Kristningen av Nord-Europa og Skandinavia, som begynte rundt 1000 e.Kr., hadde en dyp effekt på samfunn i hele regionen. Før denne perioden var den norrøne religionen dominerende i Danmark, Norge, Sverige og andre deler av Skandinavia. Takket være spredningen av kristendommen av misjonærer i denne perioden, spredte kristendommens overherredømme over de gamle norrøne religionene seg raskt over hele Danmark og Norge.

Norrøn religion refererer til den religiøse troen og praksisen til det norrøne folket, som bebodde den skandinaviske halvøya og omkringliggende områder under vikingtiden (ca. 793-1066). Norrøn religion var polyteistisk, noe som betyr at det norrøne folket trodde på et pantheon av guddommer assosiert med ulike aspekter av livet, som krigføring, fruktbarhet og den naturlige verden.

Rundt 1250 e.Kr. hadde den også nådd Sverige. Denne hendelsen markerte et stort skifte i maktdynamikk mellom samfunn i nord Europa Kristendommen har nå overlegenhet over det meste av Skandinavia. Vikingene spilte en spesielt viktig rolle i å bringe kristendommen til mange land de raidet eller handlet under sine reiser, som England og Irland, samt Danmark og Norge.

Regelmessig kontakt med den kristne verden, så vel som med de kristne hustruene til vikingherskerne, bidro til å spre kristendommen over hele Nord-Europa og Skandinavia. Kristningsprosessen begynte da Willibrord etablerte en misjon i Danmark i 718 e.Kr. Dette oppdraget var vellykket og snart ble kristendommen den dominerende religionen i store deler av de britiske øyer, Skandinavia og Danmark. Kombinasjonen av vikingtokter og jevnlig kontakt med den kristne verden bidro til at kristendommen ble mer og mer utbredt i Nord-Europa og Skandinavia over tid.

Gjennom vikingtiden foretok vikinger lange reiser til fjerne steder og møtte ofte misjonærer sendt fra kristne land. Som et resultat oppdaget mange vikinger kristendommen og noen til og med konvertert. I Skandinavia tror man at Danmarks omvendelse skyldtes kong Harald Blåtands aksept av kristendommen rundt 965 e.Kr. På samme måte ble Norge også kristnet av kong Olaf Tryggvason rundt år 1000; han er rapportert å ha kastet statuer av Odin i havet som en symbolsk gest mot sin nyvunne tro. Spredningen av kristendommen over Skandinavia fortsatte utover på 1000-tallet, med tidlige misjonærer som reiste gjennom Danmark og Norge og etablerte kirker og klostre.

Ettersom vikingene valgte å konvertere til kristendommen, ble mange tyske prester sendt av det tyske riket for å sikre at områder av Skandinavia ble kristnet. En av disse prestene var Thangbrand, sendt av Olaf Tryggvason, konge av Norge, til 995 e.Kr. Thangbrands oppdrag var å fullføre konverteringen av Norge og andre deler av Nord-Europa fra deres hedenske tro til et mer kristent trossystem. Dette ville skje gjennom handel og utveksling av varer for konvertering eller aksept av kristendommen som den offisielle religionen. Med vellykkede konverteringer over hele Skandinavia og Nord-Europa tillot dette større politisk stabilitet og økt handel med andre kristne områder i Europa.

Kristendommen hadde spredt seg over hele Norge ved midten av 900-tallet. Kong Haakon I av Norge ble døpt i 995 e.Kr., og hans innflytelse antas å ha bidratt til å drive kristningen i hele riket. I Sverige ble kong Olof Skötkonung konvertert i 1008 e.Kr. og han etablerte kirker langs de svenske kysten. Denne transformasjonen har vært et betydelig øyeblikk fordi før det ble polyteistiske religioner praktisert i både Sverige og Danmark. Konverteringen av det Charlemagne-kontrollerte kongeriket Sachsen muliggjorde spredningen av kristendommen til Nord-Europa på 800-tallet e.Kr. via frankiske misjonærer som Saint Ansgar som er kreditert med noen av de tidligste opptegnelsene om kristendommen i disse regionene.

Kristningen av Nord-Europa og Skandinavia hadde også en betydelig innvirkning på den kulturelle og sosiale utviklingen i disse regionene. Utbredelsen av kristendommen førte med seg nye kulturelle praksiser, som bygging av kirker og etablering av klostre, som hadde en dyp innvirkning på levemåten til lokalbefolkningen. Det hadde også en betydelig innvirkning på det politiske landskapet, ettersom adopsjonen av kristendommen ofte førte til opprettelsen av nye politiske og sosiale strukturer.