Kolonne: Norges hands-off tilnærming til ungdomsidrett kan forklare hvorfor de er så gode når de blir eldre

De to siste stevnene på banen tirsdag kveld under verdensmesterskapet i friidrett på Hayward Field i Oregon var 1500 meter for menn og 400 hekk for menn.

Feilen til Jakob Ingebrigtsen og Karsten Warholm, begge regjerende olympiske mestere og rangert som nr. 1 i verden, til å vinne representerte to av de største forstyrrelsene i det 10 dager lange møtet. Ingebrigtsen ble nummer to på 1500m og Warholm ledet åtte av 10 hekk før han falt til sjuende med hamstring.

Likevel er Ingebrigtsen og Warholm to av de største banestjernene i verden.

En av de beste unge fotballspillerne i verden? Erling Haland.

Den #5 mannlige tennisspilleren? Casper Ruud.

Golfspiller nr. 9? Victor Hovland.

Den regjerende olympiske triatlon-gullvinneren og verdensrekordholderen i Ironman? Kristian Blummenfelt.

Den regjerende olympiske mesteren i sandvolleyball? Anders Mol og Christian Sorum.

Norge, Norge, Norge, Norge, Norge, Norge, Norge, Norge.

Befolkning: 5,4 millioner, tilsvarende San Diego og San Bernardino fylker til sammen.

Sjanse? Sjanse? Labb? En enestående ånd av atletisk talent?

Kanskje ikke.

Du kjenner Norge som vintersportens jugger, som topper medaljetabellen med komfortabel margin i de to siste OL og tre hvis du trekker fra de gjelledopete russerne i 2014. Det er fornuftig. De har mye snø og is. Langrenn utviklet seg ikke som et middel for fysisk form, men som et middel for å spise middag.

Men deres dyktighet i utendørssport i varmt vær indikerer at noe annet må skje, og det er det. Norge driver med idrett for ungdom i motsetning til alle andre.

Med andre ord: uansett hva USA gjør, gjør Norge det motsatte.

«Jeg liker den norske sportsmodellen,» sa Warholm, som ikke fokuserte på hekk før han var 20 år etter å ha slått verdensrekorden i Tokyo-OL i fjor sommer. – Jeg tror mange kan lære av det. Jeg følte aldri noe press. Foreldrene mine presset meg aldri, men det skapte også noe i meg at jeg hadde min egen motivasjon, jeg hadde min egen flamme.

Ungdomsidretter i USA: Barnet ditt prøver for et fotballag under 8 år, du betaler 2000 dollar i året i klubbkontingent, pluss noen tusen ekstra dollar i turneringsavgifter og reiser, du trener ikke andre idretter i frykt for at barnet vil. faller bak, du religiøst deltar på hver kamp og roper fra sidelinjen, du stiller spørsmål ved trenerens taktikk og bytter, du foreleser barnet ditt i bilen på vei hjem, du legger stolt ut på Facebook bilder av barnet ditt med medaljer, du begynner å snakke om høyskolestipend og landslaget.

Idrett for ungdom i Norge: barnet ditt prøver flere idretter i den lokale klubben, gode eller dårlige, du betaler en liten avgift, men bare hvis du har råd, da det er subsidiert av rikslotteriet, trenere er frivillige, det er ingen poeng, rangeringer eller regionale konkurranser før de er 11 år og noen ganger eldre, barn oppfordres til å velge sin idrett og bestemme seg imellom hva de vil gjøre på trening («Scrimmage!»), de fleste barn spesialiserer seg ikke før sent på videregående skole.

Ungdomsidrett i USA: Driven by Ego and Money.

Sport for ungdom i Norge: drevet av moro.

– Man konkurrerer ikke når man er veldig ung, det er bare for moro skyld, sier Elisabeth Slettum, norsk sprinter i VM som prøvde håndball, turn og flere andre idretter før hun slo seg ned på banen klokken 16. «Jeg likte det veldig godt. Vi ønsker å prøve mye sport når vi er unge til vi er kanskje 16 eller 17, og så velger vi den vi liker best.

Norge innført Barns rettigheter i idretten i 1987 og oppdatert i 2007. Den er på åtte sider og begynner: «Barn driver med idrett fordi de liker det. … Dette er grunnlaget som alle trenere, ledere og foreldre skal ivareta og videreutvikle.

Det gir barn rett «til å lære mange forskjellige ferdigheter og å ha mulighet til å variere». Retten «til å uttrykke sitt synspunkt og bli hørt». Retten «til å delta i planlegging og gjennomføring av egne sportsaktiviteter». Retten «til å velge hvilken idrett eller hvor mange idretter de ønsker å delta i – og til å bestemme selv hvor mye de vil trene».

Han legger til: «Et eksempel på brudd på disse rettighetene er hvis et barn blir tvunget av foreldrene til å delta i konkurranser mot sin vilje.»

På en måte er det også et økonomisk spørsmål. Norge har nasjonalisert helsevesenet, så å holde barn fysisk engasjert – 93 % av dem driver ungdomsidrett – kan spare penger hvis de holder seg i form i 60- og 60-årene. Studier har vist at deres amerikanske kolleger i gjennomsnitt driver organisert ungdomsidrett i mindre enn tre år og «pensjonering» ved 11som bidrar til å forklare epidemien vår av fedme og andre vektrelaterte komplikasjoner som tapper helsevesenets ressurser.

Klokken 11 i Norge begynner de så vidt å ta poeng.

Det er en annen oppside: du produserer sunnere, mer sultne og lykkeligere idrettsutøvere når de først spesialiserer seg.

Ta 21 år gamle Haaland på 5 fot, som nylig flyttet til Manchester City i Premier League for 102 millioner dollar (ikke inkludert hans årslønn på 24 millioner dollar). Han ble født i England mens faren spilte i Prem, men han ble ikke utviklet der.

Faren tok med seg familien tilbake til Norge da Erling var 3 år gammel, til en by med 12 000 innbyggere på sørvestkysten i det norske idrettssystemet. Erling drev med håndball, golf, tennis, friidrett, langrenn og hvem vet hva annet før han satset på fotball som 14-åring, akkurat som han hadde en vekst på 10 tommer.

«Allsidighet er viktig», Alf-Inge Haaland, hans far, sa en gang. «Du utvikler helt andre sider av kroppen, og det kan være positivt uansett hva du gjør.»

Forskning har bekreftet det. En omfattende studie fra 2013. fant at spesialisering før puberteten ikke øker sjansene for å bli elite, men fører til høyere forekomst av skader, psykisk stress og utbrenthet. Han konkluderte med at «for de fleste idretter bør en slik intens trening i én idrett til utelukkelse av andre utsettes til sent i ungdomsårene for å optimalisere suksess.»

Ungdomsidrettsindustrien på 19 milliarder dollar – b, ikke m – i USA vil ikke at du skal lese dette. Tomt skal leies. Trenere og dommere skal betales. Hoteller må fylles. Facebook-bilder skal publiseres. Egoet må styrkes.

Moro? Det er moro for foreldrene og klubbsjefen å kjøre Range Rover.

Da Slettum, den norske sprinteren som trener med Warholm, fikk en liten smakebit på amerikansk ungdomsidrett og ba barna spille vanlige høyoktankonkurranser som involverer reiser og skrikende foreldre fra hun var 8 år, så hun spørrende tilbake og svarte med et spørsmål.

«De gjør?»

Eadwig Dunne

"Internett-fanatiker. Ond arrangør. TV-fanatiker. Utforsker. Hipstervennlig sosiale medier-junkie. Sertifisert matekspert."

Legg att eit svar

Epostadressa di blir ikkje synleg. Påkravde felt er merka *