OSLO — To dager før årets langrenn i Holmenkollen holdt Espen Garder sine møter på avstand fra et oppvarmet telt i skogen. Pausene var kun til lunsj og batterilading på en restaurant oppe i bakken.

Garder, 53, hadde kommet tidlig for å kreve en plass, ikke bare for seg selv, men også for dusin speidere han leder. De ville bli med ham til helgen, ivrige etter å sove i minusgrader langs den fem mil lange løpsløyfen.

Tusenvis av andre fans, ikke mindre entusiastiske, ville ta dagsturer fra Oslo T-bane for å fylle Holmenkollen skiområde for en av verdens mest usannsynlige vintersportsfestivaler, avkortet av en helg med jubel, drikke og langrennsgalskap, som i Norge er noe av en religion.

For å forestille deg omfanget av festivalen og dens atmosfære, tenk på den skandinaviske Super Bowl krysset med New York maraton: en urban konkurranse på olympisk nivå, med tilskuere iført ullgensere og seler, bål som griller pølser -dogs og nok øl og brennevin. for en liten hær.

Andrew Musgrave, en britisk langrennsløper som bor og trener i Norge, beskrev det slik: «Det er som en gjeng vikinger som går ut og styrter i skogen og heier på noen mennesker som flyter på brett.»

To 50 kilometer lange skimaraton – ett for menn og i år for første gang ett for kvinner – står i sentrum for den 10 dager lange festivalen, som også inkluderer skiskyting og hoppkonkurranser, samt stafett for unge idrettsutøvere. Utenfor tauene er det noe for enhver smak: en stor stifest for studenter og nyutdannede; et familieområde for en roligere campingplass; en boks til kongefamilien; og for fans med fokus på atletisk ytelse, en tribune i Holmenkollen skistadion.

I kjernen er langrennsarrangementer en feiring av norske verdier: hardt arbeid, utholdenhet og tradisjon, ifølge Thor Gotaas, en folklorist hvis 22 bøker om ski har gjort ham til en mindre norsk kjendis.

«Det gjenspeiler ånden til menneskene som overlevde i dette landet,» sa Gotaas i et intervju hjemme i Oslo, to stille timer kun avbrutt av at han av og til matet ferske vedkubber inn i en brølende ild i vedovnen sin. Et løp på 50 kilometer – eller litt mer enn 31 miles – krever mer enn tekniske ferdigheter, sa han. «Du må være sta.»

Selv om mange av Holmenkollens tradisjoner har holdt stand og vinnerne fortsatt har krav på audiens hos Kongen av Norge, er dagens begivenheter knapt til å kjenne igjen fra regionens første skirenn, som startet i 1892 og varte konkurrentene i opptil fem og en halv time.

De fleste av de tidlige konkurrentene var tømmerhoggere som noen ganger måtte gå lenger på ski for å komme til toget til Oslo enn de omtrent 30 milene de skulle reise når de kom. De mest eliterytterne var også annerledes den gang; Selv ettersom tiden gikk stoppet noen for å spise biff og lade opp med en blanding av kaffe og alkohol, sa Gotaas.

Idrettsutøvere kan nå fullføre distansen på 50 kilometer på under to timer. De bor på et luksushotell ved siden av stiene med utsikt over Oslo. Og de er fulltidsracere, med narkotikatestere som samler blod- og urinprøver ved målgang og godkjenningsavtaler som setter ansiktet sitt på annonser på nærmeste t-banestasjon.

Den siste endringen i Holmenkollen er en som mange sier har latt vente på seg: I år var første gang kvinner løp hele 50 kilometer, sammenlignet med 19 mil, eller 30 kilometer, som de hadde gått på ski i flere tiår.

Utvidelsen av kvinnenes arrangement er en del av en bredere debatt om utjevning av avstander i langrenn, der menn fortsatt løper dobbelt så langt som kvinner i enkelte OL- og verdensmesterskapsarrangementer. Talen avslørte et overraskende nivå av motstand blant europeiske skiløpere, hvorav noen sa at de fryktet at publikum ville miste interessen hvis løpene deres varer for lenge. Andre toppkonkurrenter var glade for å legge inn de ekstra milene. I det første løpet tok nordmennene Ragnhild Gloersen Haga og Astrid Øyre Slind de to første plassene.

Slind, en distansespesialist, kjørte sitt tredje langrenn på litt over en uke. Etter en 30 kilometer lang konkurranse i Slovenia lørdagen før, hadde hun hoppet på et sponsorfly til Sverige, sovet tre timer og ble nummer fem av mer enn 2000 kvinner i et 55-milsløp der nede.

«Det er ikke mye,» sa hun. «Jeg er litt vant til dette.»

Amerikanske Jessie Diggins, en tre ganger olympisk medaljevinner, ble nummer tre etter å ha kjempet mot muskelkramper i halve løpet. Hun var en del av et fellesskap av amerikanske idrettsutøvere og trenere som ledet en kampanje for å utjevne avstander i Oslo og andre steder på den internasjonale kretsen.

«Tenk deg, vi trengte ikke å bli kjørt i en ambulanse,» sa Diggins søndag, med sarkasmen hans så tykk som snø.

Diggins, 31, har blitt en favoritt i Norge, hvor tilskuere skryter av sin entusiasme for den internasjonale pelotonen – muligens med unntak av deres svenske rivaler. En norsk fanklubb forsynte til og med Diggins med en egendefinert sang på arrangementer. (Sangtekstene hennes inkluderer: «Hun ser ut som om hun er en tenåring; hun er bedre enn dronningen.»)

Du må være full når du synger sangen, sa Diggins, en erkjennelse av alkoholens betydning i norsk skifandom.

– Nordmenn snakker bare med hverandre hvis de drikker, sa Espen Antonsen (32), som slo leir sammen med noen venner langs stien i helgen.

Ett år i Holmenkollen, sa Antonsen, drakk han med faren til en OL-medaljevinner, og produserte fotografiske bevis.

«Han var full og jeg var full,» sa Antonsen. – Og det var veldig gøy.

Denne nærheten til utøverne og deres familier er også en del av sjarmen til Holmenkollen. Fansen kan krysse racerbanen på anviste steder, slenge fornærmelser mot svensker innen hørevidde og tilby pølser, vafler og drinker over gjerdet til idrettsutøvere som ikke holder tritt med lederne.

«Jeg hadde mange dårlige løp i Holmenkollen der jeg kom for sent,» sa Musgrave. «Så jeg hadde min del av øl og shots.» Han krysset målstreken på 11. plass lørdag, trolig uten vafler eller akevitt, en skandinavisk likør.

Festivalen når klimaks på Frognerseteren, der løkka når toppen av en bakke på det lengste punktet fra stadion. Tusenvis av fans, de fleste der for å feste og mange i 20-årene, fyller skogen i tide til klokken 10.00, måker sine egne seter og gjør banen om til en støytunnel.

For norske idrettsutøvere gjør den slags atmosfære å vinne Holmenkollen til en bragd som konkurrerer med en OL-medalje. Før verdensmesterskapet ble arrangert der i 2011, brukte den norske stjernen Petter Northug Jr. år på å trene spesielt for 50-kilometeren. Da han til slutt vant den, fant han seg målløs.

– Noen dager kom jeg meg ikke opp av sengen fordi jeg vant 50 km i Oslo, sa Northug i et intervju. «Hva mer var det å hente?

De nasjonalt TV-sendte to-timers Holmenkollrennene har hatt vedvarende popularitet i Norge, selv om arrangørene sier at de nå konkurrerer med andre arrangementer i byen og med Netflix om oppmerksomhet fra fans og neste generasjons ryttere.

Om noe kan den største trusselen mot arrangementet godt være Norges dominans i langrenn. I herreløpet lørdag tok nordmennene de 10 beste plassene i sluttresultatene. Idrettsutøvere og trenere på den internasjonale kretsen har lenge argumentert for at flere nasjoner må kjempe om pallen for å opprettholde interesse- og TV-rettighetsinntekter utenfor Skandinavia som støtter sporten.

«Vi er veldig gode på langrenn,» sa Martin Johnsrud Sundby, en norsk olympier som ble kommentator, etter landets dominerende prestasjon under denne månedens verdensmesterskap. «Men det nytter ikke å være god i langrenn hvis ingen andre er gode.»

Arrangementer som de i Holmenkollen skaper nye stjerner for det norske systemet. Mens festen på Frognerseteren får mye av oppmerksomheten, er de som camper og heier på andre deler av banen blant annet barn som da blir hekta.

«Jeg snakker om det hver dag,» sier William Rannekleiv Kjendlie (12), som i år slo leir sammen med sin far på familiens eiendom, i et telt utstyrt med vedovn og dyreskinn.

Iver Tildheim Andersen, et 22 år gammelt norsk fenomen som ble nummer fire på lørdag, sa at det å være en del av den enorme mengden da Northug vant i 2011 overtalte ham til å melde seg inn i en skiklubb og begynne å trene.

«Jeg slappet av, spiste pølser og hadde det gøy,» sa Andersen. — Det var sånn «Kanskje jeg kan løpe til Holmenkollen en dag og oppleve de samme tingene».