Den våren ble Nicolai Tangen, den norske grunnleggeren av det London-baserte hedgefondet AKO Capital, valgt av den norske sentralbanken til å være den neste administrerende direktøren for det gigantiske olje- og gassstøttede investeringsfondet, hvis verdi hadde oversteget 1000 milliarder dollar. Det viste seg snart at Tangen noen måneder før valget hans hadde fløyet et privatfly fullt av gjester til en sammenkomst han var vertskap for med sin alma mater, Wharton School ved University of Pennsylvania. Arrangementet inkluderte seminarer, fancy middager og en million-forestilling av Sting, alt på Tangens krone. Oljefondets daværende administrerende direktør, Norges handelsminister og landets riksadvokat var alle til stede.

Slike økonomiske utblåsninger er kanskje vanlig på Wall Street, men de kom som et sjokk i det stille, undervurderte Norge. Nyheten utløste et medievanvidd og til og med en parlamentarisk undersøkelse av favorisering og interessekonflikter. Fremfor alt var affæren i strid med landets upåklagelige omdømme og oppfatningen til Norges Bank Investment Management, eller NBIM, fondets kapitalforvalter, som en forkjemper for bedre selskapsstyring.

– Det har blitt veldig komplisert, sier Anja Bakken Riise, administrerende direktør i Future in Our Hands, en norsk miljøorganisasjon som gikk hardt ut mot Tangens nominasjon. «Han er ganske annerledes enn det vi har sett fra tidligere regissører.»

Når jeg besøker Oslo fire år senere, er ståheien fortsatt noe av det første nordmenn nevner når navnet Tangen dukker opp. Men i dag blir det sett på mer som et kultursjokk enn en skandale (ingen formelle anklager om feil har noen gang blitt innlevert). Inne i det elegante, moderne NBIM-hovedkvarteret ser det ut til at han stort sett har forsvunnet fra bevisstheten. Til tross for dette forblir konsernsjefen «ganske annerledes» enn den norske byråkratiklassen i grå dress. Han er en utadvendt ekstrovert hvis letthet i offentligheten trekker fornyet oppmerksomhet til fondet – nå verdt svimlende 1,7 billioner dollar – og dets potensial til å påvirke bedriftens atferd.

Tangen, som fyller 58 år i august, startet dagen med sitt helårs morgenritual: en svømmetur kl. 06.00 i Oslo Isfjord, deretter badstue hjemme og en tur med el-scooter til kontoret, hvor han setter hjelmen på. klesstativet og setter i gang. Oslo er langt unna London-luksusen i hedgefondtiden. Likevel sier han i det øyeblikket han hørte om NBIM-stillingen, at han virkelig ønsket det. «Jeg tenkte: «Wow, utrolig, tre ting jeg elsker,» sier Tangen: «ledelse, organisasjonsutvikling og å gjøre noe stort for landet.»

Tangen lanserte AKO i 2005 og vokste det til et av Europas største hedgefond; Etter at NBIM ansatt ham, plasserte han og hans kone, Katya, sin personlige formue på omtrent 700 millioner dollar i en veldedig stiftelse. Han beskriver sitt nye, enklere liv som idyllisk. «Du er nær vannet, skibakkene,» forklarer han. «Det er bare fantastisk.»

Uformell stil skjuler seriøs virksomhet. Norges oljefond ble grunnlagt i 1996 og spiller nå en nøkkelrolle i global finans, en rolle som er grovt uforholdsmessig med det lille landet på bare 5 millioner mennesker som pengene tilhører.

NBIMs enorme eierandeler tilsvarer ca. 1,4 % av verdien til alle offentlige selskaper i verden; i Europa er fondets andel nærmere 2,6 %. Porteføljen, som inkluderer eierandeler i nesten 9 000 selskaper, har økt med omtrent 60 % i verdi siden Tangen ble med i 2020; en live tracker viser endringsverdien av milliarder av norske kroner per sekund i åpningstidene.

Begrepet «oljefond» har blitt en misvisende betegnelse: mens NBIMs opprinnelige eiendeler kom fra Norges olje- og gassinntekter, er det nå bare rundt en tredjedel som gjør det; resten kommer fra fondets børsutvikling, ifølge Tangen. Fondet eier også noen av de dyreste eiendommene i verden, fra Manhattan til Champs-Élysées i Paris, inkludert omtrent en fjerdedel av Regent Street, Londons stratosfæriske shoppingdistrikt.

Aritmetisk utgjør fondet rundt 300 000 dollar for hver nordmann. Det endelige målet er å finansiere norske sosiale tjenester, slik at ingen innbygger noen gang trenger å bekymre seg for helsekostnader eller pensjonsinntekter. – Det er litt som at landslaget tjener penger, sier Tangen.

Ironisk nok har landslaget forbud mot å investere direkte i selve Norge, en restriksjon som skal hindre at økonomien overopphetes. Dette markerer en sterk forskjell fra andre suverene enheter, som Saudi-Arabias offentlige investeringsfond på 925 milliarder dollar, som støtter lokale industrier som turisme og sport.

I stedet er NBIM bygget opp som et globalt indeksfond, med eierandeler i verdens mest innflytelsesrike selskaper. Men Tangen – som har en grad i sosialpsykologi (opptjent i 30-årene) og kunsthistorie (opptjent i 50-årene) – har interesser langt utover å investere. Faktisk virker sinnet hans fulle av nesten alt bortsett fra nøttene og skruene for økonomisk avkastning. Han er engasjerende selskap, selv før han fordypet seg i kulinariske lidenskaper (han er en Cordon Bleu-utdannet kokk) eller samlingen hans på rundt 5000 nordiske kunstverk, som han nylig finansierte et museum for i hjembyen Kristiansand.

Blant Tangens nåværende fascinasjoner: det han mener er en utpreget indisk forretningsholdning blant administrerende direktører som Microsofts Satya Nadella og Adobes Shantanu Narayen. – De snakker om viktigheten av å være her og nå, sier Tangen. «De fleste snakker ikke slik.» Et annet eksempel: Norges beslutning om å forby digitale enheter i skolen, med henvisning til distraksjon for elever. «Det er et fantastisk trekk,» sier Tangen, selv om NBIM eier milliarder av aksjer i Meta, Alphabet og andre giganter innen oppmerksomhetsøkonomien. «Vi snakker ikke bare om barn her,» legger han til. «Vi snakker om alle. Du kan ikke multitaske som du tror.

Tangens ustanselige nysgjerrighet var en av motivasjonene som førte til at han startet en podcast, I godt selskapi 2022. Showet inneholder intervjuer i fritt format, omtrent 70 til dags dato, med medlemmer av hans ultraelitekrets, inkludert Bill Gates, Sam Altman og Elon Musk, som reflekterer over lederskap, næringsliv og liv. «Vennlige, åpne spørsmål kan komme deg ganske langt,» sier han.

Tangen mener at podcasten har økt fondets oppmerksomhet betraktelig, spesielt i USA; han siterer de rundt 1500 CVene NBIM mottok for tre sommerpraksisplasser i New York. Når jeg spør ham hva han har lært om lederskap fra intervjuene, sier han: «Empati er den neste store tingen i ledelse.» Den har vært borte en stund. »

Til tross for sine mange hedgefonds-suksesser, har Tangen få muligheter til å praktisere sine investeringskunnskaper i Oslo. Fondets ekstremt konservative forvaltningsstil gir nesten ikke rom for uavhengig aksjevalg.

NBIM overvåkes av Finansdepartementet, hvis strenge mandater krever at fondet opprettholder en balansert, langsiktig fokusert portefølje med 70 % aksjer og 30 % obligasjoner. Eventuelle justeringer av sammensetningen krever godkjennelse fra Stortinget, som har vært svært tilbakeholdne med å gi dem. – Alle nordmenn kjenner Nicolai Tangen ved navn, men knapt en halv prosent ville vite navnet på sjefen for kapitalforvaltningsavdelingen i Finansdepartementet, som trolig er 20 ganger sterkere, sier Sony Kapoor, økonom og tidligere investering. bankmann og ekspert på statsfond.

Denne langsomme og jevne tilnærmingen har generert gjennomsnittlig årlig avkastning på rundt 6 %. Den er kanskje ikke sexy, men forutsigbarheten har vunnet nordmenns tillit, sier Espen Henriksen, førsteamanuensis i finans ved Handelshøyskolen BI. «Dette er et av de sjeldne tilfellene der en offentlig enhet har [tapped into] den største finansielle trenden de siste 20 årene: det globale indeksfondet.

Likevel mener noen analytikere at NBIM kan gjøre det mye bedre. Kapoor mener fondet bør investere noen av pengene sine i private equity og større summer i fremvoksende markeder som India og Brasil. Hans konservatisme «har langsiktige kostnader, ikke bare for norsk økonomi», sier han. «I en tid da verden desperat trenger midler til den grønne omstillingen, bidrar den nesten ingenting. »

Tangen sier fondet kan katalysere endring på andre måter. Dets etiske råd vurderer selskaper og forbyr investeringer i kull-, tobakks- eller cannabisprodusenter, i selskaper som bryter menneskerettighetene eller i de som er involvert i utviklingen av atomvåpen.

NBIM presser også på for endringer i selskapene – en langvarig del av fondet som Tangen har gjort mer synlig. Han har støttet et økende antall aksjonærvedtak på årsmøter, blant annet om klimatiltak og styring, som Tangen sier har direkte innvirkning på fondets langsiktige avkastning. Han anslår at hans ansatte har 3000 personlige møter i året med bedriftsledere. Siden Tangen ble administrerende direktør, begynte fondet å publisere sine stemmevedtak fem dager før årsmøtene, noe som forsterket innflytelsen betydelig. Henriksen sier at NBIM har hjulpet med å samle andre aksjonærer til sine formål: «Fondet kan presse nålen litt når det gjelder bedre selskapsstyring. »

I det siste har han presset hardere på. NBIM motsatte seg på det sterkeste et søksmål anlagt av Exxon Mobil (som de eier 1,23 %) mot klimaaktivistiske aksjonærer. Og i juni, to måneder etter at Musk dukket opp på Tangens podcast, stemte selskapet mot Musks enorme og mye kritiserte lønnspakke hos Tesla, der det har en eierandel på omtrent 1 %.

En amerikansk dommer avviste Exxons klage. Men til tross for press fra Norge, vant Musk sin kompensasjonsstemme. Men for Tangen går investoraktivisme utover kortsiktige gevinster og tap: Sosialt ansvarlige selskaper er til syvende og sist bedre investeringer, sier han. «Vi prøver ikke å ha innflytelse fordi vi vil ha innflytelse,» bemerker han. «Vi prøver å gjøre alt dette for å tjene mer penger i det lange løp.»

Denne artikkelen vises i august/september-utgaven av Formue med tittelen: «Norske Nicolai Tangen forvalter det største statlige formuesfondet i verden. Kan han utnytte sine styrker til å forbedre virksomheten sin?«