Etter fire år med sentrum-venstre-regjering har Danmark skiftet tilbake til sentrum-høyre.

Ved første øyekast er ikke resultatet monumentalt. I 2011 vant sentrum-venstre med et flertall på 0,5 poeng.

Torsdag vant sentrum-høyre med 4,5 poeng. Sosialdemokratene økte til og med sin stemmeandel.

Men det som gjør disse valgene (i mangel på en bedre periode) historiske, er oppgangen til makten til det høyreorienterte Dansk Folkeparti (DPP). Det vant det høyeste antallet stemmer i sin 20-årige historie og, enda viktigere, ble det det største partiet i høyreblokken i det politiske spekteret.

Det danske valget er en fortsettelse av en trend som begynte under det norske valget i 2013: fremveksten av anti-innvandringsflinke høyreorienterte partier i de nordiske landene.

Selv om disse partiene blomstrer – med noen få unntak – over hele Europa, er det som gjør det nordiske eksemplet noe annerledes at, på grunn av mer representative valgsystemer i disse landene, er partienes parlamentariske styrke større i Danmark, Sverige, Finland og Norge. enn andre steder.

I Storbritannia ga UKIPs 12,5 % stemmeseier i mai det bare ett sete på grunn av Storbritannias første-for-post-post-valgsystem. I Frankrike sliter National Front jevnlig med å vinne seter ved valg på ulike nivåer på grunn av landets to-runders valgsystem.

I løpet av de siste to tiårene har DPP, Sverigedemokraterna, Finlandsfinnene og Norges Fremskrittsparti alle sett sin oppslutning øke valg etter valg.

Selv om oppslutningen om finnene og Fremskrittspartiet gikk litt ned i de siste finske og norske valgene sammenlignet med tidligere, ble disse to partiene regjeringspartier for første gang etter valget i 2015 og 2013.

Dette er et viktig skille mellom det som skjer i Sverige og de tre andre nordiske landene: Sverigedemokraterna blir satt på sidelinjen av de andre riksdagspartiene som nekter å forholde seg til høyrepartiet på grunn av dets politikk.

Likevel gjorde Sverigedemokraternas styrke på 49 seter etter valget i 2014 at verken sentrum-venstre- eller sentrum-høyre-partiet hadde de tallene som trengs for å danne en regjering. Seksparts budsjettavtale var nødvendig for å danne regjering og unngå nyvalg.

Det er selvfølgelig ulike nasjonale faktorer som gjør den spesifikke konteksten og politikken til hvert land og hvert valg forskjellig, men faktoren som forener de fire partiene og de fire landene er innvandring – og den populistiske retorikken til partiene og deres posisjon mot migranter.

I Danmark krever DPP et inngrep mot landets grenser og «sosial turisme» samt tøffere politikk overfor asylsøkere.

Den økende innflytelsen til de fire partiene har vokst sammen med den endrede befolkningen i de fire nordiske landene og deres velgeres holdninger til innvandring.

I alle fire landene har innvandringen økt siden 1998

Antallet asylsøkere har økt betydelig i Sverige og Danmark, spesielt de siste to årene. I Norge har derimot antall søkere per 1000 personer gått ned (det samme har oppslutningen om Fremskrittspartiet målt i prosent av stemmene).

Enda viktigere er at holdningene til innvandring har blitt betydelig mer negative i Sverige og Danmark. Eurobarometerrekordmange mennesker ser nå på innvandring som en av de to viktigste problemene disse landene står overfor. I Finland har andelen gått ned etter å ha nådd toppen mellom 2007 og 2010 (støtten til finnene følger en lignende trend), og innvandring blir nå sett på som mindre presserende enn den økonomiske situasjonen og arbeidsledigheten (landet har vært i resesjon det meste av fjoråret, og veksten fortsatt stillestående).