Det 10. studioalbumet fra Norges mest umiskjennelige black metal-enhet er det andre siden medgründer Abbaths avgang i 2015 og det første med Demonaz som siste mann på plass, etter trommeslager Horghs avgang. 2018 Nordlige kaosguder tilbød overbevisende bevis på at Immortal fortsatt er forpliktet til å levere den spennende, riffdrevne sjangeren black metal som kan utvikle seg over tid uten å miste forbindelsen til de elementære åndene i den beryktede andre bølgen. Gitt turbulensen mellom Demonaz og hans tidligere bandkamerater, er det lett å se tittelen som både en standard tordengudsmetafor og et personlig manifest. Uansett, Immortals siste er en nådeløst brutal kampanje med en absolutt uforsonlig følelse av overbevisning.
mørkets torden, Blasyrkh min trone og tittellåten bryter ut med rasende blastbeats, et anspent riff og det kjølige skriket til Demonaz, som minner om Immortal på sitt mest primale – all fart, presisjon og raseri. Andre stykker, som Ingen sol, Tilbake til kulden Og krigens gud senke tempoet, og la de skurrende, forvrengte riffene stå i sentrum ved siden av en vakuumtett rytmeseksjon som slipper løs mer groove enn et norsk black metal-album har rett til å håndtere. Det udiskutable høydepunktet på albumet er den emosjonelt bearbeidede sju minutter lange instrumentalen Norlandihr, hvis glitrende melodi går over i en krystallinsk solo som glir til et rasende beat nedenfor. Hvert krus med Valhalla vil bli hevet høyt.
Immortal går ikke for langt utenfor marginene når det kommer til black metal blueprint, men det er ikke dermed sagt at albumet er rote. krig mot alle har riff like fengende som noe bandet noen gang har gitt ut, og det er mye dybde i sporene. Immortal er kanskje nå et enmannsband – med hjelp fra Gaahls Wyrds Kevin Kvåle og Enslaveds Ice Dale – men Demonaz er tydeligvis innstilt på å stå på stand for tidene.
«Typisk tenker. Uunnskyldende alkoholiker. Internett-fanatiker. Forkjemper for popkultur. TV-junkie.»
