Syv år etter Norges dødeligste terrorangrep tilbyr to nye filmer radikalt forskjellige tilnærminger til å skildre hva som skjedde – og hvorfor.

På ettermiddagen 22. juli 2011 detonerte høyreekstreme Anders Behring Breivik en bilbombe i Oslo sentrum, og drepte åtte mennesker og skadet 209 andre.

Senere samme dag tok Breivik – kledd i politiuniform – en ferge til Utoya, en øy ved en innsjø omtrent 35 km nordvest for Oslo.

Der gjennomførte han en masseskyting på en ungdomsleir i regi av Arbeiderpartiet. Da politiet ankom øya, mer enn en time senere, var 69 mennesker døde og 33 andre såret.

De to terrorangrepene sendte sjokkbølger over hele Europa og verden, og mange så dem som et symbol på en global gjenoppblomstring av virulent nasjonalisme.

I dag, syv år etter angrepene, har hendelsene 22. juli inspirert to filmer som forsøker å fortelle historien om kaoset, grusomheten og tragedien som så mange opplever.

Begge filmene er gjennomførte verk laget med følsomhet og respekt. Uunngåelig reiser de imidlertid spørsmålet om hendelser av denne art kan og bør gjenskapes på skjermen.

Paul Greengrass, den britiske regissøren av Bloody Sunday, United 93 og Captain Phillips, har erfaring med å forvandle opprivende hendelser fra det virkelige livet til intense, virkningsfulle spillefilmer.

Hans siste verk, med tittelen 22. juli, begynner den dagen. Resten av filmen tar for seg rettssaken mot Breivik, hans advokat Geir Lippestad og Viljar Hanssen, en student som til tross for å ha blitt skutt, ble frisk nok til å vitne.

«Filmen handler egentlig ikke om angrepene,» sier Greengrass. – Dette er historien om hvordan Norge kjempet for sitt demokrati.

«Hundrevis av overlevende gikk til retten og konfronterte Breivik med idealisme, personlige følelser og verdighet. På den måten beseiret de ham.»

Ifølge regissøren «var det livsviktig å reise til Norge og jobbe med et norsk crew og skuespillere». (Filmen er på engelsk, sier han, fordi han «snakker ikke norsk.»)

«Jeg sa til skuespillerne: «Dette er ditt land og dere vet ting som jeg ikke kan vite»,» fortsetter han.

«Jeg tror ikke det er en nihilistisk film,» fortsetter han. «Uten sentimentalitet og uten å tilby billige løsninger, må vi tro at det finnes svar på vår tids utfordringer.

«Ideen om at demokrati ikke kan tas for gitt og må forsvares og forsvares er noe vi må venne oss til.»

Greengrass avviser ideen om at det å sette Breivik på skjermen utilsiktet kan gi ham en annen plattform for hans ubehagelige verdenssyn.

«Jeg tror ikke du kan forstå hva han gjorde uten å utforske hvem han var og skrelle tilbake løken,» fortsetter han.

En annen film som er laget om angrepene gjør et helt annet valg: ikke presentere Breivik som en karakter, men heller behandle ham som en usynlig eller fjern trussel.

Erik Poppe, den norske direktøren for Utoya – 22. juli, sa til BBC at han følte det var «moralsk tvilsomt» å bruke tid på å «portrette» en slik person.

«Det siste jeg ønsket var å gi ham mer kjent på sosiale medier,» fortsetter han. «Jeg ville at det skulle være en historie om ofre.»

Poppes film består av en lang, tilsynelatende uavbrutt film som følger en ung Utoya-jente som opplever angrepet i 90 minutter i sanntid.

Dens heltinne er Kaja, en fiktiv karakter som desperat prøver å finne sin yngre søster mens øya er grepet av frykt og forvirring.

Vi hører skudd, men i likhet med Kaja og hans kamerater er vi ikke i stand til å forstå deres opphav – bortsett fra i en scene der en karakter blir sett sikte en rifle på langt hold.

Poppe sier han valgte å gjøre Kaja til et fiktivt kompositt for å «gjøre en refleksjon av det som skjedde der, nærmest mulig det jeg lærte».

«Jeg hadde etiske grunner til å fortelle en fiksjonalisert historie,» fortsetter han. «Det ville være vanskelig for overlevende å se filmen hvis de trodde disse menneskene var venner som ble drept.»

Poppe sier han allerede var godt i gang med produksjonen da han hørte om Greengrass sin film. Han håper likevel at filmene deres sammen kan «presentere et bredere bilde av hva som skjedde».

Greengrass mener også at de to filmene – så vel som bøkene, dokumentarfilmene og TV-seriene inspirert av angrepene – er en del av en «sunn utforskningsprosess».

«Du kan bare lage filmen du kan lage, og du setter bare en murstein i en vegg, og mange andre mennesker vil også sette sin inn,» fortsetter han.

«Når begivenheter som 11. september og 22. juli utgjør enorme utfordringer for demokratiske normer, må kulturen ta tak i dem. Dette er hvordan vi forstår verden vår.»

Breivik innrømmet å ha utført angrepene, men nektet for straffansvar. Han ble dømt for terrorisme og overlagt drap og dømt til 21 års fengsel.

En uavhengig rapport om angrepene konkluderte med at angrepet kunne vært unngått og kritiserte politiet for ikke å reagere raskere på skytingene.

Breivik ble holdt på glattcelle kort tid etter pågripelsen. I fjor skiftet han navn til Fjotolf Hansen og søkte nylig om å ta en grad i statsvitenskap.

Det er mulig, til og med usannsynlig, at han en dag vil se filmene som ble laget om handlingene hans. Er dette noe direktørene deres vil godkjenne?

Greengrass» svar er kortfattet. Jeg har ingen følelser for Breivik, sier han. «Han er med rette fengslet og jeg har null interesse for ham.»

Poppe sier også at han «ikke bryr seg» om Breivik men er i det minste villig til å vurdere ideen.

«Noen sier at han kanskje burde se filmen vår som en vekker,» sa han til BBC. «Andre sier at han aldri vil våkne opp og forstå hva han gjorde.

«Den dagen han angrer og begynner å stille spørsmål ved sine egne handlinger, vil det kanskje være tiden for ham å se filmen.»

22. juli lanseres på utvalgte kinoer og på Netflix 10. oktober. Utoya – 22. juli vises på London Film Festival og slippes i Storbritannia 26. oktober.