Men det er, som alle i sporten vet altfor godt, ikke noe slikt.

Det var mye snakk forrige uke om banefeil innen skotsk rugby. En dyster Six Nations-kampanje av Skottlands gutter under 20, som så dem vinne bare én kamp, ​​har ført til noe av et dypdykk i sporten for å prøve å finne ut hvorfor det er så få talenter.

Dette er ikke nødvendigvis et utbredt problem i skotsk sport. Dette landet, i noen idretter, slår allerede over vekten.

Andy Murray er en av tidenes beste tennisspillere. I friidrett, med Laura Muir, Jake Wightman, Josh Kerr og Eilish McColgan, er det noen gode løpere som kan regne seg som verdensklasse. Og i de olympiske mesterne Duncan Scott, Kathleen Dawson og Katie Archibald er det talent i bassenget og på velodromen også.

Men for all suksessen til disse personene, er det ingen tvil om at Skottland ikke har en vanntett plan som sikrer at vi konsekvent produserer ekte eliteidrettsutøvere med den konsistensen vi ønsker.

Man trenger bare å se på våre fotball- og rugbylag for menn – sportene som mange skotter ønsker å lykkes med fremfor alt annet – for å bekrefte det.

Vår befolkning blir ofte oppgitt som årsak. Men det endrer ingenting når man sammenligner dette landet med Norge, som har klart å produsere en like effektiv rute gjennom det sportslige spekteret som noe land i verden.

LÆRE MER: Cameron Lynn er klar til å markere seg i det britiske mesterskapet

Listen over norske idrettsmestre er fantastisk. Den skandinaviske nasjonens tidligere suksess er imponerende, men dens nåværende prestasjoner er enda mer bemerkelsesverdige. Fra å toppe medaljetabellen desidert ved de to siste vinter-OL til produksjonen av Ingebrigtsen-brødrene, og spesielt Jakob Ingebrigtsen, som er en av de sanne stjernene i samtidens friidrett, til utviklingen fra to av de beste fotballspillerne i verden til Erling Haaland og Ada Hegerberg, til Viktor Hovland på verdens topp 10 i golf, til Casper Ruud på verdens topp 5 i tennis er Norges produksjonslinje betagende.

Dette, fra et land med en befolkning på bare 5,5 millioner, som er nesten det samme som Skottland.

Så hva gjør Norge bra, og hva bør vi kopiere?

Åpenbart skyldes deres suksess i vintersport i stor grad det faktum at det er ubegrensede muligheter for å være i snøen.

Men værforholdene gjør ikke en mester. Det er en idrettskultur i Norge som først og fremst fokuserer på å bruke idrett for å fremme barns sosiale utvikling fremfor å vinne.

I barneidrett er det ingen rangering fra første til siste før fylte 13 år. Det er tydelig forstått at presset om å vinne i ung alder og vektleggingen av resultater fremfor moro er skadelig for langsiktig utvikling.

Kontrast det med noen av de opprørende skrikene du hører fra voksne på sidelinjen av barnefotballkamper i Skottland.

For det andre er langsiktige investeringer avgjørende. Ja, Norge er et velstående land, men akkurat som snødekte fjell ikke nødvendigvis produserer skimestere, garanterer ikke penger automatisk vinnere.

Etter at Norge hadde et dystert vinter-OL i 1988, hvor de ikke vant en eneste gullmedalje, økte finansieringen og støtten til sporten dramatisk. Investeringen var imidlertid ikke kun konsentrert om noen få eliter; snarere ble det brukt til å finansiere massesport med den åpenbare konsekvensen av en bredere base av pyramiden som sikret større stigning til toppen.

Statistikken over barns deltakelse i idrett og aktiviteter i Norge – 80 % av barn mellom 6 og 12 år deltar i minst én idrett – er imponerende.

Så selv om det vil ta år, om ikke tiår, for Skottland å gjenskape det norske systemet, må vi prøve å gjøre trinnvise endringer hvis vi skal slutte å beklage mangelen på en effektiv vei.

Det er kanskje ikke en garantert modell, men vi gjør klokt i å kopiere den norske modellen så nært som mulig hvis vi skal forbedre Skottlands suksessrate i å produsere eliteidrettsutøvere.

OG NOE ANNET

Det er lang levetid i sport, og så er det Rafa Nadals levetid.

Forrige uke falt den 36 år gamle spanjolen ut av verdens topp 10 for første gang siden 24. april 2005, og falt til 13. plass på ATP-rankingen.

For en fantastisk statistikk.

Da Nadal brøt seg inn på topp 10 som tenåring, var Tony Blair den britiske statsministeren, Woolworths var fortsatt på hovedgaten og nåværende menns nr. 1 Carlos Alcaraz var ikke engang en.

I 912 påfølgende uker har Nadal vært fast inventar i verdens topp 10. Det er en ekstraordinær lang levetid som er uovertruffen i verdens individuelle sport.

For å sette det i perspektiv, forventes Alcaraz å bli der den er til oktober 2039 for å forbedre Nadals rekke.

Det er lett å undervurdere hvor vanskelig det er å holde seg i toppen av enhver idrett så lenge, men verdens beste sier ofte at den enkleste delen av å komme dit er å bli der, noe som er mye vanskeligere.

Og så, til tross for alle Nadals prestasjoner, og det er mange, er topp-10-rekken hans uten tvil den mest imponerende av dem alle.