Historien om en enslig sjømann som bor på tuppen av Storbritannia som fortsatt snakket «vikingenes språk» er sannsynligvis for god til å være sann.

Det sier i hvert fall spesialistene. Norn, sier de, ville blitt erstattet gjennom århundrene, ord for ord, setning for setning. Selv i dag overlever noen av lydene, kanskje prosodien, og noe av vokabularet på «øy»-dialektene i Skottland.

LÆRE MER: De største mytene og misoppfatningene om Orknøyene Orknøyene og det uvanlige spørsmålet om Orknøyenes uavhengighet

Men det er lettere å tenke på et språk som dør med én mann. Og så vi snakker om Mr. Sutherland, ikke et halvt årtusen med inkrementelle, inkrementelle endringer.

I løpet av de siste ukene – ettersom Silly Season-avisene nok en gang snakker om den norrøne arven fra de nordlige øyene – kan jeg ikke slutte å tenke på Walter. For hva? For det var først etter menneskets død at orkaderne og shetlendingene virkelig begynte å interessere seg for sine skandinaviske røtter.

Ta Helly Aa. Denne fabelaktig dumme ferien – med sine parader av falske norrøne pirater og brenning av langskip – begynte noen tiår etter Walters død.

Ja, shetlendinger begynte å feire sine norrøne forbindelser etter at deres siste virkelige, levende språklige forbindelse med sine norrøne naboer forsvant.

Jeg mistenker at det er ganske allment kjent at den mytologiserte historien og tradisjonene til de nordlige øyene i Skottland ikke er så mye viking som viktoriansk. Og det er ikke noe galt med det. Orknøyene og Shetland var ikke immune mot den nordlige romantikken på 1800-tallet, nostalgien etter en tapt fortid. Noen nordøyboere lengter fortsatt etter en kultur de aldri kjente.

Tidligere denne måneden stemte rådmenn fra Orcadian – forbløffet, sier de, over øret de får fra «autentiske» politikere – for å undersøke deres konstitusjonelle fremtid. Det var til og med vitser om at øyene ville «bli med i Norge».

Denne innsatsen kom med en fascinerende påstand. På spørsmål om Norge sa Orknøyenes rådsleder James Stockan noe som fikk meg til å spissere. «Det er en enorm tilhørighet og et veldig dypt kulturelt forhold der,» sa han til BBC.

LÆRE MER: Hvorfor Orknøyene ikke blir med i Norge

Mr. Stockans personlige interesse for de nordiske landene er langvarig og oppriktig. Og jeg vet hvor han kommer fra. Å besøke Færøyene eller Island – mer enn Norge, må jeg innrømme – jeg følte meg alltid merkelig hjemme. Men er denne tilhørigheten «dyp», som Mr. Stockan sa? Har Orknøyene et «dypt» kulturelt forhold til Norge? Jeg er redd svaret på disse spørsmålene åpenbart er «nei».

Hvordan vet vi? Vel, jeg tror ikke det er lett å måle følelser av tilhørighet, og jeg tror jeg har rett i at ingen har prøvd på de nordlige øyene.

Men vi kan måle den grunnleggende kunnskapen om Norge og dets kultur. Hvor mange mennesker på Orknøyene kan norsk? Hvor mange har et visst nivå av ferdigheter utover å spille Duolingo eller dra nytte av nattkurs? Veldig få, tror jeg.

Kan du opprettholde et «dypt kulturelt forhold» til et land hvis språk du ikke snakker? Vel, selvfølgelig ikke.

Det er slike ting du ikke bør si høyt. Det er ikke mulig å tilegne seg meningsfull kulturkunnskap uten språkkunnskaper – og omvendt.

Alle som forteller deg noe annet tar rett og slett feil. Kan du nyte et tekstet drama eller nyte deilige godbiter fra et sted du har låst deg borte fra. Selvfølgelig. Det er noe, men det er ikke «dyp».

Det er ikke bare noen shetlendinger og orkadere som erklærer en tilhørighet eller nærhet til Norge og andre skandinaver og/eller nordiske. Mange fastlandsfolk gjør det også.

Dette har vært spesielt sant for nasjonalister som søker å presentere Skottland som å ha bredere forbindelser enn England og anglosfæren. Som på Orknøyene og Shetland er linjen «vi ligner mer på nordmenn» en del av et forsøk på å skape en særegen merkevare.

Dette tåler ikke gransking. Fordi fastlands-Skottland, i likhet med de nordlige øyboerne, kjenner Norge veldig godt.

I dag har det vært beundringsverdige, om enn beskjedne, forsøk på å bygge forståelse mellom Skottland og nasjonene i øst. Det ville nok vært urettferdig å karakterisere dette som noen få mennesker som sliter. Men det er ikke mye mer enn det.

Det er mye snakk om at SNP-administrasjonen i Edinburgh og øyråd dyrker sine nordlige røtter. Men har de gjort noe for å øke kunnskapen og forståelsen? Ikke egentlig.

LÆRE MER: Orknøyene blir ikke med i Norge

Det var – er – politikk som myndigheter, lokale og nasjonale, kunne implementere for å gjøre det mulig for befolkningen generelt å bedre forstå noen av våre naboer. Disse tiltakene er selvfølgelig ikke enkle og det er derfor de ikke har blitt prøvd.

Orknøyene kunne for eksempel oppmuntret til norskopplæring i skolen. Det ville bety å importere lærere – og betale dem. Det vil også bety subsidierte kveldstimer for foreldre. Og dyre skoleturer og utvekslinger.

Den skotske regjeringen kunne sponse unge mennesker til å studere skandinavisk lingo og samfunn ved universitetet. Eller betal for forskningsreiser over Nordsjøen. Det vil ta år å begynne å bygge en områdestudiekapasitet. Men du må begynne et sted. Jeg foreslår ikke at vi skal lære alle barn i landet å gjøre litt norsk. Jeg sier at vi trenger dem til å gjøre dette, for å bygge en gruppe mennesker som kan krysse Nordsjøen for oss.

Walter Sutherland ville nok ha klart å snakke med en færøyer, men kanskje ikke lett. Og han hadde kanskje ikke så store problemer med å lære seg norsk også.

Gamle Walter er død. Men det betyr ikke at vi ikke kan gjøre den overfladiske tilhørigheten mange skotter sier de føler for den nordiske verden til noe mer meningsfylt og nyttig.