EUROPA

Uansett hvor vi ser i Europa, ser det mørkt ut for studentene. På grunn av flere kriser lurer flere og flere studenter på hvordan de skal overleve. Likevel er ikke studentfattigdom et nylig problem.

Europeiske regjeringer har forsømt den sosiale dimensjonen av høyere utdanningspolitikk i flere tiår, noe som har ført til økende desinvesteringer, varetilpassing av høyere utdanning og påfølgende avhengighet av tredjepartsfinansiering.

Innstrammingspolitikken har hatt skadelige effekter i mange økonomisk svakere regioner. For studenter i Europa er de ubestridelige konsekvensene alvorlige – de kan ikke lenger dekke sine grunnleggende behov. Og på dette tidspunktet er det ikke bare sant for sårbare studenter – som de fra lavere sosioøkonomisk bakgrunn, studenter med funksjonshemminger eller studenter med barn – men for det meste.

Studentboliger

Byggingen av grunnleggende, offentlige boliger for studenter har blitt neglisjert av mange regjeringer til tross for velkjente demografiske endringer, spesielt i byene der studentene er basert. Det fører til at studenter ikke finner passende overnatting, tvinges til å sove på venners sofaer eller bor sammen med andre mennesker i midlertidige rom med køyesenger.

I noen land kan studenter ikke en gang forlate barndomshjemmet sitt, spesielt i Sør-Europa, noe som fører til høyere transportkostnader til studiestedet og en stor avhengighet av livet – til familien.

Studentbostedsløshet finnes også, men det snakkes sjelden om. Der lån eller stipend er tilgjengelig, dekker de vanligvis ikke månedlige kostnader som husleie, og nylige reformer har gjentatte ganger ført til reduksjon av stipend.

Inflasjonen er spesielt drevet av krigen mot Ukraina. Imidlertid har mange regjeringer så langt ikke klart å gi svar på hvordan man kan dempe effektene på studenter.

I noen land, for eksempel i Østerrike, kommer tiltakene som er iverksatt både studenter og befolkningen generelt til gode. I andre, som Tyskland, har økonomisk støtte til studenter vært betydelig lavere enn til den såkalte yrkesaktive befolkningen. I mange andre land er det imidlertid knapt satt inn målrettede tiltak for å hjelpe studenter så langt.

Siden studentene uansett ikke har mye penger, må de ofte ty til kostholdsrestriksjoner. Valget mellom å «sulte etter varme» eller «fryse for mat» er den triste virkeligheten med mange elever som vurderer å droppe skolen.

Hold dørene åpne

I løpet av de siste to tiårene har regjeringer kontinuerlig sluttet å finansiere høyere utdanning, noe som har presset høyere utdanningsinstitusjoner til å vende seg til entreprenørskap og diversifisere inntektene sine gjennom tredjeparts (privat) finansiering. Men varestrategien mislyktes åpenbart, med bygninger bokstavelig talt falle rundt oss, som den nylige kollapsen av en bygning i Italia.

Og hva er konsekvensene denne vinteren? Mange høyere utdanningsinstitusjoner skrur ned varmen og slukker lyset i bygningene sine. Andre vurderer allerede å stenge dørene helt, for eksempel kl Frankrike, Polen Hvor Latvia. Men hvordan kan studenter lære riktig hvis vi blir tvunget til å fryse eller ikke en gang kan komme oss til studiestedene våre?

Nedleggelse av universiteter vil påføre kostnadene for folk som allerede sliter med å få endene til å møtes. Vi bør ha som mål å holde offentlige bygninger åpne for folk. Ikke bare vil dette redusere kostnadene for studenter som ikke trenger å bruke oppvarmingen hjemme mens de studerer på universitetet, men det vil også redusere befolkningens samlede energiavtrykk: Å holde offentlige bygninger åpne for å kollektivisere energiforbruket er en del av løsning for den nåværende energikrisen.

Denne strategien bør også brukes på offentlige kantiner siden det kollektive kjøkkenet reduserer energiforbruket og støtter studentene i matkrisen.

Med alle disse vedvarende krisene har den psykiske helsen til studentene blitt dårligere de siste årene. Tid brukt i lønnet arbeid for å finansiere de økende levekostnadene reduserer tiden brukt på studier og hobbyer.

Den daglige kampen for å få endene til å møtes har resultert i svekket mental helse for mange studenter, og nedleggelsen av høyere utdanningsinstitusjoner under pandemien har bidratt til følelsen av ensomhet.

Det er klart at det å ikke kunne delta i studentlivet har alvorlige effekter på studentenes trivsel. Samtidig er det mangel på psykisk helsestøtte til studenter over hele Europa. Vi risikerer å miste en hel generasjon studenter.

Internasjonale studenter

Internasjonale studenter faller gjennom sprekkene. Noen land, som Nederlandråde dem til ikke å gjenoppta studiene i det hele tatt hvis de ikke finner bolig.

Internasjonale studenter drar generelt ikke nytte av nasjonale støttesystemer og har en tendens til å bli oversett når det gjelder tiltak angående nylige kriser. I tillegg vurderer flere og flere land å innføre skolepenger for internasjonale studenter for å støtte opp budsjetter for høyere utdanning.

Resultatet er at bare velstående internasjonale nå kan studere i disse landene, internasjonaliseringen av høyere utdanning lider og den grunnleggende verdien av gratis utdanning er truet.

Samme Norgesom alltid har vært kjent for sin gratis kvalitetsutdanning, vurderer nå å innføre avgifter for tredjelandsborgere.

Beregninger viser imidlertid at internasjonale studenter kommer vertslandene til gode, ikke bare når det gjelder kulturell og kunnskapsutveksling, men også økonomisk gjennom skattene de betaler og deres tilgjengelighet for arbeidsmarkedet.

Studentfattigdom har blitt neglisjert for lenge: Fattigdom bryter grunnleggende menneskerettigheter som å kunne leve i verdighet, tilgang til utdanning og retten til å delta fullt ut i samfunnet.

Kampen mot studentfattigdom må derfor ses på som en oppgave for samfunnet som helhet. Vi trenger politikere for å holde høyere utdanningsinstitusjoner åpne gjennom tilstrekkelig offentlig finansiering, investering i studentboliger og økt økonomisk og helsestøtte for å takle studentfattigdom og gi litt lys i mørket.

Iris Kimizoglu er medlem av eksekutivkomiteen til European Students» Union. Som studentrepresentant tok hun til orde for et mer inkluderende system for høyere utdanning og fjerning av utdanningsbarrierer. Inntil nylig representerte hun Tyskland i arbeidsgruppen for sosial dimensjon til Bologna Follow-up Group (BFUG) (2020-21). Emily MacPherson er medlem av Executive Committee for European Students» Union. Før det var hun studentrepresentant og funksjonshemmingsaktivist i Storbritannia og Norge. Hun jobber for et mer inkluderende høyere utdanningssystem.