Høsten har kommet til Skandinavia, noe som betyr at nobelprissesongen er her.

I begynnelsen av oktober møtes Nobelkomiteene i Stockholm og Oslo for å kunngjøre vinnerne av de årlige prisene.

Førstepremien blir som vanlig Nobelprisen i medisin eller fysiologi, som utlyses mandag av en jury ved Karolinska Institutet i den svenske hovedstaden. Fysikk-, kjemi-, litteratur-, freds- og økonomiprisene følger, med en kunngjøring hver ukedag frem til 9. oktober.

Her er noen ting å vite om Nobelprisene:

EN IDÉ MER KRAFTIG ENN DYNAMITT

Nobelprisene ble laget av Alfred Nobel, en svensk forretningsmann og kjemiker fra 1800-tallet. Han hadde mer enn 300 patenter, men hans påstand om berømmelse før Nobelprisene var at han oppfant dynamitt ved å blande nitroglyserin med en forbindelse som gjorde eksplosivet mer stabilt.

Dynamitt ble raskt populært innen konstruksjon og gruvedrift så vel som våpenindustrien. Dette gjorde Nobel til en veldig rik mann. Kanskje fikk det ham også til å tenke på arven sin, for mot slutten av livet bestemte han seg for å bruke sin enorme formue til å finansiere årlige utmerkelser «til de som i løpet av det foregående året har gitt menneskeheten størst fordel.

De første Nobelprisene ble delt ut i 1901, fem år etter hans død. I 1968 ble en sjette økonomipris etablert av den svenske sentralbanken. Selv om nobelpurister påpeker at økonomiprisen teknisk sett ikke er en nobelpris, deles den likevel ut sammen med de andre.

FRED I NORGE

Av grunner som ikke er helt klare, bestemte Nobel at fredsprisen skulle deles ut i Norge og de andre prisene i Sverige. Nobelhistorikere mistenker at Sveriges militaristiske historie kan være en faktor.

I løpet av Nobels levetid dannet Sverige og Norge en union som nordmennene motvillig sluttet seg til etter at svenskene invaderte landet deres i 1814. Det er mulig at Nobel mente Norge ville være et mer passende sted for en pris som skulle oppmuntre til «kameratskap blant nasjoner».

Nobels fredspris er den dag i dag en helt norsk affære, med vinnere valgt ut og annonsert av en norsk komité. Fredsprisen har til og med en egen seremoni i Oslo, den norske hovedstaden, 10. desember – årsdagen for Nobels død – mens de andre prisene deles ut i Stockholm.

HVA HAR POLITIKK MED DETTE GJØRE?

Nobelprisvinnere projiserer en aura av å stå over den politiske kampen, kun fokusert på menneskehetens fordel. Men spesielt freds- og litteraturprisene blir noen ganger beskyldt for å være politisert. Kritikere stiller spørsmål ved om vinnerne blir valgt fordi arbeidet deres virkelig er eksepsjonelt eller fordi det passer med dommernes politiske preferanser.

Granskingen kan være intens for høyprofilerte priser, som i 2009, da president Barack Obama vant fredsprisen mindre enn ett år etter tiltredelsen.

Den Norske Nobelkomité er et uavhengig organ som insisterer på at dens eneste oppgave er å gjennomføre Alfred Nobels vilje. Den har imidlertid bånd til det norske politiske systemet. De fem medlemmene oppnevnes av Stortinget, så sammensetningen av panelet reflekterer maktforholdet i lovgiveren.

For å unngå inntrykk av at prisene er påvirket av norske politiske ledere, får ikke sittende medlemmer av den norske regjeringen eller stortinget sitte i komiteen. Til tross for dette anses panelet ikke alltid som uavhengig av utlandet. Da den fengslede kinesiske dissidenten Liu Xiaobo vant fredsprisen i 2010, svarte Beijing med å fryse handelsforhandlingene med Norge. Det tok år å reparere forholdet mellom Norge og Kina.

GULL OG HERLIGHET

En av grunnene til at premiene er så kjente er at de kommer med en sjenerøs sum penger. Nobelstiftelsen, som administrerer prisene, økte prisbeløpet med 10 prosent i år, til 11 millioner kroner (omtrent 1 million dollar). I tillegg til penger får vinnerne en 18-karats gullmedalje og et diplom når de henter Nobelprisen ved prisutdelingen i desember.

De fleste prisvinnerne er stolte og beæret over å bli med i pantheonet av nobelprisvinnere, fra Albert Einstein til Moder Teresa. Men to vinnere takket nei til Nobelprisen: den franske forfatteren Jean-Paul Sartre, som takket nei til litteraturprisen i 1964, og den vietnamesiske politikeren Le Duc Tho, som takket nei til fredsprisen som han antas å dele med den amerikanske diplomaten Henry Kissinger i 1973 .

Flere andre klarte ikke å motta prisene sine fordi de ble fengslet, som den hviterussiske pro-demokrati-aktivisten Ales Bialiatski, som delte fjorårets fredspris med menneskerettighetsgrupper i Ukraina og i Russland.

MANGLER PÅ MANGFOLD

Historisk sett har det store flertallet av nobelprisvinnerne vært hvite menn. Selv om dette har begynt å endre seg, er det fortsatt lite mangfold blant nobelprisvinnere, spesielt i de vitenskapelige kategoriene.

Til dags dato har 60 kvinner vunnet en Nobelpris, inkludert 25 i de vitenskapelige kategoriene. Kun fire kvinner har vunnet Nobelprisen i fysikk og kun to har vunnet prisen i økonomi.

I den første tiden av Nobelprisene kunne mangelen på mangfold blant vinnerne forklares med mangelen på mangfold blant forskere generelt. Men i dag sier kritikere at dommere må gjøre en bedre jobb med å fremheve funn gjort av kvinner og forskere utenfor Europa og Nord-Amerika.

Priskomiteene sier at deres avgjørelser er basert på vitenskapelig fortjeneste og ikke på kjønn, nasjonalitet eller rase. De er imidlertid ikke døve for kritikk. For fem år siden sa direktøren for Royal Swedish Academy of Sciences at han begynte å be nomineringsorganer for å sikre at de ikke overser «kvinner eller personer av annen etnisitet eller nasjonalitet i utnevnelsene deres».