Foreløpig ser det ut til at de rødgrønne populistiske kreftene har fratatt den radikale høyresiden både språket og velgerne.

1. mars ble det norske ytre venstrepartiet Rødt (Rodt) å feste avhører på 7,6 % – det høyeste resultatet noensinne. Hvis det ble utskrevet valg i dag, kan dette resultere i 14 medlemmer av de 169 setene i parlamentet, Stortinget, hvor partiet foreløpig kun har én, Bjørnar Moxnes. Moxnes er ung, karismatisk, kjekk og frittalende – alle avgjørende ingredienser for at et politisk parti skal lykkes. Sosialistisk Venstreparti (SV) ligger på 8 %, med nok en karismatisk, medievennlig og vennlig ung mann i spissen.

Et annet parti som gjør det ekstremt bra er Senter Agrarpartiet (Sp), som får 13,9 % av stemmene i samme Ipsos Mori-undersøkelse og også ledes av en karismatisk og smilende ung mann. Samme med Arbeiderpartiet (Ap) sent bak høyre på 28,2 %, ytterste venstre med RodtSV og SP ville fått en rødgrønn flertallskoalisjon på 96 mot 73 varamedlemmer seks år etter nederlaget til den andre rødgrønne regjeringen ledet av Jens Stoltenberg til fordel for høyresiden.

Samlet oppslutning om ytre venstrepartier og Senterpartiet fortsatte å vokse i 2019, mens Høyre Fremskrittsparti (FrP) stuper på meningsmålingene. Det er nå på det laveste nivået på nesten 20 år, og når mindre enn 10 % nasjonalt. En kombinasjon av klassiske høyreradikale skandaler, inkludert korrupsjons- og seksuelle overgrepsanklager, samt problemene opposisjonspartier møter når de styrer i koalisjon med «fienden», ser ut til å endelig ha innhentet FrP. Spådommene for lokalvalget i september er ikke gode, med noen meningsmålinger måler det nasjonale FrP-gjennomsnittet så lavt som 7,3 %, og faller under 5 % i enkelte kommuner.

En kombinasjon av mangel på talent, brutte førvalgsløfter, interne konflikter og operere i skyggen Ordførerkampanjene til Høyre (Høyre) og Arbeiderpartiet blir sett på som en av årsakene til nedgangen i FrP-oppslutningen. Kanskje har partiet nådd sin maksimale kapasitet etter seks år i regjering, og støttet politikken det aksjonerte mot mens de var i opposisjon. Eller kanskje hun har blitt avslørt for hva hun egentlig er, og folk liker ikke det de ser.

Den siste sjenansen for Frp kom siste uken i februar, da politiet måtte gripe inn for å tvinge innvandrings- og integreringsminister Sylvi Listhaug, fjerne oppfordringen til hat fra hans Facebook-side. Hun hadde allerede blitt advart om den samme meldingen i oktober 2018, og kommentaren fra en «venn» som oppfordret til attentat mot advokater som forsvarer asylsøkere og innvandrere, var fortsatt ikke slettet. Listhaug utgir seg for uskyld ved å si at hun gikk glipp av det og sletter alltid støtende kommentarer.

Men det radikale høyre er ikke de eneste som har det vanskelig. Infighting og uprofesjonell ledelse fortsetter å koste partiet støtten, og får mer enn 1500 medlemmer på bare én måned, og det er ingen ende på trenden. Verken Frp eller AP ser ut til å forstå hva en gjennomsnittlig politikkstudent ville sett ved første øyekast: indre kamperuseriøse individer, seksuelle trakasseringsskandaler og negativ rapportering er skadelig for politiske partier.

Fremskrittspartiet er tynget av skandaler og regjeringsansvar. Mens det er høyresiden i Arbeiderpartiet som styrer, ser ikke ledelsen ut til å innse at noe av forklaringen på nederlaget i valget i 2017 ligger i manglende evne til å samarbeide med ytre venstre på nasjonalt nivå, samt å handle raskt for å utelukke seksuelle rovdyr. Særlig en fremtredende politiker, Trond Giske, nestleder i PA mellom 2015 og 2018, har gjort mer skade på partiet enn alle andre partier til sammen. Giske er tiltalt i flere tilfeller av seksuell trakassering, og mens han beklaget i en sak, ga han senere skylden for alkohol og dårlig dømmekraft i en annen.

Giske holdt fast ved makten så lenge han kunne, men ble tvunget til å gå av som nestleder etter å ha brutt partiregler om seksuell trakassering i 2018. Som et resultat forsøkte advokatene hans å saksøke Ap for behandlingen av Giske, som deretter lanserte sitt kandidatur for nestleder i sin Trøndelagskrets. Han vant ikke, men han er fortsatt medlem av partiets eksekutivkomité. Boken Arbeiderpartiet (Arbeiderpartiet) av journalistene Marie Melgård og Lars Joachim Skarvøy, dokumenterer hvordan personkonflikter, maktspill, valget i 2017 og #MeToo-bevegelsen har gjort de siste årene til et mareritt for AP.

Og la oss ikke glemme at de små rødgrønne partiene som er opptatt av lokale saker, arbeidstakerrettigheter, miljø, fattigdom og ulikhet har svært profesjonelle, frittalende politikere som har klart å få ut budskapet til en velgermasse lei av konflikter og uklarhet. fra de store tradisjonelle aktørene. Partiet som vunnet mest på meningsmålingene er det den agrariske sentristen Sp, på nesten 15 %. Dens leder, Trygve Slagsvold Vedum, har til og med blitt angrepet av PA-politikere for å være populist og hente inspirasjon fra USAs president Donald Trump i sine grusomme angrep på Oslo-eliten. Senterpartiet tar til orde mot sentralisering, skattereform til fordel for de rike og kutt i polititjenester og luftambulanser i avsidesliggende områder av Norge, og ser ut til å ha truffet spikeren på hodet når det kommer til velgernes bekymringer. Han er også sterkt anti-EU og understreker viktigheten av norsk matproduksjon og tollbeskyttelse.

Bjørnar Moxnes, lederen i Rødt, er også en frittalende person som bruker populistisk retorikk for å få fram budskapet sitt. Moxnes sier mange er lei av at vanlige arbeidstakere ikke har noe å si i politiske beslutninger. Den norske arbeiderklassen føler at dens virkelighet ikke blir tatt på alvor av den politiske eliten – enten det er strømpriser, trafikksikkerheten truet av utenlandske trailere på isete veier eller frykten for å bli erstattet av billigere utenlandsk arbeidskraft. Rødt kaster et stort populær kampanje å angripe regjeringens angrep på velferd og likestilling i både land- og byområder.

Partiet vil fortsette sin strategi om å støtte «vanlige mennesker» og hindre velferdsprofitører fra å frata barnehager, sykehjem og barneverntjenestene deres midler under slagordet: «Vi skal stjele strået deres ved å tørke opp statskassen».

Foreløpig ser det ut til at de rødgrønne populistiske kreftene har fratatt den radikale høyresiden både språket og velgerne. Med et svakt Frp og mindre koalisjonspartier med under 1 % oppslutning, ville en levedyktig venstreside vært et alternativ i Norge. Med PA mister støtten, vil landet stå overfor et interessant lokalvalg i september.

*[The Centre for Analysis of the Radical Right is a partner institution of Fair Observer.]

Meningene som uttrykkes i denne artikkelen er forfatterens og gjenspeiler ikke nødvendigvis de redaksjonelle retningslinjene til Fair Observer.