Feller, så lenge Storbritannia trenger olje og gass, bør vi gjøre en innsats for å fange den resulterende CO2 og lagre den. Det gir mening. Det er også fornuftig å produsere vår egen olje og gass, for å være mindre avhengig av eksportører (selv om vår selvfølgelig også vil bli solgt på internasjonale markeder).

Så langt, så bra for Rishi Sunaks doble kunngjøring i Skottland i dag. Men det ville vært bra om han ikke gjørmete vannet ved å bruke dem til å score politiske poeng mot Ap i forkant av en valgkamp. Det vi sårt trenger nå, når vi står overfor klimakrisen, er enighet om veien videre. Å involvere partipolitisk politikk vil bare hindre fremgang.

Selvfølgelig har kritikere rett i at spørsmålet om hvor vi kjøper energien vår ikke bør distrahere fra det presserende behovet for å redusere etterspørselen etter fossilt brensel. Men dette handler om å begrense den totale etterspørselen, ikke om å diskutere kilden til tilbudet. Å foretrekke å kun bruke olje fraktet med skip for å unngå den antatte risikoen for å bli skitne til hendene i Nordsjøen ville være hykleri.

Karbonfangst og -lagring (CCS) er et annet problem. I likhet med energi fra atomfusjon er det en av løsningene på klimakrisen som truer i horisonten. Men som akademikere som Myles Allen fra Oxford og Stuart Haszeldine fra Edinburgh påpeker, har lenge støttetI motsetning til fusjon handler ikke problemet om vitenskap og teknologi. Det er et spørsmål om politikk og penger. Norsk karbonfangstvirksomhet i Nordsjøen har pågått siden 1996 og lagrer nå nesten en million tonn CO2 Hvert år ble Danmarks første storskala CO2-fangst- og lagringsprosjekt lansert i sommer, også i Nordsjøen. Sunaks prosjekt er ikke noe nytt, bortsett fra at det er britisk.

Dette spørsmålet er nå politisk. Eksisterende CCS reduserer i dag CO2-utslippene med 0,1 %. For å nå netto null må den gå opp til 10 %Dette krever en massiv økning i investeringene. For øyeblikket ser Sunaks forpliktelse til det nåværende Acorn-prosjektet ut til å være minimal, spesielt sammenlignet med de annonserte investeringene HS2, et «urealiserbart» og energikrevende prosjekt. Men CCS har en fordel: den kan i stor grad finansieres av markedet, og overføre kostnadene ikke på skattebetalerne, men direkte på forurensere. Ifølge Haszeldine bør alle CO2-utslippere selv finansiere fangst og lagring av et tonn gass for hvert tonn de slipper ut. Han anslår at dette sannsynligvis vil øke bensinprisen med 15p per liter. Alle – produsenter og forbrukere – ville spille sin rolle.

I energiverdenen vet vi at store selskaper venter på å bli presset til å lansere CCS av en regjering som har mot. Kanskje dette er grunnen til at de har akkumulert kontantreserver til usømmelige nivåer. Det er normalt at de som produserer miljøgifter også blir kvitt dem. Vi kan ikke late som om det blir billig. Men innsatsen for å redusere globale utslipp stykkevis klarer ikke å oppnå karbonnøytralitet. Det er klart at rike land har grenser for å forandre sin livsstil. Den neste store kampen må være direkte aksjon mot CO2. At det koster penger kan neppe være en innvending: vi er tross alt i krise.