I to dager før årets langrenn i Holmenkollen tok Espen Garder sine møter på avstand fra et oppvarmet telt i skogen. Pauser kom kun til lunsj og batterilading på en restaurant oppe i bakken.
Garder, 53, hadde kommet tidlig for å kreve en plass, ikke bare for seg selv, men også for dusin speidere han leder. De ville bli med ham til helgen, ivrige etter å sove i minusgrader langs 5-mile race loop.
Tusenvis av andre, ikke mindre entusiastiske fans ville tatt dagsturer med Oslo T-bane for å pakke Holmenkollen til en av verdens mest usannsynlige vintersportsfestivaler, kronet av en helg med jubel, fyll og mani for langrenn, som i Norge er noe som en religion.
For å forestille deg omfanget av festivalen og dens atmosfære, tenk at den skandinaviske Super Bowl krysset veier med New York maraton: en urban konkurranse på olympisk nivå, med tilskuere i ullgensere og seler, bål som steker pølser og nok øl og brennevin til en liten hær.
Andrew Musgrave, en britisk langrennsløper som bor og trener i Norge, beskrev det slik: «Det er som en gjeng med vikinger som kommer ut og blir påkjørt i skogen og heier på folk som flyter på planker.»
To 50 kilometer lange skimaraton – ett for menn og i år for første gang ett for kvinner – står i sentrum for den 10 dager lange festivalen, som også inkluderer skiskyting og hoppkonkurranser, samt stafett for unge idrettsutøvere. Utenfor tauene er det noe for enhver smak: en stor stifest for studenter og nyutdannede; en familieplass for roligere camping; en boks til kongefamilien; og for prestasjonsorienterte fans en tribune i Holmenkollen skistadion.
I kjernen er langrennsarrangementer feiringer av norske verdier: hardt arbeid, utholdenhet og tradisjon, ifølge Thor Gotaas, en folklorist hvis 22 bøker om ski gjorde ham til en mindre norsk kjendis.
«Det gjenspeiler ånden til menneskene som overlevde i dette landet,» sa Gotaas i et intervju hjemme i Oslo, to timer med avslapning kun avbrutt av sporadisk mating av ferske vedkubber fra en knitrende ild i ovnen til ved. Et løp på 50 kilometer – litt over 31 miles – krever mer enn teknisk dyktighet, sa han. «Du må være sta.»
Den siste endringen i Holmenkollen er en som mange sa var forsinket: Dette året var det første der kvinner løp hele 50 kilometer distansen, opp fra de 19 milene eller 30 kilometerne de hadde gått på ski i flere tiår.
Det utvidede kvinnearrangementet kom midt i en bredere debatt om utjevning av avstander i langrenn, der menn fortsatt løper dobbelt så langt som kvinner i enkelte OL- og verdensmesterskapsarrangementer. Talen avslørte et overraskende nivå av motstand blant europeiske kvinnelige skiløpere, hvorav noen sa at de fryktet at publikum ville tune ut hvis løpene deres varte for lenge. Andre toppkonkurrenter var glade for å gå de ekstra milene på ski. I det første løpet tok nordmennene Ragnhild Gloersen Haga og Astrid Øyre Slind de to første plassene.
Slind, en distansespesialist, kjørte sitt tredje langrenn på litt over en uke. Etter å ha konkurrert 30 kilometer i Slovenia lørdagen før, hadde hun hoppet på et sponsorfly til Sverige, sovet tre timer og ble nummer fem av mer enn 2000 kvinner i et 55-milsløp der nede.
«Det er ikke mye,» sa hun. — Jeg er litt vant til det.
Amerikanske Jessie Diggins, en tre ganger olympisk medaljevinner, ble nummer tre etter å ha kjempet mot muskelkramper halvveis i løpet. Hun var en del av et fellesskap av amerikanske idrettsutøvere og trenere som ledet en kampanje for å utjevne konkurransevilkårene i Oslo og andre steder på den internasjonale kretsen.
«Tenk deg, vi trengte ikke å bli fraktet i en ambulanse,» sa Diggins søndag, med sarkasmen hans så tykk som snø.
Diggins, 31, har blitt en favoritt i Norge, hvor tilskuere er stolte av sin entusiasme for det internasjonale feltet – muligens med unntak av sine svenske rivaler. En norsk fanklubb forsynte til og med Diggins med en egendefinert sang på arrangementer. (Sangtekstene hennes inkluderer: «Hun ser ut som en tenåring; hun er bedre enn dronningen.»)
Du må være full når du synger sangen, sa Diggins, en erkjennelse av plassen alkohol har i norsk skifandom.
– Nordmenn snakker bare med hverandre hvis de drikker, sa Espen Antonsen (32), som slo leir sammen med noen venner langs stien i helgen.
Et år i Holmenkollen, sa Antonsen, drakk han med faren til en olympisk medaljevinner, og produserte fotografiske bevis.
– Han var full og jeg var full, sa Antonsen. – Og det var veldig gøy.
Denne nærheten til utøverne og deres familier er også en del av sjarmen til Holmenkollen. Fansen kan krysse racerbanen på anviste punkter, slenge fornærmelser mot svensker innen hørevidde og håndpølser, vafler og drinker gjennom gjerdet til idrettsutøvere som mister tempoet med lederne.
«Jeg hadde mange dårlige løp i Holmenkollen der jeg lå bakerst,» sa Musgrave. «Så jeg hadde min del av øl og shots.» Han gikk over streken på 11. plass lørdag, antagelig uten vafler eller akevitt, en skandinavisk likør.
Festivalen er høyest og høyest på Frognerseteren, der løkka når toppen av en bakke på det lengste punktet fra stadion. Tusenvis av fans, for det meste der for å feste og mange av dem i tjueårene, fyller skogen i tide til klokken 10.00, måker sine egne seter og gjør banen om til en støytunnel.
For norske idrettsutøvere gjør denne typen atmosfære å vinne i Holmenkollen til en bragd som konkurrerer med en OL-medalje. Før verdensmesterskapet ble arrangert på stedet i 2011, brukte den norske stjernen Petter Northug Jr. år på å trene spesielt for 50 kilometer. Da han til slutt vant den, fant han seg målløs.
«Noen dager ville jeg ikke stå opp fordi jeg hadde vunnet 50k i Oslo,» sa Northug i et intervju. «Hva mer var det å hente?»
De to timer lange Holmenkollrennene, som sendes nasjonalt på TV, har vist varig popularitet i Norge, selv om arrangørene sier at de nå konkurrerer med andre arrangementer i byen og Netflix for å tiltrekke seg oppmerksomheten til fansen og neste generasjons løpere.
Tvert imot kan den største trusselen mot arrangementet være Norges dominans i langrenn. I lørdagens herreløp tok nordmennene de 10 beste plassene i sluttresultatene. Idrettsutøvere og trenere på den internasjonale kretsen har lenge sagt at flere nasjoner må kjempe om pallen for å opprettholde interesser og TV-rettighetsinntekter utenfor Skandinavia som støtter sporten.
«Vi er veldig gode på langrenn,» sa Martin Johnsrud Sundby, en norsk olympier som ble kommentator, etter landets dominerende prestasjoner i verdensmesterskapet denne måneden. «Men det hjelper ikke å være god i langrenn hvis ingen andre er gode.»
Denne artikkelen dukket opprinnelig opp i The New York Times.
«Typisk tenker. Uunnskyldende alkoholiker. Internett-fanatiker. Forkjemper for popkultur. TV-junkie.»
