I Norge gjelder en personsentrert fengselspolitikk fra første dag av en dom. Premisset? Folk i fengsel er medborgere som er en del av samfunnet selv mens de er fengslet. Norske fengsler opererer etter et normalitetsprinsipp – livet til alle fengslede er ment ligne det ytre liv så nært som mulig.

Et lovforslag om fengselsreform i California som ville ha blitt modellert etter den norske tilnærmingen vedtok forsamlingen enstemmig i mai og er nå i Senatet. Dette vil kreve at California Department of Corrections and Rehabilitation piloter et program for kvalifiserte individer som vil bo utenfor fengselsmiljøet, og som Senatets bevilgningskomité-lovforslaget oppsummerte, ville få en rekke «kompetanseberedskap i en mer reell- verdensomgivelser.»

Enhver tilnærming som vil tillate fanger å utvikle livsferdigheter som bidrar til vellykket reintegrering er velkommen. Og lovforslagets sponsor, Assemblyman Carlos Villapudua fra Stockton, fortjener honnør for å ha presset Kriminalavdelingen til å prøve noe nytt.

Men hvis det skal tilføre California-fengslene den oppkvikkende ånden til den norske tilnærmingen, faller Assembly Bill 2730 langt under målet. Snarere reflekterer det en grunnleggende svikt i synet – en manglende evne til å se mennesker i fengsel på annen måte enn i snevre økonomiske termer.

Ved første øyekast virker de foreslåtte endringene lovende. I tillegg til fagopplæring, iht medieoppslag, flere muligheter for utdanning, rådgivning og rusbehandling vil bli gitt. Deltakerne skulle lage mat selv og vaske klærne selv.

Men ingenting i lovforslaget sier så mye, og hovedformålet med AB 2730 ser ut til å være å gi arbeidsgivere tilgang til en uutnyttet pool av arbeidere i et stramt arbeidsmarked. Det er en landsomfattende mangel på langdistansebilister, og programdeltakere kan få klasse A-lisenser, og mange vil sannsynligvis ha jobbtilbud i hånden ved utgivelse.

Vi så den samme logikken i arbeid i 2020, da mangel på brannmenn under en spesielt virulent skogbrannsesong førte til vedtakelsen av et lovforslag som skapte en ny, strømlinjeformet vei til sletting. Men denne loven gjelder bare for det lille antallet personer som trente og jobbet som brannmenn mens de var i varetekt av Kriminalavdelingen, og som uten kriminelt rulleblad kunne bli ansatt av Forestry Department og California Fire Protection.

Å hjelpe noen mennesker med å få anstendige jobber ved løslatelse er et prisverdig lovgivende mål. Men fengselsreformens trange fokus på arbeidsmarkedets behov står i sterk kontrast til den norske modellen.

I norske fengsler kjøper folk sine egne dagligvarer, lager mat selv, har på seg egne klær og får den opplæringen og kvalifikasjonene de trenger for å søke jobb når de slipper ut. Alle har sitt eget soverom med lukkedør og et lite bad. Personale og fanger spiser og sosialiserer sammen og kaller hverandre ved fornavn.

Så langt det er mulig ytes fengselstjenester i Norge av samfunnsleverandører som faller inn under – og betales av – den lokale kommunen. Denne modellen gjelder blant annet helsehjelp, utdanning og drift av fengselsbibliotek. Samlet sett er systemet utformet for å oppmuntre til produktivt engasjement og forhindre innlært passivitet, alt i tjeneste for å forberede folk på et vellykket liv etter fengsel.

I Norge, som i California, vil nesten alle som skal i fengsel reise hjem på et tidspunkt. For Kriminalomsorgen går det veiledende prinsippet som styrer alle politiske beslutninger ned på ett enkelt spørsmål: hva slags naboer vil du ha?

Selv om det tilsynelatende er inspirert av denne større visjonen, klarer ikke Californias lov om fengselsreform å legemliggjøre den. Som nå utformet, den instruerer bare kriminalomsorgen til å huse programdeltakere «på et samfunnscampus … vekk fra fengselsmiljøet.» Ingen detaljer er gitt om driften av denne separate campus.

Hvis California vil ha gode naboer, bør det foreslåtte programmet som et minimum gi innbyggerne større uavhengighet fra dag til dag og fremme sunnere interaksjoner mellom innbyggere og ansatte. I mangel av en forsettlig overholdelse av denne mer humanitære etosen, vil den nye enheten sannsynligvis ende opp med å se ut, føle og fungere som et hvilket som helst av Kriminalomsorgens 33 voksenfasiliteter.

Frem til midten av 1980-tallet drev norske fengsler omtrent som i USA. møtt med en tilbakefallsprosent nær 70 % i tillegg til volden og den dype uroen på innsiden, valgte Kriminalomsorgen å ta i bruk en ny tilnærming. Det ser ut til å ha fungert. I dag er tilbakefallet så lavt som 20 % og norske fengsler er betydelig tryggere og sunnere for beboere og ansatte. På den annen side, i løpet av det siste tiåret, tilbakefallsraten for personer løslatt fra fengsler i California i gjennomsnitt 50 %.

California Corrections-tjenestemenn har nylig begynt å anerkjenne løftet om den norske modellen, hjulpet av et samarbeid med Redigere, en banebrytende organisasjon dedikert til å endre kulturen for amerikanske korreksjoner for å prioritere menneskelighet, verdighet og helse til alle som er involvert i systemet. Statlige fengselsfunksjonærer og ansatte, sammen med noen få statlige lovgivere, besøkte norske fengsler og begynte å tenke på hvordan de kunne bringe noe av den norske fengselsetosen til California.

Hvis lovgivere som støtter dette siste lovforslaget om fengselsreform er seriøse med å bringe den norske modellen til staten, bør de forsøke å jobbe tettere med ansatte ved kriminalomsorgen og deres partnere i Amend. De kunne blant annet tenke konkrete lovinitiativer som kan hjelpe oss å komme dit.

I mellomtiden fortjener ethvert lovforslag som vil lette reintegrering av personer som forlater fengsel lovstøtte. Dette inkluderer AB 2730. Men gjør ingen feil – å bestå den vil ikke bringe oss et skritt nærmere den norske modellen. Virkelig reform vil ikke skje før vi slutter å prioritere økonomiske fordeler for partier med politisk slagkraft og begynner å anerkjenne folk i fengsel som mennesker og medborgere hvis personlige suksess ligger i alles interesse.

Sharon Dolovich er professor i jus ved UCLA School of Law og direktør for UCLAs Corrections Law and Policy Program..