I sin nye bok Inne i Qatar, verver antropolog John McManus en nepalesisk barista i Doha for å forklare hierarkiet i Gulfstaten. «Hvem er ovenpå?» spør forfatteren. «Selvfølgelig, Qatari», svarer baristaen. «For det andre europeiske land og USA. For det tredje andre arabiske land og nasjonaliteter. Og nede? «Alltid Nepal, India, Sri Lanka.» Som McManus antyder, mangler kanskje et lag: «Alle sikkerhetsvaktene er svarte afrikanere».

Vi kjenner forestillingene om kjønns- og rasediskriminering, men det som beskrives her er diskriminering på grunnlag av nasjonalitet. Det er det nakkeste og mest uhemmede i Qatar, delvis fordi hele verden møtes der. Men det finnes i alle globale byer og internasjonale arbeidsplasser. Diskriminering basert på nasjonalitet overlapper bare delvis med rasediskriminering: en svart amerikaner vil generelt ha høyere status enn en ghaneser, akkurat som en svenske rangerer høyere enn en litauer. Dette stilltiende hierarkiet av nasjonaliteter forvrenger mange av våre livsveier.

Grunntanken er at nasjonalitet behandles som en kompetanse. Forfatteren Alex Bellos skriver: «Uttrykket «brasiliansk fotballspiller» er som uttrykkene «fransk kokk» eller «tibetansk munk». Nasjonalitet uttrykker en autoritet, et medfødt kall for profesjonen, uansett den naturlige kapasiteten. En brasiliansk fotballspiller vil derfor bli verdsatt over en like god meksikaner, mens en tysk ingeniør vil bli ansatt raskere enn en guatemalaner.

Vi er alle, delvis, våre nasjonale merkevarer. Vår nasjonalitet er det første mange potensielle arbeidsgivere ser hos oss. Akademikerne Jon Horgen Friberg og Arnfinn H Midtbøen skriver i sin studie av norsk hotell- og fiskeindustri: «Søker du jobb som hotellresepsjonist? Din «svenskhet» kan indikere evnen til å yte vennlig og hyggelig service. Søker du jobb som fiskepakker? Å være litauisk sikrer arbeidsgivere at du vil jobbe hardt og ikke klage på lange timer.

Noen med «feil» nasjonalitet kan ikke lett gå over til en jobb som matcher talentene deres

Noen med «feil» nasjonalitet kan ikke lett få tilgang til en jobb som matcher talentene deres. En norsk hotellsjef fortalte Friberg og Midtbøen om en tidligere tyrkiskfødt resepsjonist: «Hun var flittig, høflig, svarte på e-post og hjalp kunder. Likevel fikk hun aldri positive anmeldelser fra gjester. Så hun spør meg: «Hva er galt?» Jeg måtte si til ham: «Vet du hva, det fungerer bare ikke. Du gjør alt riktig, men det er bare for nært og personlig for deg. Han flyttet henne til en rolle bak kulissene.

En annen norsk hotelleier forklarte at han hyret inn tekniske assistenter for å hjelpe til med å organisere konferanser: «De må kunne roe folk ned og skape tillit. . . Disse arbeiderne er derfor generelt norske, eller i det minste svenske. Vi har hatt søknader fra dyktige utlendinger – universitetsstudenter fra Afrika eller annet – men det ville skapt usikkerhet, så det kan vi ikke gjøre. Disse sakene er en blanding av rasediskriminering og nasjonalitet.

Selv når personer av ulike nasjonaliteter gjør det samme arbeidet, kan lønnen deres variere. I den private sektoren i De forente arabiske emirater, i de samme jobbene, har «vestlige expats en tendens til å tjene mer enn arabiske expats, som har en tendens til å tjene mer enn sørasiatiske expats,» skriver akademikerne Angela T Maitner og Jamie DeCoster. Vestlendinger, forklarer McManus, blir delvis betalt for sin hudfarge og «evnen til å skru opp «ekspertrollen.»

I min egen bransje blir eksperten, mannen fra et land med høy status – for det meste, så langt, USA eller Storbritannia – bedt om å forklare verden. Mannen fra et land med lavere status klarer å forklare landet sitt. Kvinnen fra et land med lav status blir best bedt om å forklare kvinnenes situasjon i landet sitt. En lignende dynamikk utspilte seg i Ukraina. Tradisjonelt var det russere eller høytstående vestlendinger som tolket landet for verden. Selv nå risikerer ukrainske synspunkter å bli avfeid som partiske eller emosjonelle. Historiker Timothy Snyder sier: «Det virker for meg som om det er en slags imperialisme, når du sier: «Jeg kan se virkeligheten og du kan ikke se virkeligheten fordi du er et lite, uviktig land.»

Nasjonaliteter med høy status verdsettes for deres evne til å integrere seg på arbeidsplasser med høy status, men nasjonaliteter med lav status verdsettes for deres utnyttelsesevne, slik irske arbeidere en gang var i Storbritannia. Her er en norsk fiskefabrikksjef som roser polakker og litauere: «Det er aldri en klage om de må jobbe tre timer overtid. Likevel kan nasjonale hierarkier endres. Etter hvert som Polen blir rikere og polske innvandrere blir vant til Norge, vil de sannsynligvis bli tryggere på å kreve sin rett til sykemelding.

Hvordan bli kvitt diskriminering basert på nasjonalitet? Som med all slags diskriminering, er første skritt å se det. Alle som rekrutterer arbeidskraft må lære å gjenkjenne og korrigere sine ubevisste antakelser om at nasjonalitet X er den «riktige» personen for en jobb mens nasjonalitet Y ikke er det.

Følg @FTMag på Twitter for å høre de siste historiene våre først