Ifølge Elisabeth Oxfeldt føler mange nordmenn skyld.

Ifølge professoren i skandinavisk litteratur ved Universitetet i Oslo kontrasterer velstående nordmenn i økende grad sine komfortable liv med livet til mennesker i vanskeligheter, spesielt i utlandet.

«Vi har sett fremveksten av en fortelling om skyldfølelse om noen menneskers privilegerte liv i en verden der andre lider,» sier hun.

Takket være sine store oljereserver, de største i Europa etter Russland, er Norge et av de rikeste landene i verden.

Styrken til økonomien, målt ved antall medlemmer av befolkningen, er nesten dobbelt så høy som i Storbritannia, og enda større enn i USA.

Norge har til og med et budsjettoverskudd: nasjonalinntekten overstiger utgiftene. Denne situasjonen står i sterk kontrast til de fleste andre land, inkludert Storbritannia, som må låne penger for å dekke sine budsjettunderskudd.

Professor Oxfeldt er ekspert på hvordan skandinaviske bøker, filmer og TV-serier reflekterer den bredere kulturen i sin tid. Hun sier hun i økende grad ser at disse mediene utforsker rikdommens skyld i Norge.

«Ved å studere samtidslitteratur, filmer og TV-serier oppdaget jeg at kontrasten mellom det lykkelige, heldige eller privilegerte jeget og den lidende «andre» provoserte skyldfølelser, ubehag, ubehag eller skam.

«Ikke alle føler seg skyldige, men mange gjør det,» legger professor Oxfeldt til, som laget begrepet «skannerskyld.»

Handlingene i nyere norske serier viser medlemmer av «fritidsklassen» som er avhengige av tjenester levert av arbeidsinnvandrere som bor i kjellerstudioer. Eller kvinner som innser at de oppnådde likestilling på arbeidsplassen ved å bruke dårlig betalte au pairer fra fattige land til å passe barna sine, sier professor Oxfeldt.

Livet har for vane å imitere kunst. I mars kunngjorde den norske regjeringen at de ikke lenger vil gi arbeidstillatelser til au pairer fra utviklingsland. Tabloid VG kalte denne praksisen «West End-slaveri».

Det norske folks skyldfølelse har også blitt tent av en rekke personer og organisasjoner som er opptatt av å stille spørsmål ved at Norges rikdom er basert på etisk praksis.

I januar i år publiserte Financial Times en spesiell rapport som avslørte hvordan fiskeolje laget av hel kjøttdeig fanget utenfor kysten av Mauritania i Afrika ble brukt som mat av Norges enorme lakseoppdrettsanlegg.

Norsk oppdrettsfisk, solgt av store forhandlere i Europa, «skader matsikkerheten i Vest-Afrika», heter det i avisen.

Miljøpressgruppen Feedback Global insisterte på at den norske laksenæringens glupske appetitt på villfisk driver tap av levebrød og underernæring i Vest-Afrika. «å skape en ny type matkolonialisme».

Den norske regjeringen svarte at man ønsket å «sikre bærekraftig mat» og arbeidet for «økt bruk av lokale og mer bærekraftige råvarer».

Norge sier de er opptatt av å lede en overgang til en grønn økonomi. Det vil derfor være essensielt å sikre bærekraften til akvakultur når oljesektoren nedbemannes for å gi plass for det som kalles et «grønt skifte».

Dette forventes å frigjøre midler, teknologi og arbeidskraft til kanskje mer fremtidsrettede maritime sektorer, som offshore sol- og vindkraft, og algeproduksjon til mat og medisin.

Men, foreløpig, vil dette i hvert fall ikke være nok til å dempe hard kritikk av norsk oljeindustri. Miljøaktivister motsetter seg fortsatt olje- og gassboring. Andre kritikere mener Norge er altfor avhengig av oljeinntektene.

På den ene siden, takket være rikdom fra olje og gass, har arbeidstiden i Norge en tendens til å være kortere enn i de fleste sammenlignbare økonomier, arbeidernes rettigheter er sterkere og det sosiale beskyttelsessystemet mer sjenerøst.

Ikke overraskende har Norge lenge vært et av de lykkeligste landene i verden, ifølge World Happiness Report. Hun er for tiden på syvende plass.

Men på den annen side, sier Børre Tosterud, pensjonert investor og hotelleier, har Norges «totale avhengighet av oljeinntekter» ført til et for stort statsbudsjett, en oppblåst offentlig sektor og mangel på arbeidskraft som bremser privat sektor.

«Det er ikke bærekraftig,» insisterer han.

Norge har alltid vært avhengig av havene for oppdrift. Havet har vært en kilde til mat og energi, et arbeidssted og en generator av rikdom i århundrer. Det var imidlertid først på slutten av 1960-tallet at funn av olje og gass bidro til å snu lykken til dette hittil relativt underutviklede landet.

Siden den gang har det meste av Norges enorme oljeinntekter blitt investert internasjonalt av Norges Bank Investment Management, en del av den norske sentralbanken.

Dets viktigste investeringsfond, Statens pensjonsfond utland, ellers kjent som «oljefondet», har eiendeler verdt rundt 19 billioner kroner (1,7 billioner dollar, 1,3 billioner pund).

Norges oljeeksportinntekter økte etter den russiske invasjonen i 2022. Kritikere sa at landet tjente på krigen, eller i det minste ikke klarte å dele nok av det plutselige uventet med ofrene for angrepet som provoserte det.

Statsminister Jonas Gahr Støre avviste anklagene om krigsprofittvirksomhet, og motarbeidet at Norge var i stand til å gi Europa sårt tiltrengt energi i krisetider.

Han påpeker også at Norge har vært en av Ukrainas største økonomiske støttespillere og som sådan uten tvil er det slå over klassen sin, gitt at Norges befolkning bare er 5,5 millioner.

Jan Ludvig Andreassen, sjeføkonom i Eika Group, en allianse av uavhengige norske banker, sier nordmenn har «bli mye rikere enn forventet».

Men samtidig argumenterer han for at etter en periode med høye renter og smertefull inflasjon, blant annet forårsaket av en historisk svak krone, som gjør importerte varer og tjenester dyre, føler vanlige nordmenn seg ikke rike .

Norge er også en verdensledende giver humanitær hjelp i utlandet.

– Jeg tror nordmenn bidrar raust til gode formål, konstaterer professor Oxfeldt.

Men med henvisning til ytterligere norsk oljeeksport som følge av konflikten i Ukraina, mener Andreassen at Norges veldedige donasjoner «er ubetydelige sammenlignet med merinntektene generert av krigen og lidelsene». Et synspunkt som herr Tosterud deler.

Men er de enige med professor Oxfeldt når han sier at mange nordmenn føler skyld? – Egentlig ikke, bortsett fra kanskje i visse miljøer som miljøbevegelsen, svarer Andreassen.

Tosterud er enig: «Jeg føler meg ikke skyldig, og jeg tror ikke det er et utbredt fenomen i Norge. »