Det var ikke bare en fotballkamp, ​​det var en vekkelse.

Det var ikke bare en seier, det var en skremmende uro for tidene.

I flere tiår fremover vil det bli husket som natten New Zealand ble forelsket i kvinnefotball, etter en av de mest ekstraordinære kampene i vår sportshistorie.

Det vil du aldri se igjen. Du kunne aldri drømme om å se dette igjen.

Rangert som underdogs til $12,00 på TAB, slo Football Ferns Norge 1-0, i en eventyråpning for FIFAs verdensmesterskap for kvinner.

Kampen hadde alt fra en bommet straffe, et snøskred av sjanser, til en ubeskrivelig sen spenning mens Fougeres hang på.

Et Hannah Wilkinson-mål i det 47. minutt var forskjellen, og ga Ferns sin første cupseier på 16 forsøk.

Det var en ekstraordinær forestilling av talent, lyst, energi og balanse og en anledning som ingen i mengden på 42 137 noensinne vil glemme.

Og Fougères var av stor verdi for resultatet, og dominerte det europeiske laget fullstendig, bortsett fra de siste 15 minuttene.

Det var helter over hele parken, selv om midtstopperne Katie Bowen og Rebekah Stott var intet mindre enn eksepsjonelle, mens Ria Percival hadde en kamp for tidene.

Gitt hva teamet hadde vist de siste 18 månedene, visste ingen egentlig hva de kunne forvente. Men ingen forventet det.

Les Fougères slo seg raskt inn i rytmen deres, og trosset alle spådommer. De hadde en stor sjanse i det 5. minutt, da Wilkinson ble frigitt av Ria Percival, men berøringen hennes var for tung, ellers kunne hun vært på mål.

Men det var et tegn på ting som skulle komme. New Zealand var friske, først på hver ball og fant plass på den enorme Eden Park-banen.

De vant baller på midtbanen, mens CJ Bott var en hule nedover høyre flanke. Deres tillit ble vist av viljen til å spille trekanter ut av trøbbel.

Indiah-Paige Riley så farlig ut på høyresiden – med noen farlige kryss – mens Jacqui Hands så truende ut. Det var cornere og frispark – selv om leveringen ikke var helt der på en stormfull kveld, til tross for at ingen forutså Wilkinsons heading gjennom mål for sin beste sjanse.

Norge – et lag spekket med talenter fra Europas toppklubber – begrenset seg til kontringer. Det var ikke mange av dem, selv om de hadde to klare sjanser i første omgang. Frida Maanum steg fra 12 yards, etter at et innlegg falt for føttene hennes, mens det andre var et strålende defensivt stykke, da Stott krysset suverent for å blokkere Ada Hegerberg, etter et langt løp fra Caroline Hansen.

Halvgangen endte som den startet, med et skudd fra Wilkinson blokkert, da hun truet med å bryte unna.

Men det var en merkbar summing i luften, samt en frykt for at bregnene trengte noe å vise til tross for alt presset deres.

Og så, i det 47. minutt, kom øyeblikket som aldri vil bli glemt. Og det var et flott initiativ. Botts første pasning fant Indiah-Paige Riley, som tok ut Hand med en fersken av en ball. Hand – som spilte sin første VM-kamp – presset seg inn i straffefeltet og plukket deretter ut Wilkinson som avsluttet rent fra seks yards unna.

Publikum ble ballistiske, da hele Fougères-benken løp for å feire. Det kunne vært mer – da Indiah-Paige Rileys skudd så ut til å heade opp i hjørnet, før en strålende redning fra keeper Aurora Mikalsen. Norge var rystet, selv om Maanum burde gjort det bedre fra kloss hold, etter et pent trekk og så stengte Percival inn etter å ha blitt funnet av en rekyl fra Wilkinson. En strålende redning fra Vic Esson – da hun vippet ham over tverrliggeren – bevarte ledelsen sent – ​​da Ferns begynte å bli slitne.

Men det var en sen vri, da newzealanderne ble tildelt en straffe etter en VAR-sjekk. Den var enorm, men Percival, som var en av de beste på natten, fant tverrliggeren da hun prøvde å plassere den.

Stønnene fra publikum ble sterkere da den ni minutter lange pausetiden ble annonsert, selv om Fougères klamret seg til et kjent resultat, Norge fikk mer og mer press i sekstenmeteren.

New Zealand 1 (Hannah Wilkinson 47′)

Norge 0

Pause: 0-0