Italienere, irere og arabiske amerikanere er de dominerende etniske gruppene i Bay Ridge, Brooklyn, men nabolaget var en gang hjemmet til en blomstrende norsk befolkning. Og hvis du ser, vil du se at deler av Norges rike historie fortsatt finnes i nabolaget.

Leif Ericson Park, mellom 66th og 67th Streets, er oppkalt etter den norrøne oppdageren Leif Ericson. Ericson var den første europeeren som satte sin fot i Nord-Amerika, nesten 500 år før Christopher Columbus. Parkens lekeplass hyller reisen hans.

«Folk tror han var her først, men det er arkeologiske bevis på at han var her først, så det er viktig å huske ham av den grunn,» sa Victoria Hofmo, president og grunnlegger av Scandinavian. East Coast Museum.

Hofmo er en permanent Bay Ridge bosatt av norsk avstamning. Oder til kulturen pryder parken, fra furu til solur.

«Designeren gjorde dagene lange og korte av Skandinavia,» sa Hofmo. «De lange dagene er solsikkene og de korte dagene er furuene.»

Nordmenn kom til New York med båt på 1800-tallet. På høyden i 1940 var Bay Ridge hjem til rundt 55 000 nordmenn.

– Jeg tror vannkanten er så mye essensen av nordmenn og skandinaver som kom til dette landet, sa Hofmo.

Norge har en av de lengste sammenhengende vannkantene i verden. Levegrunnlaget er avhengig av det, og det har de også i New York, avhengig av byens blomstrende shippingindustri.

Men norskamerikanere drev sakte bort i andre halvdel av 1900-tallet. Og da Verrazzano-Narrows-broen åpnet i 1964, var avgangen til å ta og føle på. Byggingen resulterte i riving av hundrevis av hus.

Nyere folketellingsdata viser at mer enn 77 000 norskamerikanere bor i New York City, inkludert 21 000 i de fem bydelene. De fleste er i Brooklyn, hjemmet til rundt 6000 norskamerikanere.

«Nabolaget er i endring, og jeg antar at det er noen andres tid,» sa Sporting Club Gjoa livsmedlem Eric Bjørnson. Siden han var barn spilte han i den norske fotballklubben, som kan dateres tilbake til 1911.

Utsmykket med norske flagg, horder av fotballtrofeer og falmede lagbilder betyr Gjoa mye for Bjørnson.

«For meg er det et andre hjem,» sa han. «Vi har mange klubbmedlemmer i løpet av årene som har gått, men du kommer hit og det er som om de aldri dro.»

Han og Hofmo bekymrer seg for at folk glemmer det norske folks bidrag.

«Hvis du ikke er dokumentert, hvis du ikke er synlig, hvis du ikke snakker høyt om det, eksisterer du ikke,» sa Hofmo.

Hun håper de gjenværende odene til norsk arv er tilstrekkelige påminnelser.

«Det handler bare om å gi en stemme til New York og østkysten av landet om hva vi har bidratt med, og bringe det inn i bildet,» sa Hofmo.