Når rytterne når nest siste sving, begynner tempoet i musikken å øke. Valget og timingen er perfekt: Darudes semi-antikke trance-spor «Sandstorm.» Men svært få av de 15 000 fremmøtte kan høre det.

I stedet står fansen inne på Bislett stadion i Oslo på beina, jubler og brøler mens den norske langdistansesuperstjernen Jakob Ingebrigtsen desperat prøver å holde tilbake Kenyas Timothy Cheruiyot på høydepunktet av hovedturneringen: 1500 meter for menn.

Ingebrigtsen, som kjente mengden desperasjon, trakk på ressursene sine og dukket til slutt frem, med benene fra bakken, for å slå sin rival til streken. Det er et øyeblikks stillhet. Ingebrigtsens navn vises på skjermen som vinnerens navn. Stadion rister av støyen.

Bislettlekene, som arrangeres årlig i Norge, har vært et høydepunkt på landets idrettskalender i mer enn et halvt århundre. I lang tid ble hovedtekstene til disse hendelsene importert; en dag brukte arrangørene en betydelig del av budsjettet til Usain Bolt for å overbevise ham om å komme.

I dag kommer stjernene fra oss. Norge, med sine bare 5,5 millioner innbyggere og sin tradisjonelle tilknytning til idretter som spilles på ski eller skøyter, har plutselig blitt en bastion av idrettsdyktighet året rundt.

I Paris håper Norge å se Ingebrigtsen (fra Sandnes, i sørvest) og hekkestjernen Karsten Warholm (født blant vestkystfjordene) vinne gull. Men gjennom en kombinasjon av penger, tid, tanke og sikkert litt flaks, er de bare to av landets kronjuveler.

Norge har også fire av verdens beste fotballspillere — Premier League-stjernene Erling Haaland og Martin Odegaard og Champions League-vinnerne Ada Hegerberg og Caroline Graham Hansen — samt stjerner av tennis (Casper Ruud) og golf (Viktor Hovland).

De to sistnevnte er en del av laget som Norge sendte til Paris-OL, hvor Norge også har medaljehåp innen så mangfoldige idretter som håndball, sandvolleyball og de ulike skytegrenene. Landets mest dominerende idrettsstjerne, Magnus Carlsen, ville trolig også vunnet gull dersom sjakk var en olympisk idrett.

Det er en stamtavle så uvant at Norge fortsatt synes den er blendende. «Det er noe vi snakker mye om,» sa distanseløper Karoline Bjerkeli Grovdal, en firedobbel olympier. Mesteparten av tiden snakker de om hvordan det skjedde og deres evne til å gjengi det.

Tid og penger

Tore Ovrebo, direktør for Norges eliteidrettsprogram, har en lignelse som forklarer hvordan Norge oppnådde denne suksessen. Historien utspiller seg på vestkysten av landet og har tre rekefiskebrødre, som har en slående likhet med nordisk folklore.

Hvert år, forklarer han, overgår disse brødrene hverandre for å fange den største fangsten. Den som har de smarteste ideene eller den beste teknologien går hjem med mest reker.

«På slutten av sesongen kommer de tilbake og deler kunnskapen sin og starter på nytt,» sa han. «Det neste året ville kanskje en annen bror bli nummer 1. Så etter mange år er de langt foran resten av verden. »

Slik fungerer norske eliteidrettsprogrammer, forklarte han. «Vårt hovedmål er å slå alle som ikke snakker norsk,» sa han. «De er mange og har det travelt. Så vi samarbeider når vi kan, og vi konkurrerer når vi må. Det er et fint slagord, er det ikke? »

Det er sant, men det er ikke bare et slagord. Dagen før Bisletts møte var hundrevis av trenere fra hele landet samlet på Norges idrettshøgskole til konferanse, og noterte entusiastisk mens jevnaldrende holdt innlegg om temaer som utvikling av håndballferdigheter eller hvordan man kan engasjere generasjon Z-utøvere.

Denne gjensidige veksten begynte på 1980-tallet, da Norge slet sportslig, ifølge Matti Erik Goksoyr, professor i idrettshistorie ved universitetet. Landet slet selv i vintersport, da det planla å arrangere vinterlekene i Lillehammer i 1994. Som et resultat ble landets eliteidrettsorganisasjoner tvunget til å handle.

Men den virkelige gasspedalen var penger. Omtrent samtidig opplevde Norge en oljeboom som ville gjøre det til et av de rikeste landene i verden.

«Jeg følte at det var mer penger,» sa Goksoyr. Investeringer fra stat, næringsliv og lokale myndigheter har gjort det mulig å finansiere «flere trenere, mer profesjonalitet, større støtte til idrettsutøvere, bedre utstyr».

Men viktigst av alt, det tillot Norge å dra full nytte av sin posisjon, sa Ovrebo, der «legitimiteten til å spille sporten er høy». Ved fylte 25 år har 93 % av nordmenn drevet med en idrett, enten det er sandvolleyball eller langrenn. Landets rikdom gjør at det ikke bare er idrettsanlegg, men også folk til å gi støtte og transport.

«De fleste familier har foreldre som jobber åtte timer om dagen,» sier Ovrebo. «Det betyr at de kan bruke noen timer på å være sammen med barna sine, frivillig som trener. Hvis du jobber 16 timer i døgnet for å overleve, har du ikke tid til det. »

Filosofien er å opprettholde tilgangen til sport for alle så lenge som mulig. «På elitenivå er ting veldig, veldig, veldig profesjonelt,» sa Ovrebo. Men før det er fokus på oppbevaring.

Deltakere under 13 år anbefales ikke å føre regnskap, la han til. Barn oppfordres til å fortsette å delta i idrett, uavhengig av deres evner.

«Store nasjoner har en vane med å velge ut, å bli kvitt folk,» sa Ovrebo. Norge gir barn «som har forsinket utvikling eller hvis foreldre ikke har vært i stand til å støtte dem» tid til å avsløre potensialet sitt, la han til.

«De fleste barn vil ikke bli internasjonale mestere, men de bør fortsatt føle at årene brukt i sport er en positiv ressurs,» la han til.

Den samlede effekten er at Norge, til tross for relativt lite befolkning, slett ikke er et lite land når det gjelder idrett. «Talentmassen er enorm,» sa Ovrebo.

Tilfeldige forbindelser

Warholm er et godt eksempel på norsk suksess. Når vi ser på ham i dag, en olympisk gullvinner og tre ganger verdensmester på 400 meter hekk, føles det som om han er født til å være i søkelyset.

Før løpet sitt på Bislett, med stadion som surret av forventning, ruslet han nær startblokkene i bane 7, dasket på lårene og løftet overkroppen. Senere, til tross for et tap mot Brasils Alison dos Santos, var han ved godt mot, og demonstrerte for et australsk TV-team at han faktisk kunne åpne en ølflaske med en krok på baksiden.

Detaljene i historien rettferdiggjør imidlertid den norske tilnærmingen. Warholm vokste opp i en liten landsby helt vest i landet. Han tilskriver sitt beryktede møte med Leif Olav Alnes, en litt grånende og svært erfaren trener som vurderte å pensjonere seg da Warholm henvendte seg til ham.

Alnes gikk med på ikke bare å fungere som rådgiver, men også å gå «mens. » Forholdet deres viste seg å være så vellykket og fascinerende at de var med i sin egen film. fly dokumentar«Hvis jeg ikke hadde møtt Leif,» sa Warholm, «ville jeg ikke hatt verdensrekord.» »

Når han ser på det norske idrettslandskapet, ser han mye av det samme. Han konstaterer raskt at til tross for alle systemer, seminarer og kunnskapsdeling, er det mange «tilfeldigheter» på veiene til Norges beste og flinkeste idrettsutøvere.

Ingebrigtsen kommer fra en familie av løpere, kjent allerede før han ble profesjonell takket være en annen dokumentarserie, «Team Ingebrigtsen”, som beskriver farens forsøk på å trene ham og hans eldre brødre.

Forestillingen ble en suksess i Norge. Familien splittet seg i fjor etter anklager fra Jakob og søsknene hans om at faren deres, Gjert, hadde brukt «fysisk vold og trusler i å oppdra oss». Gjert Ingebrigtsen ble senere tiltalt for fysisk overgrep mot et av barna sine, noe han nekter for.

Det er også Haaland, sønn av tidligere Premier League-stjerne Alf-Inge Haaland, og Casper Ruud, hvis far, Christian, var en profesjonell tennisspiller. «Alle leter etter formelen,» sa Warholm. «Men vi må sørge for at disse mulighetene ikke avhenger av hvor du vokser opp eller hvem du møter. »

Ovrebo ser annerledes på ting. Han vet at det alltid er noe med talent som skriver historie og slår rekorder: en spesiell, uforutsigbar blanding av indre motivasjon og ytre påvirkning som setter en idrettsutøver på veien til storhet. Han fastholder imidlertid at Norge har lagt forholdene til rette for dette tordenskrapet.

«Systemet er ikke grunnen til at idrettsutøvere er gode,» sa han. «Men det er et miljø der det er mange mennesker som vet hvordan de skal utvikle idrettsutøvere. I en ideell verden skaper talent seg selv. Det vi har gjort er å skape et miljø som lar dette talentet utvikle seg. »