I offentligheten er Shankland foran Brown. En naturlig målscorer mot en ivrig løper, typen Clarke allerede har to ganger i Che Adams og Lyndon Dykes. Shankland er annerledes.

En meningsmåling blant fotballpublikummet ville sikkert ha fått mannen fra Heart of Midlothian til å vinne denne konkurransen med et jordskred. Men å få en pekepinn fra Clarke er som å bryte seg inn i Fort Knox med blinkende lys på hodet.

Han ser spørsmålene komme. Du har ikke en sjanse. Gud vet hvorfor han begynte i fotballledelse. Han ville ha tjent sin formue i pokerkretsen. Skottlands svar på Amarillo Slim.

Clarke kalte Brown «en ærlig gutt som løper rundt.» På overflaten høres det ikke bra ut, men Clarke er en manager som beholder troen, og for øyeblikket har han enda mer tro på at Brown skal gjøre jobben han vil at hans eneste spiss skal gjøre.

Skottland kan være bedre enn de var mot Norge, og når tungvektene kommer tilbake i sommer, tror du de vil bli bedre.

Vi vil alltid savne Andy Robertson, Kieran Tierney og Aaron Hickey. Vi savnet dem mot Georgia og igjen på søndag, men de har vært der lenge nok i denne kampanjen, et dundrende skritt fremover, et spektakulært løp med så mange gode ting, så mange fantastiske øyeblikk.

Denne kampanjen styrket nasjonens følelse av å tilhøre landslaget. Det markerte tilbakekomsten av tillit og tro, moro og glede.

Og morsomheten. Rodris tårer på Hampden. Odegaards kvaler i Oslo. Raseriet til Khvicha Kvaratskhelia i Tbilisi. Kampen i regnet i Glasgow. Weegies med naler.

I hodet til tilskuere, mens himmelen tømte seg over Hampden den dagen mot Georgia, forblir bildet av disse menneskene som skummet den bløte marken som om livet deres var avhengig av det.

På et tidspunkt, da sjansene for å avbryte kampen minket betraktelig, stormet noen inn med en løvblåser og rettet utstyret mot gressmatta som om det var en våpenmagi.

Kampanjen endte uavgjort 3-3. Glede til siste spark.

Clarke sier han kommer til å hvile, noe han fortjener. Føtter opp kan man fortsatt forestille seg ham med en penn og en notisblokk med navn skrevet på, mange fremhevet som sikkerheter, noen med spørsmålstegn, andre med en strek trukket ned på midten.

Det kan være en annen del på siden. Kall dem mulige. Ikke Anthony Gordon eller Tino Livramento, som kvalifiserer til Skottland, men som har øynene rettet mot England. Men Harvey Barnes? Ben Doak?

Ryan Fraser er ikke det du vil kalle managerens hotteste spiller for året, men han har scoret to mål på sine fem siste kamper for Southampton i det engelske mesterskapet, begge har vunnet.

Clarkes fantasi strekker seg kanskje ikke så langt – det er problemer, kan du si – men nå er det på tide å drømme. Noen vil kanskje kalle dette en fantasi, men dette er Skottlands nye virkelighet.

Trekningen av festen i Tyskland finner sted 2. desember. Tell dagene.