Nauru er en liten stillehavsøy 4000 km (2485 miles) utenfor kysten av Australia. Den er så liten at den ikke har noen hovedstad og bare én vei. Men dens rundt 12 000 innbyggere er kjernen i en strid om utnyttelsen av verdens havbunn på jakt etter dyrebare mineraler.

Konflikten gir divergerende syn på hvordan man skal takle klimaendringene. Nauru-regjeringen ser på sjeldne jordmetaller som en sentral del av den grønne energiomstillingen. Naturvernere sier imidlertid at utvinning av havbunnen vil true vitale marine økosystemer.

Dyphavsgruvedrift innebærer å suge opp polymetalliske knuter – som ligner nuggets på størrelse med en potet – fra bunnen av havet og levere dem til skip på vannoverflaten. Disse knutene inneholder kobber, litium og andre verdifulle elementer.

Tilhengere av den kontroversielle praksisen sier at landgruvedrift snart vil komme til kort etterspørsel etter sjeldne jordmetaller, spesielt kobolt og nikkel, som er nødvendig for å drive «grønne» lagringsbatterier og sikre at fossilt brensel blir forlatt.

I følge Det internasjonale energibyrået vil boomen i batteriteknologi i elbiler, solcellepaneler og vindturbiner, som følge av et forsøk på å oppfylle klimaavtalen fra Paris, føre til en økning i global etterspørsel etter mineraler firedoblet innen 2040.

«Den grønne energiomstillingen vil kreve en enorm mengde lagringskapasitet,» sa Jeroen Hagelstein fra Allseas, en sveitsisk ubåtgründer. «Metaller på havbunnen kan bidra til å møte disse behovene.»

«Offshore gruvedrift etterlater også et lavere karbonfotavtrykk enn på land, med mindre innvirkning på mennesker,» sa han og la til at selskapene har til hensikt å opprettholde de høyeste miljøstandardene, høye og oppfylle retningslinjer fastsatt av regulatoriske byråer.

Miljøvernere advarer imidlertid om at dyphavsgruvedrift utgjør en eksistensiell trussel mot skjøre marine økosystemer. Gamle livsformer som polychaete ormer, dumbo blekkspruter og skumringssone-koraller er truet av mudring.

Industriell støy på dypt vann sies også å forvrenge kommunikasjonen mellom hvaler, forårsake nød og forstyrre fôringsmønstre. Andre steder kan sedimenter som inneholder giftige metaller spire opp fra havbunnskjøretøyer og forurense marine næringskjeder.

«Dyphavshabitater er stort sett ukjente. Vi vet at de tar årtusener å utvikle seg og kan ta sekunder å ødelegge seg selv. Hvem vet hvor lang tid det vil ta å gjenopprette levende økosystemer når gruvedriften er over? spurte Jessica Battle, senior global havpolitisk ekspert ved World Wide Fund for Nature (WWF).

Miljøgrupper er ikke de eneste som fordømmer denne praksisen. I mars 2021 sluttet blant andre BMW, Volvo og Samsung seg til WWF for å kreve et moratorium for dyphavsgruvedrift inntil de økologiske risikoene er bedre forstått.

I dag mobiliserer motstandere rundt Den internasjonale havbunnsmyndigheten (ISA) – en FN-støttet regulator etablert i 1994 for å beskytte havbunnen og regulere gruvevirksomhet i områder utenfor jurisdiksjoner, nasjonalt eller internasjonalt farvann.

Siden 2001 har ISA godkjent 31 letetillatelser. Gruvetillatelser er imidlertid ennå ikke gitt. Det kan endre seg denne måneden ettersom Nauru utløste en uklar lovbestemmelse for to år siden som kan tillate det å starte gruvedrift snart.

I henhold til denne juridiske underparagrafen i FNs havrett, hvis et land søker om å starte dyphavsgruvedrift, har ISA to år på seg til å ferdigstille en forskrift for kommersiell dyphavsgruvedrift.

Hvis det ikke er noen regelbok, kan gruvedriften begynne. Smutthullet utløper 9. juli. I teorien kan gruveapplikasjoner starte etter det.

I løpet av de siste 23 månedene har forhandlingene ikke klart å produsere en gruvekode. ISA kan bli tvunget til å akseptere Naurus søknad om å starte driften i sommer (via et datterselskap av The Metals Company, et kanadisk firma) selv i fravær av sektorbestemmelser.

Interne konflikter

«Naurus kandidatur kan bli foreløpig godkjent,» sa Costa Ricas faste representant til ISA Gina Guillen Grillo. «Blant andre krav må den imidlertid levere en miljøkonsekvenserklæring. Foreløpig har vi ingen intern prosess for å vurdere dette første trinnet.

Hun la til at «mange medlemsland føler at ISA ikke er pålagt å godkjenne gruvesøknader før sterke reguleringer med miljøbeskyttelse er på plass. For flere år siden.

I henhold til eksisterende regler må en gruvesøknad godkjennes av ISAs juridiske og tekniske komité (LTC), som deretter gir anbefalinger til organets styrende råd. For at en lisens skal gis, trenger den støtte fra en tredjedel av de 36 medlemmene i rådet.

«Rådet kan pålegge LTC å ikke gi anbefalinger før en gruvekode er etablert, noe som i hovedsak stopper prosessen i dens byråkratiske fremdrift,» la Guillen Grillo til.

«Foreløpig fortsetter vi å jobbe i henhold til prinsippene om konsensus og bevaring av menneskehetens felles arv. Beslutninger om dyphavsgruvedrift kan ikke forhastes for å overholde en vilkårlig frist,» sa hun.

Innekampene er et mål på spenningene som henger over byrået når noen medlemmer presser på for å bremse havgruvedriften, mens andre vil at den skal øke hastigheten.

Den norske regjeringen legger planer om å tillate leteapper. Kinesiske skip har i mellomtiden letet på havbunnen i flere tiår. I motsetning til dette har Tyskland og Costa Rica argumentert for en midlertidig pause i praksisen, med henvisning til mangel på vitenskapelige data om virkningen.

Fremover kan Naurus handlinger få andre land til å begynne å søke om lisenser i juli. Det har utløst bestyrtelse blant miljøvernere som frykter muligheten for et kommersielt kappløp til bunnen av havet.

«Naurus smutthull er lite, ikke stort,» sa WWFs Battle. «Vi håper at lisenser ikke vil bli gitt med det første, og at et moratorium for dyphavsgruvedrift vil bli satt på plass for å bidra til å bevare helsen til våre hav, i stedet for å bruke dem som en kilde til profitt på kort sikt.»

Naurus regjeringsinformasjonskontor svarte ikke på Al Jazeeras flere forespørsler om kommentarer.