Ogden, hans bart og fryktløse tilnærming er raskt i ferd med å bli favoritter blant entusiaster av sporten, som roper etter ham på løp gjennom skogen og byene i Europa. Trenerne hans, som var redde for å kvele hans overnaturlige hastighet og fortsatt utviklende aerobe kapasitet, ba ham i utgangspunktet unngå løpetaktikker, i stedet la ham «vokse ut i naturen», som Whitcomb sa det.

«Det er for tidlig å lansere det med en konservativ tilnærming,» sa Whitcomb, som sammenlignet Ogden med Steve Prefontaine, den bartede 1970-tallsløperen på mellomdistanse kjent for sin edgy løpestil. «Akkurat som Préfontaine, våkner Ben og sier: «I dag er en god dag å dø.»

Penger er den enkleste forklaringen på hvorfor begge lagene koker ned til en stjerne i enhjørningstil og en stort sett yngre gruppe av nye idrettsutøvere som fortsatt utvikler seg.

I omtrent et dusin år, fra midten av 2000-tallet, investerte det amerikanske alpinlaget først og fremst i sine beste skiløpere, og tvang utviklende skiløpere til å dekke en betydelig del av utgiftene deres. Shiffrin, barnet til skiløpere hvis veiledning og talent hjemme gjorde henne til en velstående verdensmester som 17-åring og en olympisk mester på 18 år, kunne klare seg selv, men nesten alle andre i hennes alder kunne ikke. Var det andre sjeldne og senere talenter som vendte seg bort fra sporten for tidlig på grunn av kostnadene? Amerikansk ski vil aldri vite.

På samme måte overlevde langrennslaget i årevis på et trangt budsjett. Det var ikke før suksessen til Kikkan Randall, som i 2012 ble den første amerikaneren til å vinne en verdenscuptittel, og Diggins, som slo seg sammen med Randall for et verdensmesterskap da hun bare var 21 da det nasjonale forbundet begynte å investere mer . i sporten. Ogden, Kern, som er 25, og Sophia Laukli, som er 22 og oppnådde sin første karriere-podium i Tour de Ski i januar, er blant fruktene av denne investeringen.