Jens Stoltenberg, NATOs generalsekretær, hadde sannsynligvis ikke tenkt å rykke noen, men det var vanskelig for noen på G7-toppmøtet i Tyskland å ignorere mannen mandag.

Fornøyelig, til tider tilsynelatende vanskelig, var den tidligere norske statsministeren en konstant, vanligvis uberørt, tilstedeværelse på den internasjonale scenen, spesielt under Donald Trumps år som president i USA.

På en typisk lavmælt måte løftet han teppet for NATO-ledernes forhåndsbeslutninger senere denne uken i Madrid, Spania.

Når det sies at 300 000 vestlige soldater, fra 30 land, vil bli satt i en overlegen beredskapstilstand; det er rimelig å si at folk ville sette seg opp og legge merke til det, spesielt med grusomhetene i Ukraina på full visning og Russland som brukte atomraketter i fjor vår.

Kunngjøringen er en nesten åttedobling av størrelsen på NATOs responsstyrke, sammenlignet med de eksisterende 40 000 soldatene, mannskapet og sjømennene.

Hver for seg, men samtidig, planlegger den vestlige militæralliansen å transformere sine åtte bataljonsstore kampgrupper allerede i Øst-Europa som grenser til Russland – inkludert den kanadisk-ledede i Latvia – til fulle kampbrigader, som effektivt dobles i størrelse, avhengig av kontingenten og dens sammensetning.

Lagre av ekstra militært utstyr vil bli spredt på forhåndsplasserte punkter over hele Europa og støttet av titusenvis av forsterkninger som vil bli sendt til den østlige flanken av kontinentet med Russland i tilfelle en krise.

– Til sammen utgjør dette den største overhalingen av vår kollektive avskrekking og forsvar siden den kalde krigen, sa Stoltenberg ved NATOs hovedkvarter mandag.

Alt dette vil ha dype implikasjoner, spesielt for Canada.

«Canada har allerede trappet opp:» Stoltenberg

Storbritannia og Tyskland, som leder de multinasjonale kampgruppene i de to andre baltiske statene – Litauen og Estland – har allerede signalisert sin intensjon om å styrke sin tilstedeværelse i landene der de har tropper.

Canada forble tause.

Opprinnelig ment som en betryggende tilstedeværelse for østeuropeiske allierte som ble nervøs av Russlands annektering av Krim i 2014, har kampgruppene blitt beskrevet noe nedsettende som «tripwires» for NATO; stor nok til å spare tid, men bare det.

Siden invasjonen av Ukraina har baltiske ledere krevd noe mer omfattende.

Canada og Spania var de to største troppebidragsyterne til Latvia i nesten fem år, men etter at Ukraina var fullstendig invadert sendte Danmark flere hundre forsterkninger til landet.

NATO ser først til disse landene for ytterligere å utfylle rekkene i Latvia, og til Canada spesielt som leder av styrken.

Se: Vestlig militærhjelp til Ukraina «ikke nok», sier NATOs generalsekretær:

Kanskje enda mer politisk og institusjonelt urovekkende for Canada er forventningene rundt NATOs økte responsstyrke og kravet om at troppene skal opprettholdes på et høyere beredskapsnivå.

«For å gjøre det, må vi investere mer,» sa Stoltenberg.

Sist vinter rapporterte forsvarsminister Anita Anand at 3400 soldater, sjøfolk og flybesetning var satt til side under NATOs gamle oppbyggingsplan.

Snakker med CBC News Network makt og politikk Sent mandag sa Stoltenberg at det er forventninger Canada må leve opp til.

«Det vil være spesifikke mål for forskjellige land, inkludert Canada,» sa han. «Jeg kan ikke dele med dere det nøyaktige antallet for Canada nå, men det jeg kan si er at Canada allerede har trappet opp.»

Utfordringene med å rekruttere til de kanadiske styrkene

Canada sendte beskjedne forsterkninger til Latvia – et artilleribatteri – i fjor vår.

Forrige helg kunngjorde Department of National Defense stille at to av kystforsvarsfartøyene, fartøyer som opprinnelig var designet som minesveipere (HMCS Summerside og HMCS Kingston), ble med på NATOs avskrekkingsoppdrag i Europa, og brakte det totale antallet kanadiske marinefartøyer inn. regionen til fire.

Det er imidlertid etterspurt at troppene holdes i en høyere beredskapstilstand, hvor den ekte sølvponnien må finne sted.

Å være klar betyr å bli trent og å bli trent koster penger, og det må være tropper, flymannskaper og sjømenn rundt for å trene, og det kanadiske militæret står overfor rekrutteringsutfordringer.

Landets øverste militærsjef, general Wayne Eyre, sa på en forsvarskonferanse i fjor høst at det kan ta opptil syv år før den kanadiske hærens rekrutteringsforsøk skal komme seg tilbake fra krisen med seksuell mishandling og pandemien.

Tall presentert i fjor høst viste at heltidshæren manglet 7500 styrker – et stort gap i en regulær styrke på rundt 70 000.

Å fylle rekkene kommer til å være dyrt og tidkrevende.

I fjor vår sa Eyre at hærens beredskap var «en av tingene som holder meg oppe om natten».

Det føderale budsjettet, lagt fram i fjor vår, øker forsvarsutgiftene med 8 milliarder dollar over fem år.

Stephanie von Hlatky, en førsteamanuensis og forsvarspolitisk ekspert ved Queen’s University i Kingston, Ont., sa at oppbyggingen av NATO-styrker i Øst-Europa var forventet, men hun lurer på hvordan nasjoner reagerer når regningene begynner å komme inn.

Politisk samhold på tvers av alliansen, ikke bare i Canada, vil være et problem, sa hun.

«Jeg tror folk vurderer situasjonen når de sier at det kommer til å bli en lang krig, og det er nettopp derfor jeg har identifisert politisk samhold som hovedutfordringen for NATO fremover,» sa von Hlaky. «For selv om på kort sikt har alle mobilisert [around Ukraine and NATO’s response]på lang sikt er det virkelig uforutsigbart hvordan denne politiske enheten vil opprettholdes.»

Denne politiske enheten vil bli ytterligere testet ettersom Canada står overfor økt press for å oppfylle NATOs standard om å bruke 2 % av bruttonasjonalproduktet til forsvar.

«Jeg forventer at alle allierte, inkludert Canada, investerer mer og oppfyller 2%-retningslinjen,» sa Stoltenberg.

For øyeblikket bruker Canada 1,5 % av sitt BNP på forsvar, og enda viktigere, har ikke en klar, uttalt plan for å nå alliansemålet.