Den norske statsministeren sår tvil om ideen om at Storbritannia skal gå inn i European Free Trade Association og destabilisere sin delikate balanse.

Nylig, i Oslo, ble jeg overrasket over fiendtligheten til ideen om en «Norge for nå» Brexit.

«I det britiske folkets interesse vil avtalen om det europeiske økonomiske samarbeidsområdet (EØS) være flott,» sa Heidi Lunde, en norsk parlamentsmedlem fra det regjerende konservative partiet.

«Men jeg vil ikke at den europeiske frihandelsforeningen (EFTA) skal være tilbakehoppingspartneren Storbritannia henvender seg til etter bruddet fra EU.»

Lundes partileder, Norges statsminister Erna Solberg, sår også tvil om ideen om at Storbritannia skal gå inn i EFTA og destabilisere sin delikate balanse, for eksempel om innvandring, med den uttrykkelige intensjon om å forlate det innen få år.

Kritikken var ikke ment å være ubehagelig, men diplomatisk.

Norges «midlertidige» løsning på EØS, med sitt voldgiftssystem, EFTA-domstolen, som unngår EU-domstolens direkte jurisdiksjon, endte opp med å vare et kvart århundre.

Det ble mye latterliggjort under EU-avstemningen som «faksdemokrati», en gjentakelse av en setning fra en tidligere norsk statsminister, men parlamentsmedlemmene som viser meg rundt i det norske stortingshuset, Stortinget, spøker med at det ikke lenger finnes slike en maskin for å akseptere europeisk lovgivning uten mulighet til å påvirke eller nedlegge veto.

Det er faktisk noe irriterende at Norges tidligere utenriksminister ble utnevnt, tilsynelatende på oppdrag fra David Camerons regjering, for å latterliggjøre sin egen modell for forholdet til EU under Brexit-avstemningen.

Stortinget har helt uavhengig myndighet over fiskeri og landbruk. Den bruker nødspakene for bevegelsesfrihet gitt i EØS-traktaten, men velger å være en del av Schengen-systemet for passfrie reiser (i motsetning til Storbritannia og Irland).

Dens bidrag til EU-ordninger er litt lavere enn Storbritannias bidrag til EU som andel av BNP, men høyere per person.

Til gjengjeld drar selskapene fordel av helt fri tilgang til det indre markedet, og institusjonene er godt integrert i EUs forskning og utvikling.

I denne blindveien er det forståelig at parlamentsmedlemmer som søker en måte å gjennomføre folkeavstemningens ordre om å forlate EU, vil søke denne løsningen.

Norge er kanskje 52% og 48%. Problemet er at Theresa May allerede har uttalt seg mot dette kompromisset, og beskrevet det som «dette er ikke Brexit» og at det er «folkets vilje» å forlate det indre markedet.

For hva? Fordi bevegelsesfriheten ville fortsette.

Men en av hans støttespillere, parlamentsmedlem Nick Boles, påpeker at europeisk innvandring allerede har falt av seg selv ettersom arbeidsmarkedet tilpasser seg det svake pundet.

Baksiden er at Norge gjennom EFTA har makt til å inngå egne handelsavtaler. Det var faktisk først i forrige måned at han gjorde det med en gryende G20-gigant: Indonesia.

Islands utenriksminister Gudlaugur Thordarson er spesielt frustrert over måten britiske politikere beskriver land som hans som en del av EU.

«Å være i EØS er ikke det samme som å være i EU,» sier han.

«Vi har vår egen handelspolitikk og innenfor EFTA har vi mange handelsavtaler med tredjeland. Du kan da på egen hånd, og det har vi også gjort, signere dine egne frihandelsavtaler. -utveksling med andre land. F.eks. vi har en med Kina.

«EFTA inngikk nettopp en handelsavtale med Indonesia for noen dager siden. EØS er et veldig godt alternativ for land som ønsker å inngå frihandelsavtaler og (ha) tilgang til det indre marked og ikke betaler bare en liten del av pengene som EU-landene har tilgjengelig for å bidra til EU-budsjettet.

«Så det er et veldig godt alternativ for oss.»

Det er faktisk ganske vanskelig å ikke legge merke til at frihandelsavtalen mellom Island og Kina jevnlig har blitt trukket frem som et eksempel av ledende brexit-forkjempere.

Den ledende Brexit-kampanjen Michael Gove har jevnlig snakket om at Storbritannia etter Brexit er i en frihandelssone som strekker seg fra Island. Og slike punkter, inkludert et kart med Island på, ble brukt i offisiell Vote Leave folkeavstemningslitteratur.

Thordarson sa: «Hvis Storbritannia ønsket å bli med i EFTA og EØS-avtalen, ville vi se veldig positivt på det.»

Kanskje ville tilhengere av den norske modellen vært bedre tjent med å kalle den den islandske modellen. Tross alt er den islandske modellen halvveis mellom Norge og Canada.

Det store problemet er imidlertid at dette kompromisset kan ha kommet for sent. For mange av de som er igjen på Commons nå har hodet snudd av People’s Vote-kampanjen.

I løpet av de neste 10 dagene er det svært få sikkerheter. Det blir fem dager med historisk debatt om EUs utmeldingsavtale.

Det skal være avstemning førstkommende tirsdag. Det kan bli TV-debatt i beste sendetid på søndag.

Det kan bli en tillitserklæring til regjeringen neste onsdag i Underhuset. Theresa May forventes da å delta på et nytt toppmøte i Brussel.

Når Downing Street sier at det ikke er noen plan B for Brexit, betyr det det. Han må fortsatt ferdigstille taktikken sin for neste uke.

Hamrer han fremfor alt «trusselen» om en ny folkeavstemning eller en «No Deal»? Det avhenger av hvilken gruppe parlamentsmedlemmer som virker mest sannsynlig å trekke seg.

Noen ministre har forsøkt å uformelt utvikle sin egen plan B.

Alle disse prosjektene – reforhandling, Norge, folkeavstemning, stortingsvalg – virker umulige. Akkurat som Plan A – vedtak ved avstemning førstkommende tirsdag.

Banen som fører til en av disse utgangene må oppheves i løpet av de kommende dagene. Ingen i Westminster kan egentlig si hvilken.