Hun har pensjonert seg tre ganger, kanskje fire – hun er ikke helt sikker. Så igjen har hun fortsatt en jobb å gjøre, en jobb hun har mye lidenskap for.

Dr Janne Bills (75) har jobbet over hele verden.

Hennes kanskje siste stopp, i en turbulent karriere og det hun sier er en engasjerende og morsom karriere, er Waikouaiti.

Men det var en lang og trafikkert vei for å komme til østkysten av Otago.

Legen, som nylig ble pensjonist fra East Otago Health, ble født i Australia.

Hun vokste opp i Tasmania og studerte medisin i Hobart. Hun var en av tre kvinner i klassen sin, og som alle andre medisinstudenter drev hun med ulike områder innen medisin.

Men det var allmennmedisin hun likte – landlig allmennmedisin altså.

Hun flyttet til Christchurch for trening, inkludert kirurgisk opplæring.

Hun ankom hagebyen 31. desember 1971 og begynte å jobbe dagen etter.

«Jeg ankom Christchurch og fikk en baby seks uker senere, og 14 måneder senere kom min andre datter. Så det kom til å bli tøft. Det var en tøff tid for kvinner.

«Som sykehus hadde Christchurch et godt rykte, men det var ikke lett for kvinner. Da hadde de en kvote for så mange utenlandske leger, 20 % av legene deres måtte være utenlandske kandidater,» sa han.

«Jeg kom og en korrespondent jeg skrev til hadde nettopp forlatt landet dagen før, så jeg fikk aldri møte henne. Men jeg var på utkikk etter et eventyr.

«Det var fjerne slektninger av faren min der, så jeg tok kontakt med dem. Jeg følte meg ikke engstelig. Det var spennende.»

Hun fant deltidsarbeid som fastlege, men som hovedforsørger – mannen hennes var ingeniør, i arbeid og uten jobb – trengte hun å finne noe stabilt.

Hun jobbet en tid på legevakten men ønsket å gå inn i allmennmedisin, gjerne i landlige omgivelser.

Å drive en landlig praksis med små barn – døtrene hans Holly og Jessie var fortsatt unge – virket bare ikke gjennomførbart på den tiden.

«Men en akuttsykepleier ringte meg og sa «hva med en landlig praksis i North Canterbury? «. De hadde ikke hatt lege på 15 år. Det var et stort område, men de tok meg imot med åpne armer. Country.»

Hun ble derfor lege for Amuri-samfunnet, et stort område i North Canterbury som inkluderte byer som Culverden, Rotherham og Waiau. Hun drev avdelingsklinikker, alle samlet seg i en Kombi-varebil to ganger i uken til Culverden og Waiau.

Hun begynte der i 1979 og ble der til 2004.

«Det var ikke lett, og det var ofte for vanskelig. Så begynte jeg i Hanmers praksis, syv år før jeg sluttet. Jeg hadde 19 ansatte på et tidspunkt – sykepleiere, kontoransatte, riksråd, resepsjonister, distriktssykepleiere». Vi tok Hanmer som standard fordi sykehusstyret trakk seg. Det var en gratis tjeneste, men jeg gjorde den om til en betalt tjeneste. Jeg var ikke populær, men faktisk subsidierte vi Amuris Hanmer-tjeneste.

«Jeg gikk til fellesskapet og sa at noe måtte gjøres. De kalte til et samfunnsmøte og en fjerdedel av samfunnet kom. Det kom til å falle fordi jeg ikke lenger var klar til å drive tjenesten.

«Jeg måtte ta på meg mye ansvar i 25 år. En gruppe fra samfunnet kom frem og jeg viste dem bøkene. De kom inn og nesten skjøv stolene sine bakover da de så hva som foregikk.

«Men så kom et flott team frem og engasjerte seg. Jeg sa til dem at jeg ville være legens mentor og at jeg ville bli i to år til de fant ut av alt.»

Samtidig holdt hun forelesninger om landlig helse ved Christchurch-campus ved University of Otago Medical School, og hjalp nyutdannede med å få en grad i landlig helse.

I 2004 var det på tide å gå videre og kanskje lette.

Hun bestemte seg for at det var på tide å reise til utlandet. Hun hadde aldri vært på en skikkelig utenlandsreise og det var på tide å bli kvitt de kløende føttene.

Dr. Bills ønsket å jobbe i det skotske høylandet og ytre skotske øyer. Hun hadde tidligere jobbet på Chatham-øyene i 1992 og hadde også tilbrakt tid i outback Australia.

Hun gikk gjennom byråkrati og endte opp med å jobbe på et sykehus i Grantown-on-Spey, en liten by i det sørlige høylandet.

«Jeg skrev et dikt for å søke. Det var noe annerledes, antar jeg. Innen 24 timer hadde jeg hørt fra regissøren. Jeg dro til det beste stedet.»

«Jeg jobbet blokker og i mellomtiden kunne jeg reise. Jeg dro til Spania, Frankrike, Hellas, jeg dro til Norge på 60-årsdagen min.»

Dr. Bills jobbet på et sykehus på øya Orknøyene og opplevde øylivet helt nord i Storbritannia.

«Det var annerledes – med mørke dager om vinteren, men lyse om sommeren. Det regnet litt, men aldri for kaldt. Du måtte virkelig håndtere pasientene og jobbe hardt for å holde dem friske,» sa hun.

Nå fikk døtrene hennes barn. Hun pleide å returnere til New Zealand hvert år før hun fikk hjemlengsel, og etter fire år bestemte hun seg for å reise permanent hjem.

Hun kom tilbake for å muligens trekke seg tilbake, men dro til North Canterbury og tilbød seg å hjelpe til i Hanmer-firmaet.

«Jeg sa at jeg skulle være der i en måned. Det var fire og et halvt år. Men jeg liker å jobbe med et team, med gode sykepleiere og leger.»

Da dukket det opp en mulighet til å gjøre noe helt annet. Hun var i pensjonsalder, men bestemte seg for at nå ikke var tiden for å slutte.

Dette innebar å reise til Juleøya for å hjelpe til med å behandle båtfolket som kom i land. I årevis hadde asylsøkere forsøkt å krysse inn i australsk territorium, like sør for Java, som en del av ruten deres for å flykte fra hjemlandet.

Men båtfolket hadde møtt motstand fra australske myndigheter, som nektet å akseptere dem, mange fra steder langt utenfor Indonesia.

«Det var en vakker øy, men det var tragisk for disse menneskene. Politikk var mot hele etikken min. Folk ble dehumanisert, de måtte ringe dem med båtnummeret deres, ikke navnet deres. Jeg jobbet i disse migrantmiljøene og det var veldig trist …mange av de unge legene som jobbet der da båtene ankom var sykehusbaserte…men det var et reelt behov for folk med erfaring fra primærhelsetjenesten.

«Det var så mange triste historier, så mange mennesker du kunne ha hjulpet.

«Men datteren min sa til meg: «du kan hjelpe disse menneskene og støtte disse menneskene, men du kan ikke støtte systemet som ikke er bra».»

Hun forteller at hun så gravide kvinner sendt til Darwin for å få babyer, helt alene og redde; å prøve å hjelpe folk som har råtne føtter fra skoene.

Hun kom hjem og flyttet i 2016 til Waikouaiti med sin nye partner Trevor Walker, en tidligere fastlege fra Te Anau.

Planen var å se retretten. Men som før skjedde ikke dette.

«Jeg dro på et landlig budmøte – jeg hadde kommet ned for å pensjonere meg – og en av de lokale sykepleierne sa til meg på møtet: «Er du fastlege? Vil du komme til meg? hjelpe?» Så litt senere stabssjefen ringte meg og ba meg komme og slå av en prat.»

Denne samtalen førte til at hun ble lege ved East Otago Health i det meste av seks år.

Hun sa at hun ønsket å hjelpe det fantastiske personalet og lokalbefolkningen som var så glade for å ha en lege. Hun hadde vært om bord i år for å hjelpe en praktiserende sykepleier med å få ytterligere kvalifikasjoner og veilede andre.

Men nå er pasientmøtene over.

Men ikke overraskende setter hun seg ikke helt opp.

Hennes lidenskap er allmennmedisin på landsbygda og hun er godt klar over vanskelighetene med å tiltrekke allmennleger til landet.

«Landlig praksis har vært en fantastisk karriere for meg, men jeg er veldig trist at vi sliter med å finne folk til å fylle hullene.

«Disse folkene kommer ut med store lån og fastlegene er bare undervurdert. Jeg tror ikke vi har et utvalg [of future doctors] Ikke sant.

«Universitetet i Otago har satt ned en komité for å se nærmere på det, og jeg er en del av det – å gi min stemme på landsbygda. Jeg var den første presidenten i Rural GP-nettverket.

«Mange unge leger vil jobbe på sykehus og jobbe som spesialister. De vil ikke bli allmennleger.»

Hun hjalp til med å få bedre bevis på hvordan man velger medisinstudenter.

Hun var overbevist om at det ikke bare burde handle om eksamenskarakterer de siste årene på skolen. Humaniora og evnen til å snakke med pasienter var mye viktigere.

Primæromsorg og allmennleger var så viktige for det totale helsevesenet.

«Jeg husker i Amuri at ambulansetjenesten fortalte meg at noe var galt – de fikk ikke samme antall telefoner. Men det er på grunn av det vi gjorde.

«Det er veldig gode bevis på at et veldig godt primærhelseteam kan føre til reduserte sykehusinnleggelser og ambulanseanrop.»

Hun var virkelig skuffet over at lønnen til primærsykepleiere ikke stemte med lønnen til sykehussykepleiere, og at de rett og slett ikke ble verdsatt.

På grunn av ferdighetene som ble tilegnet i løpet av den landlige medisinkarrieren, var leger etterspurt i utlandet, sa hun.

Etter mer enn 50 år i New Zealand søkte Dr Bills om statsborgerskap.

«Det har vært en flott karriere. Mye moro og møte flotte mennesker.

«Helse er en flott karriere og jeg har nøt hvert øyeblikk av den. Selvfølgelig er det tøffe tider og det kan være tøft, men det du får tilbake kan ikke forbedres.»