• Nordboerne begynte å komme til Orknøyene på begynnelsen av 900-tallet
• Øyene ble returnert til Skottland i 1472 etter at medgiften ikke ble betalt

I over 600 år var Orknøyene en sentral norsk eiendom, etter å ha blitt beslaglagt av vikingene.

Og hvis den fattige kong Christian I ikke hadde gitt avkall på betalingen av den lovede medgiften for datterens ekteskap med kong Jakob III av Skottland, kunne de ha forblitt norrøne i ytterligere seks århundrer.

Men til tross for at de offisielt har vært en del av Skottland siden 1472, føler folket på Orknøyene fortsatt en sterk tilknytning til sitt gamle hjemland.

Dette ble demonstrert av gårsdagens nyheter om at myndighetene på øyene vurderer å forlate Storbritannia og bli et selvstyrt territorium i Norge.

Fra Sigurd den mektige, den første sanne jarlen av Orknøyene, til den fryktinngytende krigeren Thorfinn Skull-Splitter, har Orknøyene en rik rollebesetning som fortsetter å inspirere moderne innbyggere.

Øyene er også oversådd med skandinavisk arv i arkitektonisk form, inkludert St Magnus-katedralen, som ble grunnlagt i 1137.

Før vikingenes ankomst var Orknøyene hjem til pikterne, en gruppe anerkjent som Skottlands eldste urbefolkning.

Ekspansjon vestover av vikingene hadde begynt på slutten av 800-tallet, hovedsakelig gjennom utviklingen av store havgående skip.

Disse skipene kunne på en pålitelig måte frakte mennesker så vel som varer og husdyr over Nordsjøen og Nord-Atlanteren.

Den strategiske posisjonen til Orknøyene utenfor den nordlige kysten av Skottland gjorde det til et sentralt mål for vikingene, som forsøkte å utvide sine angrep på de britiske øyer.

Den viktigste norrøne bevegelsen til Orknøyene antas å ha startet på begynnelsen av 900-tallet.

Det antas da at kong Harald Hårfagre av Norge offisielt tok over øyene da han forsøkte å undertrykke vikingoverløperne ved å bruke øyene som sommerbase.

Den første sanne jarlen av Orknøyene, Sigurd den mektige, skulle herske over øyene i nesten 20 år.

En av hans etterfølgere, den enøyde Torf-Einar, skal ha beordret sine menn til å skjære ut omrisset av en ørn på en fanges rygg før han skjærer mannens ribben fra ryggraden, slik at lungene hans kan tas som et tilbud til guden, Odin.

I løpet av de neste 300 årene hadde norrøn kultur og bosetninger i stor grad erstattet pikternes.

St Mangus-katedralen i Kirkwall, hovedbyen på Orknøyene, ble grunnlagt til ære for grev Magnus Erlendsson, som ifølge den islandske teksten fra 1200-tallet, Orkneyinga-sagaen, ble henrettet i 1117.

Byggearbeidet på kirken, som er den nordligste katedralen i Storbritannia, begynte i 1137.

Restene av St Magnus ble funnet i kirken tidlig på 1900-tallet.

I 1263 kjempet skottene, ledet av kong Alexander III, mot nordmennene om kontroll over Hebridene.

Selv om utfallet var usikkert, markerte slaget begynnelsen på nedgangen av norsk styre i Skottland.

Kong Håkon Håkonsson av Norge hadde planlagt å fornye militæraksjonen, men døde på Orknøyene vinteren 1263.

Hans etterfølger, Magnus VI, inngikk en fredsavtale som ga Skottland kontroll over Hebridene og Isle of Man.

Forbindelsene med det skotske fastlandet ble ytterligere utdypet da prinsesse Margaret av Skottland giftet seg med kong Eirik Magnusson av Norge i 1281.

Prenupet fastsatte at dersom Erik ikke fullbyrdet foreningen i en alder av 14 år, ville «hele landet Orknøyene, med alle rettigheter som tilkommer kongen av Norge», avstås til Skottland.

Men hvis Margaret var den motvillige, ville kongen av Skottland måtte gi Isle of Man til Norge.

Det viste seg at Erik fikk et barn med sin kone, som døde i barselseng.

På 1300-tallet forble Orknøyene sammen med Shetland offisielt norske.

Men utnevnelsen av Henry Sinclair – den skotske jarlen av Roslin – til jarldømmet Orknøyene svekket de norrøne okkupasjonssystemene ytterligere.

Norge opphørte da å eksistere som et eget rike med Kalmarunionen av 1397, som forente den danske, svenske og norske kronen.

Slutten på norsk herredømme over Orknøyene kom endelig på slutten av 1400-tallet, da kong Christian I gikk med på en union mellom datteren Margaret av Danmark og kong Jakob III av Skottland.

Orknøyene ble holdt i pant inntil den avtalte medgiften var betalt.

Men da pengene ikke strømmet, ble annekteringsloven fra 1471 vedtatt i det skotske parlamentet.

Fra da av kom Orknøyene under kontroll av Skottland, som ble en del av Storbritannia i unionsloven av 1707.

Nyheten om at Orknøyene planlegger å bli et selvstyrt territorium i Norge brøt i går.

Et forslag om å vurdere «alternative styringsformer» skal komme til Orknøyenes råd på tirsdag.

James Stockan, lederen av rådet, sa at øyene «sliter virkelig for øyeblikket», og la til at de ikke mottar rettferdig finansiering.

Han sa til BBC: «Vi blir nektet de tingene som andre områder får som RET (Road Equivalent Tariff) for fergepriser.

«Og finansieringen vi får fra den skotske regjeringen er betydelig mindre per innbygger enn Shetland og de vestlige øyene for å drive de samme tjenestene – vi kan ikke fortsette som vi er.»

Han sa at finansieringen Orknøyene mottar fra den skotske regjeringen er betydelig lavere per innbygger enn Shetland og de vestlige øyene. Dette til tross for at de tre områdene har en befolkning på mellom 22 000 og 27 000.

Mr Stockan foreslo å se på kroneavhengigheter som Kanaløyene eller Falklandsøyene, eller Danmarks selvstyrende territorium, Færøyene, som mulige regjeringsveier for Orknøyene.

Han la til: «I gatene på Orknøyene kommer folk og forteller meg når vi skal betale tilbake medgiften, når skal vi reise tilbake til Norge,

«Det er en enorm tilhørighet der og en enorm dyp kulturell forbindelse. Dette er akkurat tiden for å utforske hva som er mulig.