Hva er karbonfangst og -lagring?

Karbonfangst og -lagring (CCS) er en måte å fange karbon og lagre det under bakken. Det er forskjellig fra fjerning av karbondioksid (CDR) – der karbon suges ut av atmosfæren – selv om noen teknologier overlapper hverandre. Hovedforskjellen er at CDR reduserer nivået av karbondioksid i atmosfæren, avkjøler planeten, mens CCS i kraftverk og fossile brenselfabrikker stopper gassen fra å komme ut i utgangspunktet.

I sin siste gjennomgang av vitenskapelig forskning fant Intergovernmental Panel on Climate Change (IPCC) at begge alternativene vil være nødvendige for utslipp som er vanskelige å fjerne. For kjemiske prosesser som frigjør karbondioksid er det få alternativer til umiddelbar CO2-fangst eller påfølgende støvsuging. Forskere ser en viktig rolle for CCS i fabrikker som lager sement og gjødsel, samt fabrikker som brenner søppel. De er delt på egnetheten av å bruke det til å lage stål og hydrogen, som har grønnere alternativer.

Mesteparten av skepsisen deres går til karbonfangst når de genererer strøm, da det allerede finnes billigere alternativer som fungerer bedre, som vindturbiner og solcellepaneler. I teorien kan det spille en rolle i gassanlegg som en reserve når solen ikke skinner og vinden ikke blåser – spesielt i land som fortsatt bygger kraftverk med fossilt brensel i dag – men det skulle raskt bli billigere. og mer effektiv.

Klimamodeller viser en rolle for noe olje og gass utenfor den velstående verden, sa Margriet Kuijper, en tidligere ingeniør hos oljegiganten Shell som jobber som konsulent for miljøgrupper. Likevel sa hun: «Jeg er enig med folk som sier at vi sannsynligvis kan komme unna med det meste fornybar.»

Hvordan fungerer CCS?

I flere tiår har ingeniører fanget karbon fra konsentrerte gassstrømmer – presset det inn i reservoarer, renset det og brukt det i industrien eller lagret det under jorden. Noen bioetanolanlegg, hvor gasstrømmen er ren, hevder allerede å fange opp mer enn 95 % av karbonutslippene.

Men når det gjelder å fange karbon fra mer skitne gassstrømmer, som de fra fabrikker og kraftverk, har CCS-prosjekter gjentatte ganger over-lovet og underlevert.

«Du må bruke en slags kjemikalie for å trekke den CO2 ut av alt annet,» sa Julia Attwood, sjef for bærekraftige materialer ved forskningsfirmaet BloombergNEF for ren energi. «Denne teknologien, vil jeg si, har blitt demonstrert med suksess, men den har ikke blitt fullstendig kommersialisert i stor skala.»

Mens en håndfull testanlegg har klart å fange opp mer enn 90 % av utslippene fra noen skitne gassstrømmer, har kommersielle prosjekter vært plaget med problemer. Noen brøt sammen eller var ikke designet for å fungere hele tiden. Andre er designet for å fange opp bare en brøkdel av de totale utslippene.

Likevel ser eksperter på CCS-feil mer som et økonomisk problem enn et teknisk. De sier at selskaper har lite insentiv til å fange opp forurensningen. «Dette er eksisterende ingeniørkunst – men vi må begynne å bruke penger, bygge ting og bryte dem til de fungerer,» sa Chris Bataille, en av hovedforfatterne av den siste IPCC-rapporten. «Det er gjennomførbart, men det er ikke billig.»

Hvorfor er CCS kontroversielt?

Aktivister har fordømt energiselskaper for ikke å fange mye karbon mens de borer etter olje og lobbyer mot lover for å kutte produksjonen av fossilt brensel. De har presset beslutningstakere til å legge større vekt på samfunnsendringer – som å redusere energietterspørselen – i stedet for å stole på skjøre teknologier.

Faren er ikke bare at teknologien ikke ser ut til å fungere som annonsert, sa Genevieve Gunther, grunnlegger av End Climate Silence, en kampanjegruppe som presser journalister til å dekke klimaendringene mer presserende. CCS gir også selskaper som kjemper for å brenne fossilt brensel tilgang til beslutningstakere og en «sosial lisens til å operere», sa hun, med henvisning til offentlig aksept av deres forretningsmodell. «De bruker ikke karbonfangst som en klimaløsning. De bruker det til å faktisk forbedre utvinningen.

En stor del av det er det fossile brenselselskaper kaller økt oljeutvinning – å pumpe karbondioksid under jorden for å utvinne mer olje fra tørkebrønner. Historisk sett har mesteparten av fanget karbon blitt brukt til dette formålet.

Forskere har også stilt spørsmål ved hvor seriøs industrien er med sine forpliktelser. Etter tiår med teknologiutvikling er det bare 30 CCS-installasjoner i drift, ifølge industridata i fjor, med 11 under bygging og 150 i planlegging. En studie fra 2020 fant at mer enn 100 av 149 CCS-prosjekter som skulle være operative innen 2020, har blitt forlatt eller satt på vent på ubestemt tid.

«Det var mye spill i ond tro,» sa Bataille. «En veldig ærlig og underfinansiert innsats har fulgt med mye grønnvasking.»

Hvordan kan CCS fungere bedre?

Eksperter sier at momentumet for å fange karbon begynner å ta seg opp.

I Norge bygger den tyske industrigiganten Heidelberg Materials det første anlegget for å fange karbon fra sement og lagre det under bakken. Selskapet hevder at en fangstrate på nesten 100 % er mulig. Likevel planlegger den bare å hente halvparten av nettstedets sendinger.

Dette ble gjort for å få bygget anlegget så raskt som mulig og for å vise frem teknologien, sa Karin Comstedt Webb, ESG-sjef i Heidelberg Materials. «Vi designet prosjektet rundt den tilgjengelige spillvarmen vi har på stedet, så vi ville ikke ha den ekstra dimensjonen av å måtte legge til ekstra strøm fra strømnettet.»

«Vi planlegger nesten ti nye prosjekter til rundt om i verden, og der har vi høyere fangstrateambisjoner,» la hun til.

Olje- og gasselskaper begynner også å svekke grepet om CCS-industrien. Ifølge International Energy Agency (IEA), en Paris-basert organisasjon drevet av energiministre fra stort sett velstående land, fokuserer nye selskaper på spesifikke aspekter ved problemet som transport og lagring.

Det er nå mer fokus på å lagre CO2 enn å bruke den til å utvinne mer olje, sa IEAs karbonfangstekspert Carl Greenfield. «De fleste prosjekter vi ser vurderer nå dedikert lagring.»

For å gjøre teknologien billigere og fungere bedre, sier analytikere at regjeringer må beskatte karbon, gjøre det enklere å godkjenne CCS-prosjekter og bidra til å bygge infrastrukturen rundt det. De er mindre sikre på å subsidiere selve teknologien.

«Det som trengs nå er et insentiv for folk som bruker det,» sa BloombergNEFs Attwood. «Det må være et tilskudd til grønt stål og grønn sement, for det er egentlig det som vil drive folk som kan akselerere utviklingen av CCS.»