Av GENE DOMAGALA

Jeg skal lede en historisk vandring gjennom St. Johns kirkegård i Norge lørdag 31. august.

Turen begynner klokken 13.00 og vi møtes ved det nordvestlige hjørnet av Kingston Road og Woodbine Avenue.

Jeg har gjort denne vandringen i over 40 år og ser og hører alltid noe nytt om St. John’s Cemetery.

Da jeg så igjennom den nylig, sa jeg til meg selv: Dette er historie og hva historie er.

Du kan si hva jeg mener? Vel, det er det jeg mener. St. John’s Cemetery legemliggjør hva et historisk sted er i et bestemt geografisk og politisk område.

St. John of Norway Cemetery og St. John the Baptist of Norway Anglikanske kirke ble opprinnelig kalt St. John’s Berkely. Ja, den ble kalt St. John’s Berkely.

Det opprinnelige landet som kirken og kirkegården står på, var eid av en pioner ved navn J. Small, en stor grunneier som jobbet for kolonistyret for noen hundre år siden. Mr. Small donerte tre og en halv dekar til det anglikanske bispedømmet for en kirke og en kirkegård rundt 1853.

Navnet på hans land og bolig ble kalt Berkely, derav navnet St. John’s Berkely.

Senere, i området rundt Kingston og Woodbine, lå en liten grend kalt Norge. Folk begynte å kalle kirken og kirkegården for St. Johns Norge og dette har fortsatt den dag i dag.

Når jeg sier at St. John’s er et historisk sted, er det fordi det er det. Det er dusinvis og dusinvis av grunner til at jeg kan peke på og skrive om kirkegårdens historie.

Det er så mye historie på det opprinnelige stedet for kirken, som var en skole på Kingston Road som ble brakt til dette stedet av nybyggere. Det er hundrevis av graver på kirkegården til minne om soldater fra mange kriger.

Totalt er rundt 80 000 mennesker gravlagt der. Noen er pionerene som bygde Beach og East Toronto-området. De som er gravlagt i St. John’s inkluderer politikere, ministre og embetsmenn, men er stort sett vanlige mennesker som har bodd og arbeidet i området de siste 170 årene.

Historien er når en familie eller en vanlig person går gjennom kirkegårdens porter og besøker graven til en slektning eller venn. De husker de døde, de syke, de gode tidene og de dårlige. Det er historien.

Det er mange graver og monumenter, noen av dem er knyttet til forferdelige tragedier, og dette er historie. Historien vil også huske virkningen av orkanen Hazel i 1954 og dens innvirkning på St. John’s Cemetery.

Når jeg husket mine tidligere turer til St. Johns kirkegård, husker jeg alltid at noen av menneskene der fortalte meg om sine venner og slektninger som ble gravlagt der. De så fortsatt på stedet for soldatene og snakket på en dyster måte.

Jeg trodde det var historien. Under vandringen vil vi se gravene og monumentene, og vi vil legge merke til Johanneskirken og kirkegårdskontorene.

Men så tenkte jeg at det ikke er gravene eller bygningene – det er menneskene og minnene de gir videre som er den virkelige historien og en hyllest til de som er gravlagt og hviler på St. Johns kirkegård.