Den gir mer penger til utviklingsland enn noe annet land, og dets levestandard er offisielt anerkjent som de beste pengene man kan kjøpe, men Norge har en mørk hemmelighet: det har blitt hjemmet til bevegelsen den mest suksessrike høyreekstreme i Europa .

Det høyreekstreme partiet Fremskritt er ennå ikke ved makten (selv om landets minoritetsregjering regner med at den vedtar lover), men det kan endre seg og presset øker for at det skal få en plass ved bordtoppmøtene.

Den har allerede 26 seter i landets 165 medlemmer store parlament og fikk nesten 15 prosent av stemmene ved fjorårets valg.

Nyere meningsmålinger viser imidlertid at styrken hennes har økt betydelig og at 33,6 % av den norske befolkningen nå støtter henne. Nær halvparten av landets 4,5 millioner mennesker mener også det er på tide at partiet tar makten og kommer ut av kulden.

Det gjør Fremskrittspartiet til det desidert mest populære partiet i landet. Til sammenligning viser meningsmålinger National Front i Frankrike eller Dansk Folkeparti som marginale partier.

Og hvis den nåværende sentrum-høyre-koalisjonsregjeringen skulle falle, kan Fremskrittspartiet være i en ideell posisjon til å ta en del av den reelle makten. Kristelig demokratisk statsminister Kjell Magne Bondevik har riktignok utelukket å dele makten med Fremskrittspartiet, men hans egen posisjon svekkes dag for dag.

Fremskrittspartiets suksess skyldes i stor grad dets karismatiske leder, Carl Hagen, bedre kjent som «Kong Carl», som arbeidet for å gi det som en gang var et udisiplinert ytre høyreparti et mer respektabelt image, og renset det for sitt mest frittalende og frittalende parti. radikale støttespillere. ikke-konforme elementer.

Partiets mest radikale ideer forblir imidlertid uendret. Symbolet kan være et saftig rødt eple, men retningslinjene er langt fra forsvarlige. Han tar til orde for avskaffelse av utviklingshjelp fra den tredje verden fordi, sier han, pengene brukes på «våpen og luksusvarer» for eliten. Og fattigdom, hevder han, er et resultat av fattige lands manglende evne til å organisere seg.

Norge har allerede en restriktiv innvandringspolitikk, men Hagen ville gå lenger. Maksimalt 1000 innvandrere per år ville få adgang og asylsøkere som brøt norsk lov ville bli repatriert.

Partiet ønsker også en nasjonal folkeavstemning om de skal ta inn flere utlendinger – Norge har rundt 250.000 – og det ønsker å teste nyankomne for AIDS.

Han har også en resolutt populistisk tilnærming til et annet tema som ligger innbyggerne høyt i hjertet: skatt. Mens Norges politiske elite mener at økonomisk klokskap bør være dagens orden og millioner av dollar tjent på olje bør investeres for fremtidige generasjoner, tar Fremskrittspartiet til orde for en friere tilnærming til pengebruken.

Hans tiltalende løsning er å ha sin velkjente kake og spise den. Han vil ha lavere inntektsskatt, lavere alkoholavgift, lavere bilavgifter, og mer penger til pensjonister og mer midler til det han ser på som velferdssystemets sviktende trygdesystem.

Vi har all denne oljerikdommen, sier de, så hvorfor ikke bruke den nå og nyte den? Det er en argumentasjon som har slått an hos mange vanlige nordmenn, og etablissementspolitikere som er imot «Kong Carl» ender som regel opp med å se slemme og skattetilfredse ut.

Det er også en tilnærming som åpenbart lønner seg. Selv fra sine kritikere vokser det krav om at Fremskrittspartiet skal ha en sjanse til å vise hva det er i stand til.

– Jeg tror vi ikke blir kvitt «problemet» som Fremskrittspartiet representerer for resten av norsk politikk før Hagen virkelig får en sjanse til å vise hva han står for, sa Thorbjørn Berntsen, Ap-veteran.

Dagbladet er enig: «Arbeidet det siste tiåret for å holde Hagen og hans parti utenfor den politiske kulden har så langt bare resultert i at partiet hans har blitt større og større», konkluderte en fersk lederartikkel.

«Herr Hagen representerer det eneste nye alternativet og legemliggjør derfor drømmen om noe annerledes. Inntil han blir holdt ansvarlig for sine (dårlige) handlinger, vil han fortsette å terrorisere de etablerte partiene og tappe dem for deres velgere.

«Og uansett, den høyreorienterte politikken som herr Hagen ønsket, blir for tiden ført av regjeringen på plass.»

Kanskje fordi den er relativt liten, ikke medlem av EU og tradisjonelt har et misunnelsesverdig rykte for sosialdemokrati og humanisme, gikk den bekymringsfulle politiske metamorfosen av Norge upåaktet hen.

Men det skjer noe i Norge og fortsetter det slik kan det bli et fyrtårn for håp for høyreekstreme politikere over hele kontinentet.