En av de mest ettertraktede prisene i menneskets historie, Nobelprisen ble skapt av de siste ønskene til Alfred Nobel, oppfinneren av «dynamitt». Dette er i hovedsak personlige belønninger fra hans private rike, men har siden utviklet seg til noe mye større. Alle Nobelprisene deles ut i Sverige med unntak av fredsprisen som deles ut i Norge. Alfred Nobel hadde fremgang under den industrielle revolusjonen, da Storbritannia av Sverige og Norge fortsatt var sammen, og samlet seg formuer ved å produsere militære våpen. Noen hevder at disse prisene ble utformet posthumt for å forbedre hans rykte.

Nobelpriser deles ut innen kjemi, fysikk, medisin, litteratur og mest ettertraktede, fredsprisen. Alfred Nobel kalte i sitt testamente at fredsprisen skulle deles ut «til den personen som har gjort mest eller best for å fremme brorskap mellom nasjoner, avskaffelse eller reduksjon av stående hærer, og etablering og fremme av fredskongresser».

Mer enn et århundre senere, har Nobels fredspris mistet glansen?

Den norske Nobelkomiteen, en komité på fem medlemmer oppnevnt av Stortinget, velger mottaker. Interessant nok, selv om den er utnevnt av parlamentet, er komiteen et privat organ som er ansvarlig for å tildele en privat pris. Med mindre komiteen blir inkluderende, vil den miste sin moralske autoritet i en stadig mer splittet verden.

Den russiske journalisten Dmitrij Andrejevitsj Muratov har skapt internasjonale overskrifter etter at han auksjonerte bort Nobels fredspris han vant i fjor for rekordhøye 103,5 millioner dollar for å hjelpe ukrainere på flukt.

Ved å gjøre det viste han et nivå av ansvar og moralsk ledelse som dessverre manglet i selve institusjonen av Nobelprisen. Denne auksjonen tilbyr et øyeblikks refleksjon over fremtiden til den prestisjetunge prisen.

Siden starten har nesten alle vinnere av Nobelprisen i vitenskap vært «hvite» menn, ettersom nesten ingen kvinnelig vitenskapsmann eller noen annen etnisitet har blitt ansett som verdige nok til å vinne denne strålende prisen. Ikke bare det, men bare fire av de 200 vinnerne i historien til Nobelprisen i fysikk er kvinner. Komiteens nominasjons- og utvelgelsesprosesser resulterer i institusjonens mangel på mangfold, og svekker omdømmet til en pris ment for å feire menneskeheten. Dette er spesielt viktig i dag fordi moralsk ledelse trengs mer enn noen gang.

I disse prøvende tider, mens verdensmakter kjemper mot klimakrisen, terrorisme, befolkningsvekst, matusikkerhet, flyktningkrisen, religiøs vold, islamofobi, rasisme og konflikter som den russiske krigen – ukrainsk kultur og dens konsekvenser for verdensfreden, Nobelkomiteen må vise moralsk lederskap. Og det kan bare gjøres ved å korrigere eldgamle kjønns- og raseforskjeller mot kandidatene.

Nobelpriskomiteen har vært på gyngende grunn den siste tiden. Når det gjelder krig og fred, er innsatsen høyere. I ettertid var de to siste gangene han valgte et statsoverhode en katastrofe. I 2009 valgte komiteen president Barrack Obama tidlig i hans presidentperiode. Prisen ble gitt i håp om at president Obama kunne endre retningen til landet sitt etter å ha drevet kampanje for kontoret som en del av hans motstand mot tidligere hardhendte militære intervensjoner i Midtøsten – særlig i Irak. Denne antikrigsstemningen var det Nobelkomiteen sannsynligvis fokuserte på da de valgte den til prisen.

Likevel godkjente president Obama en militær oppbygging i Afghanistan og invasjonen av Libya. Libyas mislykkede invasjon drev ut Muammar Gaddafi, men den bidro også til å destabilisere Sahel-regionen, og forårsaket en tilstand av ustabilitet og kaos som fortsetter til i dag.

Nobelkomiteen var på fastere grunn da den trakk frem Muratov sammen med den filippinske journalisten Maria Ressa «for deres innsats for å ivareta ytringsfriheten, som er en forutsetning for demokrati og varig fred».

Ressa regnes som en modig journalist, men mange på Filippinene vil si noe annet og til og med lure på om prisen ble delt ut ved en feiltakelse.

I Muratovs tilfelle er det dessuten verdt å vurdere om den ukjente budgiveren til hans Nobels fredspris faktisk var den norske regjeringen. Det vi vet med sikkerhet er at Norge nylig overleverte 4 millioner euro av beslaglagte russiske mediemidler til Muratov.

Cordell Hull, som vant Nobels fredspris i 1945 for sin rolle i opprettelsen av FN, var den samme personen som vendte tilbake jødiske flyktninger som flyktet fra Holocaust ved å omdirigere skipene deres til de beryktede konsentrasjonsleirene. 5. juni 1939 brakte han tilbake et skip som fraktet 937 passasjerer. Mer enn en fjerdedel av dem endte opp med å dø i Holocaust.

Det var også grelle utelatelser. Minst én fortjener å nevnes. Den indiske lederen Mahatma Gandhi, en av de viktigste personlighetene i vår tid. Selv i dag er det synonymt med fredsaktivisme. Likevel vant ikke han Nobels fredspris, til tross for at han ble valgt på kortlisten fem ganger. I 2006 sa tidligere Nobelinstitutt-direktør Geir Lundestad at den viktigste unnlatelsen i prisens historie var å dele ut fredsprisen til den indiske politiske aktivisten Mahatma Gandhi. Komiteens eurosentriske tilbøyeligheter hindret ham imidlertid i å motta prisen.

Den triste realiteten ser ut til å være at Nobels fredspriskomité visker ut grensene mellom en uavhengig institusjon styrt av klare moralske prinsipper og et realpolitisk instrument for norsk utenrikspolitikk. Det var først i 2017 at komiteen nektet nåværende medlemmer av det norske parlamentet å sitte i komiteen. Medlemmene av kommisjonen er imidlertid foreløpig valgt ut av Stortinget og inkluderer kanskje ikke overraskende fire politikere. To av dem er tidligere statsråder.

Mens Russland invaderer Ukraina, tar Kina dristig beslag på land i Sør-Kinahavet, desinformasjon øker og mange demokratier i OECD-land står overfor en populistisk trussel, selv putschistisk, tydelig moralsk ledelse på den internasjonale scenen er mer nødvendig enn noen gang.

Nobelpriskomiteen bør i denne sammenheng gjennomføre flere reformer med sikte på å gjøre organisasjonen mer representativ.

For det første må organisasjonen tydeligvis etablere seg som en sivilsamfunnsorganisasjon – ikke som en arm av norsk utenrikspolitikk. Tilstedeværelsen av tidligere eller nåværende politikere i utvalget bør begrenses, om ikke helt elimineres. Flere sivilsamfunnsledere som menneskerettighetseksperter ville komme langt her.

For det andre mangler utvalget mangfold gitt at det utelukkende består av personer med hvit, kristen og selvfølgelig norsk bakgrunn. Hvorfor er ikke representanter for norske innvandrermiljøer eller til og med samisk etnisitet et sentralt trekk ved hans berømte myke maktinstrument?

For det tredje bør komiteen ikke være redd for å tilbakekalle Nobelpriser tildelt personer som senere forråder dens prinsipper.

Igjen, dette er ekstraordinære tider, og Nobelkomiteen er en viktig institusjon hvis fredspris følges nøye over hele verden. Med vestlige institusjoner under press, er Nobels fredsprisvinner en enhet det er verdt å redde. Valget er Norges.

I slekt