Eurovision Song Contest når sin store finale lørdag kveld i Torino, med Ukraina, Italia og Storbritannia blant favorittene til å vinne.

Ja, jeg sa Storbritannia. Nei, jeg tror ikke det heller. Men her er vi.

Sam Ryder, en bygningsarbeider som ble TikTok-stjerne, imponerte folk så mye under øvelsene at bookmakerne reduserte oddsen hans for å vinne hele uken.

Nå vet jeg hva du kommer til å si: «Men Eurovision er sikkert et spørsmål om politikk». Og til en viss grad har du rett. Land handler ofte stemmer med naboene. Hvis Hellas og Kypros ikke tildelte hverandre «tolv poeng», ville det trolig forårsaket en diplomatisk hendelse.

Men flere studier – her er den nyeste – vise at den politiske avstemningen sjelden påvirker den store vinneren. For å få nok poeng trenger du et bredt spekter av støtte som er umulig å få gjennom patronage alene. Politiske stemmer påvirker imidlertid definitivt midttabellresultatene, mens bunnplassene går til de dårligste låtene.

I år bør selvfølgelig politikken diktere utfallet. Ukraina er de antatte favorittene, ettersom offentlig sympati skyter i været etter den russiske invasjonen.

Men noen observatører er på vakt mot selv dette forslaget. Vurderer virkelig en 17-åring i Tallinn Vladimir Putins geopolitiske ambisjoner når han tar telefonen for å stemme i en sangkonkurranse, eller tenker han «Den gutten fra Belgia ser hot ut»?

Tiår med pophistorie tyder på at det er sistnevnte.

Uansett, gleden ved Eurovision er ikke å analysere forviklingene i stemmesystemet. Det handler om å glede seg over de rare, vakre, lidenskapelige og spesielle forestillingene som kontinentet (og Australia) legger frem.

Så her er en rask titt på øyeblikkene du kan se når den store finalen starter på BBC One lørdag kveld.

Det norske bandet Subwoofer er den eldste gruppen som har gått inn på Eurovision-scenen, etter å ha dannet seg for 4,5 milliarder år siden på månen før de kom til jorden for å dominere popmusikken. Eller slik sier historien.

Kjent som Keith og Jim, skjuler de identiteten sin bak kremgule masker og setter en moderne vri på Rødhette-historien over en punchy house-beat. «Før den ulven spiser, gi bestemor den ulven en banan«, råder de.

En av ulvene ryktes å være Ben Adams fra 90-tallsbandet A1…og vi fikk øye på kona hans utenfor det norske delegasjonshotellet på torsdag, så det må være sant.

In Corpore Sano fra Serbia er en sang som tydelig ble skrevet under pandemien av en som falt ned i et WebMD-kaninhull midt i et nervøst sammenbrudd.

En ode til intimhygiene, den stiller det evige spørsmålet: «Hva er hemmeligheten bak Meghan Markles sunne hår? Jeg tror dyp hydrering er hva det er«, før du synker inn i en feberaktig undersøkelse av personlig hygiene, hva om»mørke ringer rundt øynene indikerer leverproblemer«.

Du ser for deg at sangerinnen Konstrakta (alias Ana Duric) besettende skribler de tekstene på veggen hennes på en spesielt mørk sjelenatt – et bilde som bare forsterkes når hun får selskap på scenen av et kor som toner på latin.

I tilfelle det ikke var rart nok, bruker hun hele forestillingen på å vaske hendene i et lite basseng. Naturligvis er det en fanfavoritt på arenaen.

Det italienske rockebandet Måneskin vant førsteplassen i fjorårets Eurovision med sin glam-thrash-låt Zitti E Buoni, og har gått videre til å bli et globalt fenomen, turnert med Rolling Stones, vunnet en MTV Award og scoret en milliard streams av bachelorhiten deres , tigger.

«Hvor mange netter tilbrakte jeg i min egen seng i fjor? Kanskje 10, ler bassist Victoria De Angelis.

Kvartetten kommer tilbake til Eurovision-scenen lørdag kveld for å fremføre sin nye singel, Supermodel, som er inspirert av «fake people» de møtte i Los Angeles i fjor.

«Jeg vet at det ikke er vår dypeste sang, men den er bra,» sa frontmann Damiano David.

Fans vil legge merke til at han er litt mindre mobil enn normalt, etter å ha revet i ankelen mens han filmet en musikkvideo. Men bandet er klare til å gjenvinne scenen som brakte dem til et internasjonalt publikum. «Jeg vet ikke om jeg klarer å løpe, men jeg skal bare nyte ikke delta i konkurransen,» forklarer David.

Under andre omstendigheter ville ikke den kubansk-spanske sangeren Chanel vært en del av konkurransen.

For to år siden var hun en av fem skuespillerinner som ønsket å spille Anita i Steven Spielbergs nyinnspilling av West Side Story. Rollen gikk til slutt til Ariana deBose, men kinoens tap er Eurovisions gevinst.

Chanels slinky poplåt SloMo ble opprinnelig skrevet for Jennifer Lopez, og den har en danserutine som er La Lopez verdig.

For å være sikker på at hun kunne utføre koreografien uten å miste pusten, øvde Chanel for Eurovision ved å synge mens hun løp på en tredemølle.

Etter tre dager bestemte hun seg for at utfordringen ikke var nok og begynte å løpe i hæler. Det er dedikasjon.

Årets konkurranse skapte mange kopierte Måneskins – hvorav de fleste ble utvist i semifinalen – men Italia gikk i motsatt retning.

Bidraget deres kommer fra 2019-finalisten Mahmood, som slo seg sammen med den italienske popstjernen Blanco for en stor gammel ballade, og la meg fortelle deg, det er en fantastisk.

Brividi (oversatt som «frysninger») er en sang om hvordan, i kjærlighet, frykten for å være utilstrekkelig er en universell opplevelse – uavhengig av kjønn, identitet eller seksualitet.

«Jeg vil gjerne elske deg, men jeg tar alltid feil«, synger duoen, med akkurat passe mengde patos og sårbarhet,»Og jeg fikk frysninger, frysninger, frysninger«.

På Spotify er den for øyeblikket den mest spilte sangen i årets konkurranse.

Det er ikke en garanti for stemmer lørdag kveld (hva om alle disse skuespillene kom fra italienere, som ikke kan stemme på sin egen handling?), men det er et tegn på at Ukraina kanskje ikke har den sydde konkurransen.

Hvis Italia vinner, vil de være det første landet som har vunnet rygg mot rygg siden Irlands utrolige hat-trick på begynnelsen av 1990-tallet.

Australske Sheldon Riley skrev sangen sin, Not The Same, for mange år siden som en melding til sitt yngre jeg om kampene med å takle Aspergers syndrom og komme over seksualiteten sin i en dypt religiøs familie.

Han sier at han har sunget den siden han var 15 – men budskapet har endret seg fra desperasjon til håp ettersom han har lært å være stolt av forskjellene sine.

Transformasjonen av sangen er også tydelig i oppsetningen. Da han vant Eurovision – Australia bestemmer tidligere i år, var han kledd i helsvart, omgitt av mørke, industrielle kulisser. Nå er han helt kledd i hvitt og badet i lys.

Sheldons kostyme veier 40 kg – takket være 200 000 Swarovski-krystaller og 90 000 Swarovski-perler sydd inn i stoffet. Med sin maske og annet tilbehør er totalvekten 51 kg. Tenk deg kostnadene for ekstra bagasje.

Tro det eller ei, når estiske Stefan opptrer lørdag kveld, har han akkurat våknet.

«Vanligvis sovner jeg før jeg går på scenen,» sa han til Steve Holden på den offisielle Eurovision-podcasten. «Jeg vet ikke hvorfor, men kroppen min forteller meg «du må hvile», og jeg går bare til et rolig sted og tar en lur i 15 minutter, og så våkner jeg som en ny person.»

Det er imidlertid ikke noe søvnig ved opptredenen hans, da Stefan hopper rundt på arenaen som en liten valp, og til og med tar et vågalt sprang over scenens innebygde stunt. La oss bare håpe han husker å stille på alarmen.