Selv om kvinner har knust glasstaket til patriarkatet i alle sektorer, er politikk den arenaen hvor kvinner sliter mest for å finne plass. India kan ha vunnet stemmerett tidlig, men kvinner står fortsatt overfor betydelige barrierer for politisk deltakelse og er utestengt fra å styre. Det er nedslående å merke seg at selv 75 år etter uavhengighet mangler parlamentet en betydelig representasjon av halvparten av befolkningen, med kvinner som kun okkuperer 14 % av setene. Det er på tide å anerkjenne den systematiske ekskluderingen av kvinner fra politikken og kreve handling for å skape et mer rettferdig politisk landskap.
En regresjon etter en lovende start
Kvinner spilte en avgjørende rolle i Indias kamp for uavhengighet, organisering av protester, ledet demonstrasjoner og bevisstgjøring. Det var også mange kvinnelige representanter i den grunnlovgivende forsamlingen. For bare et tiår siden var tre av Indias største stater, Vest-Bengal, Tamil Nadu og Uttar Pradesh, i søkelyset for å bli ledet av kvinnelige sjefsministre. Mens Sushma Swaraj ledet opposisjonen til Lok Sabha, fungerte Sonia Gandhi som både formann for Congress Party og formann for United Progressive Alliance. I tillegg hadde India sin første kvinnelige president, Pratibha Patil, omtrent på samme tid.
Til tross for tilstedeværelsen av innflytelsesrike kvinner i indisk politikk, har vi gått tilbake siden 1980-tallet, og det patriarkalske tilbakeslaget har ført til at statusen til kvinner i India er mindre enn ideell. Derfor vil det ikke være feil å slutte at spørsmålet om politisk representasjon av kvinner er en viktigere sak, i motsetning til symbolsk representasjon.
Diskursen om kvinners reservasjon i India går tilbake til tiden før uavhengighet da flere kvinneorganisasjoner krevde politisk representasjon for kvinner. Det dateres tilbake til 1955, da en regjeringsoppnevnt komité anbefalte at 10 % av setene i Lok Sabha og statlige lovgivere var forbeholdt kvinner. Det var imidlertid ikke før på 1980-tallet at etterspørselen etter kvinners bookinger skjøt fart. National Perspective Plan for Women (1988) anbefalte at 30 % av setene i alle folkevalgte organer var forbeholdt kvinner. Denne anbefalingen ble gjentatt i National Policy for the Empowerment of Women, som ble vedtatt i 2001.
I 1993 ble Panchayati Raj Act endret for å reservere 33% av alle seter i lokale myndighetsorganer for kvinner, noe som var et viktig skritt mot kvinners politiske myndiggjøring. Suksessen til denne reservasjonen førte til forespørsler om lignende reservasjoner i andre folkevalgte organer; i 1996 ble Women’s Reservation Bill introdusert i Lok Sabha. Lovforslaget foreslo å reservere en tredjedel av setene i Lok Sabha og statlige lovgivere for kvinner. Men da den møtte sterk motstand fra noen politiske partier, døde den ut, men fikk tilbake fart på begynnelsen av 2000-tallet. Den 9. mars 2010 ble lovforslaget godkjent av Rajya Sabha. CPI(M)s Sonia Gandhi, Sushma Swaraj og Brinda Karat poserte på bilder utenfor parlamentet, smilende og holdt hender, noe som indikerte at dette var en kamp som var langt større enn individuelle politiske tilknytninger.
Eksempler over hele verden
Rundt om i verden overgår kvinnelige ledere sine mannlige kolleger. Skandinaviske land har innført politikk og styringsstrukturer som støtter likestilling og kvinners myndiggjøring, som inkluderer kvinners representasjon i politiske stillinger og lederstillinger.
Dessuten har land ledet av kvinner vist noen av de beste styringspolitikkene og praksisene. De dype arrene i Rwanda, en sentralafrikansk nasjon, etter folkemordet blir helbredet av et overveiende kvinnelig lederskap; det ble også oversatt til viktige sosiale reformer.
Norge innførte et kvotesystem i 2003 som krevde at 40 % av styreplassene skulle innehas av kvinner. Nå er tiden inne for at kvinner i India, «demokratiets mor», skal lede nasjonen.
En neta i «Amrit Kaal»?
Babasaheb Ambedkar var av den oppfatning at fremgangen til et fellesskap kan måles ved graden av fremgang kvinner har oppnådd, men vi er fortsatt langt unna denne målestokken. Likestilling kan ikke lenger vente og tiden for endring er inne. Kvinner har ventet for lenge på sin rett til å styre, ikke bare for seg selv, men for det større felles beste. Kvinners lederegenskaper er ikke skjult for noen, så fornektelsen av muligheten for politisk representasjon er en alvorlig urettferdighet.
En nasjon som fortsatt sliter med å gi grunnleggende helsehjelp og utdanning som er nødvendig for innbyggernes verdige liv, må nå la kvinner ta på seg oppgaven med å transformere India.
Mens India streber etter å bli en Vishwa Guru, må vi ikke overse den sentrale rollen kvinner kan spille i nasjonsbygging og utvikling. Women’s Reservation Bill kan ikke vente. Lovforslaget må vedtas.
Reena Gupta er nasjonal talsperson for Aam Aadmi-partiet
Dette er din siste gratisartikkel.
«Ondskaplig popkulturfanatiker. Ekstrem baconnerd. Matjunkie. Tenker. Hipstervennlig reisenerd. Kaffebuff.»