Arun Srivastava

Den politiske og administrative skarpsindigheten til den indiske delegasjonen til G20 ble satt på prøve av en gruppe pensjonerte høyesterettsdommere som skrev til ledere av delegasjoner fra G20-land som besøkte Delhi for å presse på for å få hjemsendelse indiske barn plassert i forebyggende internering i Delhi. Vest-Europa, Storbritannia, Nord-Amerika, Australia og New Zealand. Det indiske teamet bør legge inn ekstra innsats og innsats for å overbevise de utenlandske delegatene om å gå med på dette kravet.

Hvert år blir et betydelig antall barn fra migrantfamilier fjernet fra foreldrene av barnevernmyndighetene i bostedslandet på grunn av overgrep, omsorgssvikt eller risiko for skade. Disse barna settes i varetekt hos en utenlandsk myndighet med ansvar for barnevern.

Det er ikke slik at migrasjon av indianere til fremmede land er et nytt fenomen. Selvfølgelig kan det ikke benektes at situasjonen har akselerert. Flere og flere indere, rundt 32 lakh hvert år, flytter til fremmede land på jakt etter en bedre fremtid og jobbmuligheter. Brevet fra de pensjonerte dommerne sa at de siste årene har sett et stort antall indere flyttet til disse landene som utvandrere for praksisplasser. Mesteparten av tiden er familiene unge, med små barn, som har indisk pass og har til hensikt å returnere etter noen år.

Brevet fremhever at utenlandsbarn blir fjernet fra foreldreomsorgen av barnevernmyndighetene i bostedslandet hvert år «på grunn av misbruk, omsorgssvikt eller risiko for skade», og blir satt under varetekt av utenlandske barnevernsmyndigheter.

Det kontroversielle spørsmålet er hvorfor myndighetene i disse landene fjerner barn fra foreldrenes omsorg. Brevet gir begrunnelsen, men det er ikke uttømmende. Foreldre som tilhører denne klassen er besatt av sin egen promotering og projeksjon. Den nye utvandrerklassen, som hovedsakelig er ny-middelklassen, er så opptatt av deres livsstil, sosiale overhøyhet og empowerment at de ofte ignorerer barnas behov. De vil at barna skal følge i deres fotspor.

Båndet mellom foreldre og barn er noe ubeskrivelig. Det er sant at ingen i denne verden vil elske og ta vare på barn mer enn foreldrene deres. Men barn fjernes fra foreldrenes omsorg og kontroll. Dette er virkeligheten og kan ikke skjules.

Det er foreldrenes ønske om å identifisere seg med den fremmede kulturen og livsstilen som til og med fører til at de nekter å følge normene og etikken i det tradisjonelle indiske samfunnet som de hevder å følge iherdig. For dem er disse tiltakene foreldet og irrelevante. Hvert barn er uskyldig, kreativt og har potensial. Foreldre må forstå deres psykologi og veilede dem i riktig retning. I vekst- og utviklingsfasen trenger barn grunnleggende omsorg og foreldrestøtte. Dette skjer dessverre ikke. Diasporaforeldre er så opptatt av sine egne forpliktelser og livsstil at de ignorerer barna og tvert imot lengter etter at barnet skal følge i deres fotspor.

I disse landene handler organisasjoner med ansvar for barn hovedsakelig på klager fra barn. Det er barn som klager på foreldrene sine, det finnes selvsagt noen unntak. Barn måtte tåle undertrykkelsen av blandingskultur. Foreldre bærer selvsagt bagasjen til indisk kultur, men samtidig ønsker de å identifisere og fullstendig etterligne kulturen og sosiale relasjoner i landet der de bor. Hjemme, mens moren gjerne vil at barna hennes skal vite litt om Ramayan, Bhagwadgeeta og resitere Hamuman Chalisa regelmessig, samtidig liker de at barna deres skal integreres i vestlig kultur.

Foreldre bør forstå viktigheten av ulike verdier i livet og overholde kulturelt aksepterte sosiale normer og atferd. Prosessen med å disiplinere barn bør følge sosialiseringsprinsippet. Sosial tilpasning og samspill med andre barn på en sosialt ønskelig måte er avgjørende for å bli godt akseptert i en gruppe. Foreldre bør lære barna sine gode manerer og lytte til stemmene deres. Men det skjer ikke. Barn føler seg ignorert og neglisjert. De må leke med tv og mobil.

Dessverre har mange foreldre ikke tid til å samhandle og rådføre seg med barna sine før de tar en avgjørelse angående deres liv og velvære. For dem er det bortkastet tid. Utenlandske foreldre fra vanskeligstilte sosioøkonomisk bakgrunn vil sannsynligvis bli straffet.

Brevet 5. september fra de pensjonerte dommerne sa: «Vi skriver for å be dere om å innlede diskusjoner om et presserende spørsmål som bekymrer indiske utlendinger på kort eller mellomlang forretningsopphold i Vest-Europa, Storbritannia, i Nord-Amerika, Australia og New Zealand. Vi forstår ved å rapportere at dette er et problem som påvirker andre land som sender betydelig arbeidsstyrke til disse landene, og vi oppfordrer dem til å vurdere å bli med i vår samtale.»

Dessverre utvikler barn en følelse av fremmedgjøring fra deres tidligste formasjonsår. De er fratatt mors kjærlighet og omsorg. Hva slags reaksjon og oppførsel kan vi forvente fra disse barna? Hvordan kan vi håpe at disse barna ikke reagerer irrasjonelt. For en tid siden begikk en indisk mor selvmord etter at barna hennes ble konfiskert av australske barnevernstjenester. Bemerkelsesverdige saker rapportert de siste årene inkluderer de av Ms Chatterjee (senere omtalt i filmen Ms Chatterjee v Norway), Ms Shah mot Tyskland, Ms Patil mot Australia, Ms. Yusuf mot England og Ms. Annie Johansson mot Sverige.

Indiske innvandrerforeldre har møtt mange utfordringer da de må balansere ambisjonene sine for å innpode indiske verdier i barna sine samtidig som de sikrer at barna passer inn i kulturen i dette landet. Noen av de dype bekymringene som ble delt av indiske innvandrerforeldre inkluderte: (a) frykt for å miste barna sine på grunn av dette landets kultur (b) tap av foreldremyndighet over barn, (c) tap av autoritet til å disiplinere barn i henhold til deres opprinnelige skikker , (d) tap av autoritet til å velge barns ektefeller, og (e) tap av ansikt i det østindiske samfunnet på grunn av barn utenfor kulturen.

Foreldre til tenåringer var veldig vanskelig fordi tenåringer var mer frittalende, hadde sterkere meninger og var mer uavhengige. I tillegg spiller foreldrenes livsstil en stor rolle for å gjøre situasjonen verre. Slik oppførsel utfordret ofte foreldrenes autoritet, som var et vesentlig element i urfolkskulturen.

Noen forskningsartikler fremhever også det faktum at den nylige økningen av indianere til fremmede land har splittet diasporasamfunnet alvorlig. De bærer bagasjen av konflikter og hat mot indiske kaster. De er delt inn etter kaste og økonomiske kriterier. Dette har delt dem i en slik grad at de har et veldig lavt samhandlingsnivå. For dem gikk politiske bånd og tilknytninger foran sosiale relasjoner. Dette førte til enda større omsorgssvikt av barn. Disse barna mister sin identitet og er ikke i stand til å utvikle forbindelser med opprinnelseslandet eller med sin utvidede familie. De pensjonerte dommerne påpekte også at det å være avskåret fra familie og kjære resulterer i isolasjon og tap av identitet for indiske barn plassert i fosterfamilier i utlandet. Dette er grunnen til at denne saken fortjener en diskusjon på G20-toppmøtet. (IPA-tjeneste)