ENSelv om mange britiske observatører ser på Skandinavia som modellen for avanserte velferdsstater, skylder vi i Norge faktisk en enorm gjeld til NHS. Det var mens vår regjering var i eksil i Storbritannia under andre verdenskrig at den kom på ideen om å opprette en universelt helsesystem gratis på bruksstedet, som fastsatt i 1942-loven Beveridge-rapportsom banet vei for NHS.

I dag er de fleste nordmenn veldig stolte av helsetjenestene våre. Vi bruker rundt 9% av vårt BNP på helse, som er innenfor gjennomsnittet av OECD-land. Men i et land med 5,2 millioner mennesker, tilsvarer det mer enn $6000 per innbygger, nesten det dobbelte av utgiftene per person i Storbritannia.

Systemet vårt har gjennomgått enorme endringer de siste årene. Frem til 1970-tallet drev Norge en svært desentralisert helsesystem finansiert av lokale myndigheter. En parlamentslov fra 1970 gjorde staten til hovedfinansierer, og siden den gang har en økende andel av regjeringens budsjett, svulmet av oljeinntekter, gått til helse. I 2002, regjeringen overtok eierskapet til alle sykehus i landet.

Hvordan er dette relevant for NHS? Vel, mot et bakteppe av lignende systemer i begge land, har de siste årene sett et samordnet forsøk på å sentralisere helsetjenester i Norge.

I hovedsak betydde dette å konsentrere visse typer kirurgi på færre sykehus med større volum for å forbedre pasientresultatene. På bakken har dette resultert i nedgradering og nedleggelse av mindre sykehus og lengre reiser for enkelte pasienter. I et land som vårt, med en befolkningstetthet som er 17 ganger lavere enn i Storbritannia, er dette betydelig; en ekstrem eksempel har sett eldre pasienter måtte reise 160 mil tur/retur for ortopedisk behandling.

Offentlige protester fant sted mange steder, for ikke å snakke om en politisk brannstorm. Den norske helse- og omsorgsminister Bent Høie ble til og med beskyldt for å være det «sulten på en skalpell» av en nasjonal avis for hans tilsynelatende entusiasme for ideen om å eliminere tjenester fra små sykehus.

Høie understreket imidlertid at Norge vil trenge et tilleggsbudsjett 44 000 helsepersonell i løpet av de neste 25 årene for å møte den økende etterspørselen til en aldrende befolkning, uten å rekonfigurere tjenester.

Som fagpersoner i norsk helsevesen støtter vi sterkt begrunnelsen for å sentralisere mer avanserte tjenester. Enkelt sagt er det i pasientenes beste.

Det er rett og slett ikke mulig å tilby prosedyrer av høy kvalitet i landlige sentre der volumene er lave. Dette skyldes delvis den større spesialiseringen av kirurgisk opplæring: Dagene med allmennkirurger som opererer alt fra brokk til knær er over. Vi fant også at rekruttering av sykehus til svært små landlige områder kan være en stor utfordring.

Det vitenskapelige beviset som indikerer en sammenheng mellom høyere volum og lavere dødelighet er komplekst og varierer mellom prosedyrer og forhold. De fleste helsepersonell aksepterer imidlertid prinsippet om at jo mer du gjør noe, jo bedre blir du til det.

En studie utført av forskere ved Haukeland Universitetssykehus i Bergen fant at 30-dagers dødelighet av nyrekreft var betydelig lavere i sentre som behandler mer enn 40 tilfeller per år.

Vi jobber for det regionale helseforetaket på Sørøst-Norge (Helse Sør-Øst), som betjener rundt halvparten av Norges befolkning. I 2008 ble det utarbeidet planer for å opprette syv nedslagsfelt for sykehus, som hver betjener mellom 300 000 og 500 000 mennesker. Disse skulle skapes ved å slå sammen mindre lokalsykehus. Langtidsplanen for hvert område er å erstatte mindre, eldre sykehus med ett enkelt stort sykehus. Så langt er det åpnet tre nye sykehus i to nedslagsfelt og to mindre lokalsykehus har stengt.

Koronar angioplastikk er en sentralisert tjeneste. Alle ambulanser i vårt område er utstyrt med EKG-utstyr, slik at personalet kan foreta en skanning som sendes til kardiolog. Dersom kranspulsåren er fullstendig blokkert av en blodpropp, sendes pasientene – om nødvendig med helikopter – til et senter som tilbyr operasjonen. Systemet fungerer bra: vi har vært i stand til å konsentrere angioplastikk i bare fire sentre som betjener 2,8 millioner mennesker.

Takket være vår deltakelse i Dr. Foster’s Globale komparatorer internasjonalt nettverk for benchmarking for helse, har vi tilgang til omtrent 40 millioner dataposter fra sykehus rundt om i verden. Vi kan se at resultatene våre er blant de beste i verden.

Andre internasjonale data som de fra OECD Helse kort fortalt rapporten støtter også dette. I 2013, det siste året tilgjengelig, var dødsraten i Norge 30 dager etter hjerteinfarkt bare 7,6 dødsfall per 100 voksne på 45 år og over, sammenlignet med 9,1 i Storbritannia.

NHS Englands administrerende direktør Simon Stevens har erklært sin motstand mot det som har blitt kalt massesentralisering, mens «levedyktige små sykehus» blir sitert som en ny modell for omsorg i landet. Fem års perspektiv. Hvordan vurderer du om et lite sykehus er levedyktig?

Med de enorme endringene som er planlagt for NHS i de kommende årene, er sentralisering et tema som ikke vil forsvinne. Vår erfaring i Norge viser at hvis du følger data og bevis, kan du ta beslutninger som bruker ressursene mer effektivt og gir gode pasientresultater.

Dr Ole Tjomsland er kvalitetsdirektør ved Helse Sør-Øst (Helse Sør-Øst). Stein Bruland er overlege ved Sykehuset Østfold. De deltar i Globale komparatoreret nonprofit-nettverk etablert av helsedataanalyseselskapet Dr. Foster. Programmet samler 40 sykehus i 12 land for å evaluere deres ytelse og arbeide med felles prosjekter.

Bli med i nettverket av helsepersonell å lese flere stykker som dette. Og følg oss på Twitter (@GdnHealthcare) for å holde deg oppdatert med de siste helsenyhetene og meningene.