Debatter om utdanning og læring er uendelige spørsmål, selv nå i skoleferier. Utdanningskommisjoner, eksperter og politikere snakker om hva vi bør gjøre. Akk, de kommer sjelden på spennende alternativer og ideer, bare mer av det samme. I dag vil jeg rette oppmerksomheten mot «andre sjanse»-utdanning og opplæring for unge og voksne, og noen grunnleggende prinsipper i utdanning.
I vår tid er det mange måter å gi utdanning på, inkludert bruk av fjernundervisning, e-læring og andre moderne teknologier. Vi hadde også noen tidligere, kalt korrespondansekurs. I min ungdom, for 40-50 år siden, la vi lokale grupper, kalt «studiekretser», til korrespondansekurs. Det lignet på dagens nettbaserte læring, men vi mottok materiell i posten og sendte svarene og spørsmålene våre tilbake til korrespondanseinstituttet. La meg understreke viktigheten av studiesirkler, som gjør læringsprosessen mindre individuell og mindre enslig. Jeg tror at utdanning aldri er fullført med mindre vi kan diskutere med andre elever, en lærer eller en gruppeleder, som i «studiesirkelen». Vi innså dette nylig under korona-pandemien, da så mange skoler og universiteter ble stengt og studenter følte seg veldig ensomme fordi de bare kunne «snakke til datamaskinen», selv om en lærer var i den andre enden.
Før jeg fortsetter, la meg gå tilbake til forrige ukes artikkel, som hovedsakelig handlet om grunnopplæring i skolen. Jeg påpekte at vi har kommet på avveie og skapt en stressende skole i nesten alle land, også i Pakistans middelklasses konkurranseskoler, hovedsakelig for akademiske og bokelever. Jeg sa i forrige uke at skolen skulle være et trivelig sted, som alle barn setter pris på. Ettersom barn er nysgjerrige på å oppdage og lære, men også praktiske ting, må skolen la all denne kreativiteten utvikle seg. I tillegg skal skolen være et sted hvor barn lærer å ta vare på andre, arbeide i grupper og individuelt. Skolen skal lære bort gode verdier, kritisk tenkning, hvordan man finner og vurderer informasjon, og hvordan man mestrer livet sitt. Det siste er absolutt viktig fordi alle, på visse stadier av livet, møter problemer, til og med alvorlige sosiale og psykiske utfordringer og fysiske sykdommer. Hvis barn kan lære på skolen at hver og en av dem er dyrebare og kan stole på, vil vi ha en bedre verden for dem og for oss andre.
Jeg diskuterte noen av disse problemene med en pakistansk universitetsprofessor, Dr. M. Ali Nawaz, som for tiden underviser i Qatar, med permisjon fra Quaid-i-Azam University, utdannet fra Pakistan, Norge og USA. Han trakk oppmerksomheten til viktigheten av å forstå hvordan elevene lærer, ved å bruke tenåringsbarna som eksempler. Han sa at det var best om studenter ved skoler, høyskoler og universiteter fikk lov til å lære i sitt eget tempo, ofte i arbeid med prosjekter, som noen ville fullføre raskt, noen ville trenge mer tid og noen noen ganger ville forgrene seg til aspekter som de var spesielt Ikke alt læringsinnhold kan organiseres på denne måten, men mange ting kan, og gjennom slik læring vil kunnskapen, ferdighetene og verdiene som elevene har tilegnet seg, bli internalisert i hver enkelt elev; hver elev ville føle eierskap til det de lærer, i grupper og individuelt, og ville føle glede i prosessen og resultatene, og ville vite mer senere, sentrale mål for all utdanning.
La meg nå gå tilbake til andre sjanseutdanning for ungdom og voksenopplæring, som jeg begynte å skrive om i dag. I Pakistan er det mange unge, gutter og jenter, som aldri har hatt mulighet til å gå på skole, eller som droppet ut veldig tidlig. For disse ungdommene er det behov for en ny sjanse til å lære leseferdighet og andre grunnleggende kunnskaper, ferdigheter og verdier. Enda mer enn for barn må unge og voksne få en opplæring som er «funksjonell», særlig at den er relevant og nyttig for deres liv, og at den er direkte nyttig for dem. Utdanningskurs og kampanjer for ungdom bør legge vekt på å være funksjonell. Da ville arbeidere og andre, også arbeidsledige, bli tiltrukket til å delta. Kvinner, husmødre og andre bør absolutt inkluderes.
Den andre sjanseutdanningen jeg har i tankene bør organiseres av alle slags organisasjoner, med et snev av nasjonal kampanje, si over noen år for å ta igjen folk som har blitt fratatt grunnutdanning. Staten (regjeringen) bør spille leder- og koordineringsrollen.
En tidligere artikkel refererte til vellykkede leseferdighets- og generell utdanningskampanjer i Tanzania på 1970-tallet, med støtte fra givere som Canada, Sverige og andre. Dessuten presterte Somalia og Etiopia godt i voksenopplæringen på den tiden. De involverte arbeidsgivere, fagforeninger, frivillige organisasjoner, politiske partier, religiøse organisasjoner, idrettsklubber, etc. Vanlige skoler og lærere var viktige, men det gikk mye lenger enn det.
I Pakistan er mange unge arbeidsledige uteksaminerte fra universiteter, høyskoler, ungdomsskoler og grunnskoler, som kan være involvert som lærere og koordinatorer for den andre sjanse-utdanningen jeg snakker om. I vår tid er det ikke bare radio og fjernsyn som kan brukes til å levere materiale, men også internett, mobiltelefoner og andre medier. Grunnleggende bøker og hefter bør gjøres tilgjengelige siden maskinvareversjoner ikke er nok. Å lære å lese og skrive krever penn og papir, brosjyrer og hefter. Nei, jeg tror ikke alt lærestoffet må forberedes på forhånd som kan gjøres så enkelt med all teknologien vi har i dag. Jeg tror at mye av innholdet avhenger av hva elever ønsker og trenger å lære, mangfoldig og relatert til ulike yrker, geografiske plasseringer av byer og lokalsamfunn osv.
På dette stadiet kan vi ikke gå for mye i detalj på hvordan utdanningskampanjer bør organiseres. Først må det dannes politisk og faglig ledelse, med definisjon av mål og mål. Deretter kommer utøvere og arrangører inn i bildet som representanter for fremtidens elever.
La meg understreke at vi ikke skal få oss til å tro at det er så komplisert å gjøre dette, å gjøre Pakistan litterær, dyktig og utdannet. Det er ikke. Tanzania gjorde det bra for 40-50 år siden, vel, med noen feil og mangler. Pakistan kan gjøre det bedre i dag. Men først trenger du en visjon og en vilje. Tanzania hadde det. Pakistan må få det. Utdanning for alle må settes øverst på prioriteringene. Dette gjelder skoler og andre sjanseopplæring for ungdom og voksne.
En annen sjanse bør ses på som en rettighet for alle som ikke ble inkludert som barn. Det var urettferdig og de er fratatt et bedre liv med bedre muligheter. Heller ikke landet drar nytte av intelligensen, ferdighetene og potensialet til så mange mennesker som har blitt utelatt fra mainstream fordi de ikke har fått den utdanningen og ferdighetene de trenger for å bidra. Det haster i denne saken. Vi kan ikke vente på at dagens skoleelever skal uteksamineres og gå ut i arbeidslivet og inn i voksenlivet. Mange av dem går heller ikke på skolen. Vi må melde alle barn inn i skoler med tilrettelagte opplegg. Og vi må gi en ny sjanse til de som har blitt etterlatt, unge mennesker og voksne, fulle av energi og potensial, ivrige etter å utvikle sitt land og sine lokalsamfunn.