å jobbe i Norges Rederiforbund, deretter for et nasjonalt industriforbund før han ble valgt til konservativt medlem av Oslo bystyre og i 1957 som yngste stortingsmedlem i en alder av 29 år.

Willoch var imidlertid allerede skallet og så sannsynligvis fortsatt eldre ut enn han egentlig var. Dette kan ha styrket hans autoritet selv som ung mann, som også kunne være avvæpnende med sin sans for humor mens han ble respektert av politiske støttespillere og motstandere.

– Det er ingen tvil om at han var etterkrigstidens viktigste, mest imponerende og mest imponerende konservative politiker, sa Einar Lie, professor i moderne politikk og økonomisk historie ved Universitetet i Oslo, på den offentlige TV-kanalen NRK. Lie skriver en biografi om Willoch, der han sannsynligvis vil bli kreditert med den sterke veksten til Høyre på slutten av 1970- og 1980-tallet.

Alt dette førte til seier i det nasjonale valget i 1981, som etterlot Norge med en rent konservativ regjering etter tiår med Arbeiderpartidominans og noen få koalisjonsregjeringer som ikke varte lenge. De konservative hadde endelig ansvaret, på et tidspunkt da Margaret Thatcher hadde makten i Storbritannia og republikaneren Ronald Reagan var president i USA. Willoch var en mye mer liberal versjon av begge, men hadde den gangen helt klart fordel av mer høyreorientert velgerfølelse.

Dette utløste en periode med enestående reformer, forkjempet av Willoch, som moderniserte og åpnet et strengt regulert land både sosialt og økonomisk. Statlige eller lokale myndigheter hadde fortsatt monopolkontroll over mange bransjer, butikker måtte stenge for dagen sent på ettermiddagen, alt var stengt på søndager, og restauranter var få og langt mellom og veldig dyre. Boligen var også strengt regulert og det var lite rom for innovasjon eller gründere. Oslo hadde rykte på seg som en av de kjedeligste og dyreste hovedstedene i Europa, akkurat som oljerikdommen endelig begynte å sildre ned i samfunnet.

Willochs regjering introduserte omfattende endringer, inkludert å la butikker holde åpent senere på kvelden og på lørdag ettermiddag, og til og med på søndager. NRK begynte å miste sin dominans som eneste kringkaster som tilbyr begrenset program og stoppet rundt midnatt eller kort tid etter sendingen av nasjonalsangen. Noen få kommersielle kanaler begynte å dukke opp og liberalisering banet vei for kabel-TV og presentasjon av internasjonale nettverk som CNN. Nye, mindre formelle restauranter begynte også å åpne, samt barer hvor kundene ikke lenger måtte kjøpe mat for å ta en drink. Menyer begynte også å inneholde mer eksotiske retter, selv om sushibarer og thailandsk mat ikke ble introdusert mye før på 1990-tallet.

Under Willochs ledelse ble imidlertid den velkjente tannkremen presset ut av tuben og det var ingen vei tilbake til hans formidable og folkelige deregulering av det norske samfunnet. Unge nordmenn har festet seg til det som allerede hadde blitt «Yuppie» (ung urban profesjonell)-trenden andre steder, også med inntoget av mye mer utdannede kvinner på arbeidsmarkedet. Ingen trengte å bekymre seg for å løpe til matbutikken før den stengte ved 16-tiden. Nordmenn fikk rett og slett mye mer personlig frihet.

Willoch selv var ikke en som skryte, og påpekte ofte at Labour «hadde hatt en dominerende maktposisjon» så lenge at «for oss unge tories virket det ganske fjernt å nå toppen etter krigen». Det tok tid, til tross for noen kortvarige konservative koalisjoner med Senterpartiene og KrF, men det fikk et enormt utslag på 1980-tallet. Professor Lie er blant dem som påpeker at mye av det nordmenn tar for gitt i dag har sitt opphav i Willoch-reformene som formet dagens Norge.

Respektert rival
Willoch og Labours Gro Harlem Brundtland ble erkerivaler, med sin korte, første og berømte kvinneregjering som tapte mot Willoch i 1981, og tok kort tid tilbake makten da Willoch falt i en drivstoffavgiftsdebatt i 1986, men tapte igjen for Willochs konservative etterfølger Jan Per Syse i 1986. 1989. Willoch ble deretter utnevnt til sysselmann i Oslo og Akershus fylkeskommune, en stilling han hadde til han i 1998 nådde tvangspensjonisttilværelsen.

Han forble imidlertid veldig engasjert, både sosialt og politisk, og «var alltid der», minnes konservative politiker Torbjørn Røe Isaksen tirsdag. Det var han som sammenlignet Willoch med «landets kloke bestefar» på nasjonal radio, mens selv Brundtland (som en gang kalte Willoch «arrogant» og «nedlatende») omtalte Willoch som en fremtredende «gentleman».

Mange hevdet at Willoch hadde blitt mindre konservativ med årene, og blitt mye mer frittalende om trusselen om klimaendringer og palestinernes situasjon, mens de fleste konservative fortsatt støttet Israel fullt ut. Han gikk til og med ut for flere åpne plasser og parker langs Oslos vannkant, og mot enda dyrere bolig- og næringsutbygginger.

Tidligere statsminister Jens Stoltenberg i Arbeiderpartiet kalte Willoch en «formidabel motstander», «kunnskapsrik, hardtarbeidende og en respektert leder». Stoltenberg, nå NATOs generalsekretær, husket sin «kirurgiske debattstil», hans vane med alltid å være godt forberedt og hvordan han forble «en relevant deltaker i den politiske debatten».

Også blant dem som hyllet Willoch var kronprins Haakon, som sa han vokste opp med å se Willoch og Brundtland krangle og debattere saker på TV. – Han var en viktig politiker, men også en statsmann, sier kronprins Haakon, som for tiden er på offisiell reise til USA, til NRK. Han la til at det var «spennende å følge hennes engasjement også etter at hun forlot politikken». Willoch var «en viktig stemme i samfunnet», sa kronprinsen, som ved lov må forbli partipolitisk. «Vi kommer til å savne ham.»

Den nåværende norske regjeringen ledet av Arbeidssenteret annonserte at Willoch ville bli hedret med en statsbegravelse på statens regning: «Kåre Willoch satte sitt preg på Norge som stortingsrepresentant, industri- og handelsminister, statsminister og fylkesmann, og i flere år. tiår senere, sa statsminister Jonas Gahr Støre. Willoch, som fikk hjerneslag for to år siden og kjempet mot kreft, etterlater seg kona Anne-Marie, hans voksne barn og barnebarn.

newsinenglish.no/Nina Berglund