I Norge har en regjeringsoppnevnt kommisjon for mediemangfold, med fokus på innbyggere som mediebrukere, nylig utgitt brede forslag som tar sikte på å sikre tilgang til journalistikk i en tid med turbulens og viktige endringer. Her er et av medlemmene, Hallvard Moeoppsummerer den politiske konteksten og de viktigste anbefalingene fra kommisjonen.

Det norske politiske systemet og grønnbøkenes rolle

Norge har et parlamentarisk flerpartisystem med en minoritetsregjeringskoalisjon basert på Høyre og det populistiske Fremskrittspartiet. Oppnevningen av uavhengige utvalg for å samle informasjon, analysere aktuelle utfordringer og foreslå nye virkemidler er et stabilt trekk ved det politiske systemet. De resulterende rapportene er vanligvis gjenstand for en offentlig høring før de blir oversatt til mer spesifikke politiske forslag, helt eller delvis, i form av hvitebøker. I tråd med vektleggingen av konsensusbasert politikkutforming som er karakteristisk for den nordiske modellen, blir disse komiteene ikke bare sett på som virkemidler for å utvikle politikk, men også som institusjoner som er ansvarlige for å legge grunnlaget for reguleringer.realistiske, særlig gjennom utnevnelse av representanter av de viktigste interessentene.

Det norske mediesystemet er preget av relativt effektiv redaksjonell frihet for pressen, en populær public service medieorganisasjon (NRK) finansiert av lisensavgifter, ganske egalitære mediebruksmønstre, høy penetrasjon av nye medieteknologier som smarttelefoner og bredbånd. i hjemmene, og en historie med aktive reguleringstiltak for å subsidiere journalistikk så vel som innhold som anses som viktig for nasjonale språk og kultur.

Den konservativt-populistiske regjeringen har i det hele tatt fortsatt på samme vei. Selv om han forsøkte å redusere direkte subsidier til pressen og forhindre enhver økning i nivået på lisensavgiftene, dukket det ikke opp noen radikal endring i retningslinjen. Et fremtredende eksempel er regjeringens stortingsmelding om fremtiden for allmennkringkasting, utgitt i juni 2015. Ikke bare har regjeringen vist sterk støtte til NRK som en velfinansiert offentlig institusjon med et bredt definert mandat som inkluderer nettmedier, men også Med et velfungerende regelverk, diskuterer stortingsmeldingen også hvordan man kan opprettholde en andre TV-kanal med forpliktelser til offentlig tjeneste, administrert siden 1992 av TV2. Etter denne debatten ble en kommisjon for mediemangfold kunngjort og offisielt oppnevnt høsten 2016.

I tråd med målene for strategien for å bringe sammen interessenter for konsensuell politikkutforming, inkluderte de ti medlemmene av kommisjonen ikke mindre enn fire redaktører (inkludert daglig leder i NRK, sjefredaktør i TV2, redaktør sjef for største en digital native tabloid-nyhetsside, en redaktør for en lokalavis), en aviseier, en som jobber med digitale medier på et avis- og magasinforlag og en representant for Association of Media Business. I tillegg inkluderte medlemmene en økonom og konsulent og en medieforsker, forfatter av denne artikkelen. Kommisjonen ble ledet av en tidligere journalist og redaktør, nå direktør for Freedom of Speech Foundation. Kommisjonens hovedrapport ble levert til kulturministeren i begynnelsen av mars 2017.

Hva og hvem tjener mediemangfoldet?

De overordnede målene for mediepolitikken i Norge er, som i mange andre sammenlignbare stater, relativt ukontroversielle og ganske stabile over tid: Mediepolitikken er til syvende og sist ment å fremme retten til ytringsfrihet og demokrati. Den norske saken utmerker seg ved at det finnes et krav i Grunnloven som fastsetter disse målene. Siden 2004 har Grunnlovens ytringsfrihetsparagraf inneholdt en setning kalt infrastrukturkravet, som sier at det er statens ansvar å legge til rette for en åpen og informert samfunnsdebatt. Selv om juridiske lærde er uenige om hvorvidt dette skal betraktes som «hard lov», blir uttrykket jevnlig tatt opp i politiske debatter og brukt eksplisitt i mediepolitiske formuleringer av den nåværende regjeringen.

Tanken om at åpen og informert debatt er nødvendig og at staten skal ta ansvar for at det ikke er en selvfølge. Snarere oppstår ideen fra en modell for deliberativt demokrati der diskusjon mellom borgere er et sentralt element i det demokratiske regimet. Slik debatt er godt tjent med mediemangfold, ifølge lovhistorien til ytringsfrihetsparagrafen. Ideelt sett bør det garantere innbyggerne tilgang til materialet de trenger for å informere seg selv, og samtidig fremme kanaler eller rom for offentlig debatt. I denne sammenhengen har kommisjonen vedtatt innbyggernes synspunkt og fremmet en forståelse av mediemangfold der eksponering mangfold av innhold – temaer, perspektiver og synspunkter – er avgjørende.

Forslagene: justere eksisterende tiltak og prøve ut nye

Basert på sin analyse av den nåværende mediesituasjonen, som fremhevet utfordringene knyttet til finansiering av journalistikk og endringene i mediebruk forårsaket av overgangen til digitale plattformer, publiserte kommisjonen en rekke forslag, hvorav de fleste bare innebærer en justering av eksisterende politiske verktøy.

Kommisjonen fremhevet nøkkelrollen til den statlig finansierte og eide medieinstitusjonen NRK, samt dens rolle som pådriver for mediemangfold. Ytterligere samarbeid med andre medieaktører oppmuntres, i likhet med implementering av de grunnleggende verdiene for offentlig tjeneste i institusjonens utvikling av nye tjenester på digitale plattformer. Kommisjonen argumenterte for at eierskapet til NRK prinsipielt og for å sikre armlengdes avstand til regjeringen, bør overføres til en selvstendig stiftelse. Han argumenterte også for at NRKs finansieringssystem bør holde seg stabilt og advarte mot den potensielle svekkelsen av NRKs legitimitet som kan følge av en beslutning om å dedikere deler av lisensen til andre tiltak.

Når det gjelder kommersiell allmennkringkasting, argumenterte kommisjonen for den fortsatte relevansen av lineær fjernsyn og radio for levering av den offentlige tjenesten, gitt at et segment av brukere fortsetter å stole på disse kanalene for sitt primære nyhetsforbruk.

Norsk mediepolitikk har lenge brukt merverdiavgiftsfritaket som et generelt og indirekte virkemiddel for å subsidiere mediesektoren. Kommisjonen foreslo ikke bare å beholde unntaket, men også å utvide det til å omfatte nisjeinformasjonsleverandører så vel som enkeltvarer solgt av nettleverandører (vanligvis nettbaserte informasjonsaktører som alternativer til abonnementet).

I tillegg foreslo kommisjonen et nytt indirekte tiltak for å legge til rette for omleggingen til digitale plattformer og bidra til finansiering av journalistikk i usikre tider: et midlertidig unntak for norske nyhetsmedier fra plikten til å betale trygdeavgift for arbeidsgivere.

I tillegg til indirekte tiltak har Norge opprettholdt direkte subsidier til pressen. Igjen foreslo kommisjonen justeringer, først og fremst for å fjerne noe finansiering fra en håndfull aviser som nå mottar mesteparten av subsidiene, og i stedet for å styrke kjernestøtten til lokale papir- og nettnyheter.

Til slutt tilbyr den tre nye midlertidige verktøy:

• Et gratis nyhetsmedietilskudd for brukeren
• Et stipend for å fremme innovasjonsprosjekter i nyhetsmediene
• Et stipend for å stimulere til journalistikk av vital betydning for samfunnet og offentlig samtale.

Sistnevnte program bør også omfatte subsidier til etniske og språklige minoritetsmedier.

Oppsummert er dette en bred meny og et ambisiøst forsøk på å møte utfordringene innbyggerne står overfor når det gjelder mediemangfold i dagens mediemiljø.

Det skal bemerkes at kommisjonens rapport var enstemmig. At aktører som allmennkringkasteren og kommersiell presse klarte å utvikle en felles visjon om mediepolitikk er svært uvanlig.

Fra forslag til konkret politikk?

Etter at rapporten ble lagt frem i begynnelsen av mars, reagerte noen kommentatorer på omfanget og høye kostnader ved forslagene. Fritaket for trygdeavgift ble ansett som særlig urealistisk. Andre kritiserte justeringene av direkte pressesubsidier, enten fordi de var for harde mot de som mottar mye av bistanden i dag, eller fordi de var for begrensede med å revidere programmet.

Våren 2017 vil rapporten være gjenstand for en utvidet offentlig høring. Det neste trinnet vil typisk være at Kulturdepartementet oversetter noen eller alle forslagene til en stortingsmelding som legges fram for Stortinget. Valg vil imidlertid finne sted i september 2017, og derfor er den konkrete fremtiden til forslagene når det gjelder politiske prosesser usikker. Uansett hva som skjer, håper vi at kommisjonens forslag vil gi næring til offentlig debatt og trekke mer oppmerksomhet til viktigheten av mediemangfold for innbyggernes ytringsfrihet.

Du kan finne mer informasjon om kommisjonens arbeid her. Dette innlegget var opprinnelig utgitt av Media Reform Coalitionn og publiseres på nytt med tillatelse og takk. Denne artikkelen gir forfatterens synspunkter og representerer ikke posisjonen til bloggen LSE Media Policy Project, og heller ikke London School of Economics and Political Science.