Et bilde fra Mrs Chatterjee Vs Norway av Rani Mukerji
Tenk om en norsk baby – fire måneder gammel og fortsatt ammer – og lillebroren hans ble fjernet av indiske myndigheter fra foreldrenes varetekt og permanent plassert på institusjon. Ikke på grunn av hvordan de ble oppdratt – basert på ulike oppfatninger av foreldreskap – men på grunn av morens «mentale stabilitet». Ville norsk opinion stå på Indias side? Ville nordmenn mene at begrunnelsene som er gitt rettferdiggjør løsningen?
Selvfølgelig ikke. Det ville være forargelse der at India midlertidig hadde fjernet to norske barn fra sine norske foreldre og plassert dem i et system der omsorgen deres kun ville bli utført og overvåket av indianere. Ingen «fakta» om egnetheten til foreldrene, spesielt moren, ville bli ansett som tilstrekkelig til å rettferdiggjøre dette ekstreme tiltaket fra India. Og hvis denne fiktive hendelsen hadde skjedd etter 2014, hadde det kanskje vært enda mer kritikk!
Uansett, hvorfor Indias sterke reaksjon på den virkelige hendelsen i 2012 med to indiske barn som ble tatt bort av autoritære norske myndigheter – inspirerende filmen Fru Chatterjee mot Norge — overraske noen eller få frem en defensiv artikkel fra landets ambassadør i India? Ville Indias ambassadør i Norge ha lansert en selvrettferdig replikk i lokale medier hvis en nordmann hadde laget en film som het f.eks. Fru Johansen mot India?
Hvis India hadde vært den skyldige i en så åpenbar hendelse, ville hele Europa – spesielt de skandinaviske landene som fremhever sine sosiale velferdssystemer som feilfrie (i motsetning til fakta) – også ha sluttet seg til koret av kritikk og ville ha krevd retur av barna til sine foreldre. Men den sterke reaksjonen fra India, med regjeringen, politiske partier, folk og til og med de generelt motstridende mediene, får nordmenn til å tenke seg om to ganger.
Faktisk, det ene aspektet ved den faktiske saken som kan ha overrasket folk, var den sjeldne politiske konvergensen som denne saken har skapt. Hovedrollene ble spilt ikke bare av daværende utenriksminister, SM Krishna, i NDA-regjeringen, men også av Sushma Swaraj og Brinda Karat, brennende politikere fra totalt motsatte ideologiske leire. Enestående vedvarende diplomatisk intervensjon kulminerte med hendelsen, som til og med var gjenstand for samtaler på statsministernivå.
Derfor har Norge gått tilbake i spørsmålet om mulig «dårlig» foreldreskap fra paret – med dens implikasjoner av kulturell nedlatenhet – og fremmer det alternative argumentet om «mulig overgrep». Den nå fremmedgjorte ektemannen til den ekte bengalske kvinnen som karakteren «Mrs. Chatterjee» er basert på, henspiller også på raserianfallene hans. Ettersom han nå er norsk statsborger og fortsatt bor og jobber der, er hans plutselige avsløring om kona tvilsom.
I motsetning til da han dukket opp på TV sammen med sin kone for et tiår siden, mens han fortalte om deres delte prøvelse for å hente barna deres fra det norske fosterhjemssystemet, hentyder mannen lurt til karakteren hans (eller rettere sagt dens påståtte mangel). Og på vegne av lokale myndigheter sier den norske ambassadøren til India at «systemet kan bare gripe inn når omsorgssvikt, vold eller overgrep er bekreftet…». Kaprings- og undergravingskampanjen fremstår som koordinert.
Denne merkelige konvergensen reiser spørsmålet om saken hadde større gjennomslagskraft enn Norge ønsker å innrømme. India står sammen om problemene er virkelig et enormt perspektiv. Spesielt i øynene til bittesmå skandinaviske land som har blitt vant til å slå over vekten. Å forkynne og bestemme har vært en lukrativ karriere for mange pensjonerte skandinaviske diplomater og politikere. Å se deres forrang utfordret må være skremmende.
Når India står opp for den virkelige Mrs. Chatterjee – Sagarika Chakraborty – føler andre indere i utlandet seg bemyndiget. Og India har vist en økende intensjon om å gjøre det: det griper gjentatte ganger inn når våre statsborgere og vår diaspora er i trøbbel. Vesten har ikke noe imot at India setter i gang redningsoppdrag i konfliktherjede områder andre steder i verden, men å støtte andre strevende Sagarikaer i «fredelige» vestlige land har implikasjoner.
Dette avslører at de ikke praktiserer det de forkynner. For eksempel ignorerte Norges fosterhjem – som dens ambassadør her frektig fortsetter å gjenta – bevisst ulike kulturelle normer da det bestemte seg for å fjerne barn fra innvandrere og plassere dem i institusjoner, og dermed kutte båndene til deres ekte foreldre. Norge ble sterkt kritisert på dette temaet av Den europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMK). Sagarikas tilfelle er overraskende nok ikke unikt.
En annen høyprofilert sak der den norske barnevernsmyndigheten Barnevernet – et ord som ble kjent for indianere av Sagarikas beskrivelser av hennes prøvelse – tok den mindreårige sønnen til en muslimsk innvandrer, er spesielt viktig fordi deler av denne hendelsen på uhyggelig måte ligner det episke slaget ved Sagarika. Dette fremhever hvor viktig det var at India gikk inn for å hjelpe Sagarika med å finne barna sine før de ble uopprettelig adoptert av et norsk par.
Mariya Abdi Ibrahim var 16 da hun kom til Norge med sin tre måneder gamle sønn på flukt fra islamske fundamentalister i Somalia. Da sønnen hennes var bare 10 måneder gammel, ble han tatt inn av Barnevernet for omsorgssvikt og overgrep. Høres kjent ut? Han ble senere adoptert av et norsk evangelisk kristent ektepar og avskåret fra Mariya. Hun kjempet forgjeves i mer enn et tiår for å blokkere dette i retten. Det kan godt ha vært skjebnen til Sagarikas barn også.
Andre aspekter av Mariyas kamp ligner også Sagarikas. Da hun ikke kunne stoppe dem fra å ta hennes spedbarnssønn, ba hun om at han ble plassert hos slektninger, eller en annen somalisk familie – eller en hvilken som helst muslimsk familie – slik at han kunne oppdras til å respektere hennes kultur og hennes tro, men retten snudde henne ned. I Sagarikas tilfelle kan det ha vært Indias sterke støtte til hennes sak som førte til at Norge gikk med på å overlevere barna til svogeren i India.
Barnevernets trigger-glade holdning hadde ført til et uvanlig høyt antall barnevernsaker ved EMK. Til slutt, i 2019 – syv år etter at Sagarikas barn kom tilbake til familien hennes i India – slo et panel av 17 EMK-dommere fast at Norge ikke hadde gjort nok for å holde Mariya (nå 30) og sønnen hennes sammen og hadde brutt den europeiske menneskekonvensjonen fra 1953 Rettigheter Dette rungende juridiske slag i ansiktet førte senere til endringer i det norske adopsjonsreglementet.
Selv i det usannsynlige tilfelle av en Fru Johansen mot India, Norge kan ikke reise seg moralsk. Somalia var ikke i noen posisjon – eller tilbøyelig, kanskje – til å hjelpe Mariya; India samlet seg til Sagarika. Norge gikk tilbake for Sagarika i 2012, men blokkerte Mariya frem til 2019. I sosiale mediers tidsalder er det umulig å stoppe informasjonsflyten og skjule dobbeltmoral. Ikke rart at Norge er i defensiven og europeisk-tunge «humanitær bistand»-kretser er nervøse.
Forfatteren er frilansskribent. Meningene som uttrykkes er personlige.
Les alle Siste nytt, Nye trender, Cricket nyheter, Bollywood nyheter,
India nyheter Og Underholdningsnyheter her. Følg oss på Facebook, Twitter Og instagram.
Dato oppdatert: 29. april 2023 14:39:07 IST
«Internett-fanatiker. Ond arrangør. TV-fanatiker. Utforsker. Hipstervennlig sosiale medier-junkie. Sertifisert matekspert.»
