Det er en merkelig symmetri i Jens Stoltenbergs periode som generalsekretær i Den nordatlantiske traktatorganisasjonen (NATO). Da han tiltrådte i oktober 2014, var det midt i en «ukrainsk krise» – Russland hadde annektert Krim og NATO var under press for å finne et svar. Stoltenbergs periode skulle avsluttes i år, i oktober. Norge annonserte til og med i februar at 63-åringen – to ganger statsminister som også fungerte som finans- og industriminister – ville bli den neste sentralbanksjefen. Men samme måned brøt det ut en større ukrainsk krise: Russland invaderte Ukraina.

NATO bestemte at Stoltenberg var den beste mannen for den nåværende krisen og forlenget hans periode til 2023. Norge sa at de ville vente på at Stoltenberg fullførte sin periode i 2023 og deretter utnevne ham til sjef for sentralbanken – en sensitiv stilling med global innflytelse som involverer forvaltningen av Norges suverene formuesfond, det største i verden. Herr Stoltenberg, sønn av en tidligere forsvars- og utenriksminister, er tydeligvis en internasjonal politiker som den transatlantiske eliten er komfortabel med.

Men det var ikke alltid tilfelle. Da nyheten brøt ut i 2014 om at herr Stoltenberg skulle bli NATOs neste generalsekretær, bestred Wall Street Journal, en indikator på mainstream vestlig opinion, hans «begynnelse av radikalisme», og klaget over at han hadde «meldt seg på et sykkelmøte i 1995 fra Oslo til Paris for å protestere mot fransk atomvåpentesting», og bemerket med bekymring at «hans radikale ideer ganske enkelt har blitt utvannet med alderen – men ikke fullstendig forkastet». Det viste seg at bekymringene hans var feilplassert.

Mr. Stoltenbergs karriere er en historie om tidlig radikalisme som gradvis fortrenges av modne ambisjoner. Som tenåring kastet han stein mot den amerikanske ambassaden for å protestere mot Vietnamkrigen. Som leder av Arbeiderpartiets ungdomsfløy sluttet han seg til dets daværende standpunkt om at Norge skulle ut av NATO.

Men med transformasjonen av det tradisjonelle venstreorienterte partiet til New Labour, har Stoltenberg som leder omfavnet både NATO og blairittisk nyliberal politikk. Som statsminister presset han gjennom det mest ambisiøse privatiseringsprogrammet Norge noen gang hadde sett, reduserte den progressive karakteren av Norges skattesystem og økte militærutgiftene. Det var også under hans periode som statsminister at Norge bidro med tropper til NATOs kampanje i Afghanistan og fly til NATOs militære intervensjon i Libya.

I 2010 viste han frem sine diplomatiske ferdigheter ved å forhandle frem en landemerkeavtale med Russland som avsluttet en 40 år lang strid om maritime grenser. I 2011, dagen etter Breivik-massakren der 77 mennesker ble drept av en høyreekstrem fanatiker, forkynte han at Norges svar ville være «mer demokrati, mer åpenhet og mer medmenneskelighet, men aldri naivitet» – en tale som vant ham mange beundrere på den internasjonale scenen.

Hans kjennskap til NATOs militære kampanjer, hans erfaring som statsminister i et land som var medstifter av NATO, hans diplomatiske ferdigheter, hans erfaring i forhandlinger med det russiske etablissementet, samt hans kunnskap om nyliberal økonomi, alt ser ut til å ha fungert i hans favør. ettersom han ble valgt til den høyeste sivile stillingen i NATO – en posisjon som hovedsakelig innebærer søken etter konsensus i møte med små rivaliseringer.

vanskelige år

Disse ferdighetene kom til nytte under de vanskelige (for NATO) årene med Trumps presidentskap, da Stoltenberg brukte en klok finansiell fasade til å vise jevne økninger i europeiske bidrag og massere en presidents ego. Amerikaner som fortsatte å krangle om hvordan USA bar uforholdsmessig stor andel av NATOs utgifter.

Den største arven etter general Stoltenbergs embetsperiode kan imidlertid være de humanitære kostnadene ved å opprettholde en politikk som noen av Vestens strategiske eksperter anser som feil: NATOs nådeløse ekspansjonisme. Opprinnelig opprettet som en defensiv allianse for å forhindre sovjetisk aggresjon på europeisk jord, forsvant NATOs eksistensberettigelse da Sovjetunionen kollapset. Men NATO gjenoppfant seg selv som en allsidig allianse hvis militære fotavtrykk strakte seg langt utenfor Europa, og Russlands aggresjon mot Ukraina så ut til å bevise at ekspansjonistene hadde rett.

NATOs merittliste under Mr. Stoltenberg indikerer at det har vært mer vellykket som et verktøy for å sementere USAs geopolitiske fotavtrykk i Europa enn som et middel til å sikre fred i regionen. Europeiske land som ønsker å bli med i NATO – som Ukraina, Sverige og Finland – fordi de opplever en trussel mot deres sikkerhet fra Russland, har så langt ikke klart å finne et klart svar på en strategisk gåte: mens det kan være sant at bare NATO-medlemskap kan isolere dem fra trusselen om en russisk invasjon, er det ikke også sant at det er utsiktene til å bli med i NATO som aktiverer denne trusselen i utgangspunktet?

Mr. Stoltenberg, som en høytstående NATO-tjenestemann og inngående kjent med Russlands geopolitiske besettelser, kunne ha vært i stand til å gjøre mer for å forhindre den russiske invasjonen av Ukraina. Selvfølgelig ville det ha betydd å stille spørsmål ved NATOs 30-årige politikk med endeløs østover utvidelse, uansett pris. I løpet av sine åtte år som generalsekretær i NATO ville han hatt mange muligheter til å gjøre det.