Fra venstre til høyre: Kristoffer Joner og Pål Sverre Hagen i «Krigsseiler»

Med tillatelse fra Mer Film

Winston Churchill erkjente at de 30 000 norske handelssjømennene ansatt av deres regjering for å hjelpe England og de allierte i andre verdenskrig var medvirkende til seieren mot Hitler. Men historien om disse mennene og kvinnene, som aldri sluttet seg til de væpnede styrkene, forblir en fotnote, vanligvis overskygget av mer tradisjonelle militære heltehistorier. Forfatter-regissør Gunnar Vikene hyller dem inn krigsseiler (Krigsseilen), en fryktinngytende kronikk om mannlig vennskap, mot og traumer som blander intens handling og intim psykologisk observasjon med et rørende portrett av de dvelende arrene på en familie.

Norges Oscar-innsending i det beste internasjonale spillefilmkappløpet mangler Netflix-eksponeringen eller klassisk kildemateriale til det tyske bidraget med krigstema, I vest er ingenting nytt. Men det er både en visceral og emosjonell opplevelse, preget av godt tegnede karakterer og brennende forestillinger som holder fast på seerens oppmerksomhet for dens heftige to og en halv times spilletid.

En av hovedstyrkene til Vikenes omhyggelig undersøkte historie er at den gir like stor oppmerksomhet til de sivile til sjøs i skuddlinjen og kona og barna som venter på en av dem hjemme i Bergens bykyst under tysk okkupasjon. Det gir filmen – den dyreste norske produksjonen som noen gang er laget – en romantisk sveip, spesielt i den turbulente etterkrigsutviklingen der komplikasjonene av lojalitet og familieansvar legger seg i en mørk romantisk trekant, i tillegg til utfordringene og konsekvensene av å overleve.

Historien spenner fra 1939 til 1972 og var inspirert av ekte mennesker. Livslange venner Alfred (Kristoffer Joner) og Sigbjørn (Pål Sverre Hagen), kjærlig kjent som Freddy og Wally, er havnearbeidere i Bergen. Ettersom betalende jobber i havnen tørker opp, aksepterer de et tilbud om å seile på et frakteskip til New York, selv om Alfred er motvillig til å forlate sin pragmatiske kone Cecilia (Ine Marie Wilmann) og deres tre barn i 18 måneder.

Den nylige senkingen av et norsk skip utenfor kysten av Nederland har overbevist deres nødlidende datter Maggie (Henrikke Lund-Olsen) om at Alfred vil bli drept. Men Cecilia får et løfte fra Wally om å sørge for at mannen hennes kommer hjem.

I en bitende sekvens flere måneder senere beviser Alfred at han er en prinsipiell og medfølende mann ved å trosse ordre og redde mannskapet som har gått for langt midt i Atlanterhavet. Men når skipets kaptein (Nils Ove Sørvik) irettesetter ham, legger han til den triste nyheten om at alle handelsskip er rekvirert av allierte styrker og tyskerne har okkupert Norge. Mannskapets eneste valg er å bli og tjene i krigsinnsatsen så lenge eller hoppe skipet og bli stemplet som en forræder, svartelistet av rederiene.

I en aksjon preget av brev hjem som Alfred ikke kan sende på grunn av okkupasjonen, går årene med stopp i Liverpool, Malta og til slutt New York i 1944. Han tar beskyttende farsinteresse for Aksel (Leon Tobias Slettbakk), en gutt reddet til sjøs, ikke mye eldre enn sin egen eldste sønn, William (Armand Hannestad). En ung kvinne i mannskapet deres, Hanna (Alexandra Gjerpen), viser at hun er lik enhver mann når det gjelder tapperhet.

Hanna og Aksel får muligheten til å bli i New York når skipet deres er merket for det beryktede Murmansk-løpet, og frakter krigsmateriell over Atlanterhavet i farlige arktiske konvoier som allerede hadde tatt den fulle støyten av hæren til det tyske luftforsvaret og marinen. Men de to unge besetningsmedlemmene velger å holde sammen med sine medseilere, noe som resulterer i traumatiske scener til sjøs og en lang, tilsynelatende meningsløs ventetid på redning ettersom ofrene fortsetter å øke. Tollen på disse tapene blir spesielt etsende for Freddy.

Vikene og dyktig filmfotograf Sturla Brandth Grøvlen (en runde til, Uskyldige) filmer handlingen i havet i stedet for studiotanker, noe som resulterer i hjertebankende sannsyn og klaustrofobisk panikk. Det kraftige visuelle er akkompagnert av en tett lyddesign, med Volker Bertelmanns cellopartitur full av forferdelige atonale passasjer, som gjenspeiler den krasende, stønnende lyden av metallskrog revet i stykker av torpedoer.

Regissøren benytter seg akutt av dokumentarteknikker, for eksempel når navnene på personer drept på et skip senket av ubåter høres på høytidelige skudd av ansiktene deres. Andre steder er historien vevd mer konvensjonelt, men ikke mindre effektivt inn i drama, særlig med den tragiske bombingen av Holen barneskole i Bergen av allierte styrker rettet mot en tysk U-båtbunker i havnen. Scenene hvor Cecilia febrilsk raker ruinene for barna sine er hjerteskjærende.

Fokuset skifter grasiøst mellom sekvensene til sjøs og på hjemmefronten, med livet der preget av konstant frykt for bombardement. Når Freddy og Wally blir plukket opp på en nærdødsflåte og fraktet til et sykehus i Halifax, kan det virke som slutten på prøvelsen deres, men dystre nyheter fra Bergen legger enda mer belastning på Freddys allerede knuste balanse.

Hagens tilbakelente Sigbjørn bringer en brennende varme til dramaet, men det er Alfred de Joners uselviskhet og styrke som står sentralt i filmen, spesielt ettersom de egenskapene tømmes av en opprivende opplevelse.

Wilmann har en rekke rolige scener som Cecilia, spesielt når hun navigerer i den vanskelige omstillingen til livet etter krigen, og de tre bemerkelsesverdige skuespillerinnene som spiller Maggie i forskjellige aldre – Lund-Olsen, Téa Grønner Joner og Siv Torin Knudsen Petersen – sporer en påvirkende bue fra barndommens følelsesmessige volatilitet til voksenlivets jordet ro og rastløshet. Alfred og Cecilias tre barn er ypperlig rollebesetning i forskjellige aldre.

Like mye som krigens brutalitet og fysiske lidelser, handler filmen om den opprivende usikkerheten til begrensede kommunikasjonskanaler og upresis informasjon som forårsaker skade som kan vare i generasjoner. krigsseiler er fremfor alt en gripende hyllest til de sivile allierte sjømenn – ikke bare nordmenn, men også kanadiere, amerikanere og andre – som tjente hederlig, men som ofte ble nektet de samme rettighetene som vervede tjenestemenn i årene siden etter andre verdenskrig, deres mangel på uniformer og medaljer som urettferdig reduserer deres ofre. Det er en film av dyp tristhet som blir med deg.