Norske enheter, som eksisterende investorer med over 3 GW fornybar energiprosjekter i Sør-Afrika, er opptatt av å legge til rette for mer virksomhet mellom de to landene og lenger unna på det afrikanske kontinentet, spesielt at Sør-Afrika gjennomfører regulatoriske reformer for å liberalisere energimarkedet.

Under en rundebordskonferanse arrangert av fornybar energiselskapet Scatec, med hovedkontor i Oslo, 15. august, ble den norske ambassadøren i Sør-Afrika Gjermund Saether sa at Sør-Afrika var en leder på det afrikanske kontinentet, og viser et økende potensiale for samarbeid mellom bedrifter.

administrerende direktør i Scatec Terje Pilskog påpekte at det er mange ting som skjer i det sørafrikanske markedet som baner vei for penetrasjon av fornybar energi, ikke bare i Sør-Afrika, men også i andre afrikanske land.

For at Afrika skal gå over til en grønn økonomi og oppfylle klimamålene, trengs det mye privat kapital, med mange diskusjoner globalt om hva som skal til for å låse opp denne kapitalen, sa Pilskog og la til at det fortsatt var mange risikoer. forpliktet til å investere i Afrika.

Han nevnte politisk risiko og kredittbetalingsrisiko som den viktigste, og antydet at prosjekter bør være tilstrekkelig garantert og enheter riktig forvaltet for å sikre høy avkastning på investert kapital.

Det finnes garantier for fornybar energiprosjekter tilgjengelig gjennom for eksempel Verdensbanken, men de er rettet mot store infrastrukturprosjekter og er ofte byråkratiske å sette opp. For å låse opp et bredere spekter av prosjekter i Afrika og Sør-Afrika spesielt, sa Pilskog at det var viktig for investorer å finne mer lett tilgjengelig sikkerhet for mindre prosjekter.

Han pekte på en annen utfordring som kan hemme større investeringer i det afrikanske kontinentets fornybare energisektor, nemlig de lange tillatelsesprosessene og etableringen av uttaksavtaler, siden de fleste afrikanske land ikke bare har én kjøper – et monopolisert energiselskap.

«Til syvende og sist trenger investorer en forutsigbar vei til et prosjekts suksess,» bemerket Pilskog.

Development Finance Institution (DFI) Norfund Adm. dir Tellef Thorleifsson ved rundebordsmøtet at regulatoriske utfordringer generelt var et tema i Afrika, særlig etablering av konsesjoner og landrettigheter.

Han la til at det også ofte var vanskelig å få medinvestorer inn i Afrika-baserte prosjekter, der løsningene lå i samarbeid med lokale og internasjonale partnere som forsto den lokale konteksten og hadde sterke bånd til politikere.

Thorleifsson sa at det er andre måter for DFIer å støtte utvikling av fornybar energi i Afrika bortsett fra prosjektfinansiering, for eksempel å støtte tidlige studier av prosjektutviklere eller støtte forskning utført av større selskaper som har som mål å låse opp flere afrikanske prosjekter.

En annen måte å støtte utviklingen på kontinentet på var gjennom garantier, sa han og la til at Norfund hadde begynt å garantere mindre prosjekter med en mekanisme avtalt med et annet internasjonalt finansselskap.

«Det er sterke argumenter for å bygge flere slike instrumenter og få mer kapital inn i risikofylte investeringsområder,» sa Thorleifsson.

Nordic Universal Bank Nordea Chief Sustainable Finance Analyst Thina Saltvedt enige om at investeringsrisikoen var høyere i mange afrikanske land enn i resten av verden, og la til at lån og egenkapital ikke hadde vært i stand til å mobilisere privat kapital like effektivt som grønne garantier jeg har gjort de siste årene.

I en kommentar til hvordan land eller selskaper kunne lykkes med å samarbeide med en institusjon som Nordea, sa hun at banken foretrakk å utvikle prosjekter der det allerede hadde vært en viss suksess. Han foretrakk også å jobbe med partnere som var trygge og kunnskapsrike om å investere i risikofylte markeder, med intim erfaring fra den lokale konteksten.

Generaldirektør i Statens utviklingssamarbeid Norad Bard Vegar Solhjell sa at selv om Afrika har 60 % av verdens solressurser, har kontinentet bare 1 % av verdens installerte solcellekapasitet.

«Det er en øy i Storbritannia som har mer solenergi enn hele Afrika, mens energiforbruket vil dobles på kontinentet innen 2040.

«For å oppnå universell tilgang til elektrisitet i Afrika, trengs det cirka 25 milliarder dollar i investeringer per år. Ved å ta de riktige risikoene og samarbeide med de riktige institusjonene, kan denne investeringen slippes løs. Afrika trenger institusjoner det er verdt å investere i, sa Solhjell.

Som svar, den sørafrikanske ambassadøren til Norge Delores Kotze sa at Sør-Afrika ikke var blind for risikoen ved å investere i landet. En stor risiko, bemerket hun, var økende uro over stengning av kullgruver og tap av arbeidsplasser når energisystemet går over til kullkraft.

Hun innrømmet at Sør-Afrika ofte hadde lange og kompliserte byråkratiske prosesser for å levere prosjekter; Imidlertid har den nasjonale regjeringen fokusert på smidigheten og responsen til disse prosessene.

Hun nevnte som et eksempel one-stop-shop for energi som ble lansert av Nærings-, industri- og konkurransedepartementet i slutten av juli, og sa at det ville tjene til å fremskynde innhentingen av tillatelser for prosjekter.

«Landet tar historiske reguleringsspørsmål på alvor», sa Kotze, og la merke til at utnevnelsen av en maktminister var nok et eksempel på landets engasjement ikke bare for å få slutt på belastningsreduksjon, men for å sikre at andre problemer i energimarkedet løses raskere.