Forrige ukes avtale om at Storbritannia slutter seg til EUs forskningsprogram Horizon bringer slutt på de endelige ordningene som styrer Storbritannias uttreden av blokken – i hvert fall i snever forstand. I en bredere forstand er «ufullførte saker» selve definisjonen av hvordan forholdet vil fortsette å utvikle seg.

For å starte med må forhold knyttet til fiskerettigheter, elbilhandel og tilgang til finanssektoren oppdateres i løpet av de neste årene. Og dette er kun det som er programmert i de eksisterende avtalene. Med Horizon etablert, fortsetter fokuset i den britiske politiske debatten å vende seg mot den bredere fremtiden for forholdet mellom EU og Storbritannia. Spørsmålet er hvordan (og når) det slående proeuropeiske skiftet i britisk opinion vil utløse nye politiske valg.

Sammenlign dette med tausheten til EU og dets medlemsland om neste skritt med Storbritannia. Stillhet er ikke strategisk; Det er rett og slett ikke et spørsmål som noen tenker på – av flere gode grunner.

Den første er at det ikke er noen vits i å tenke på det uten en grunnleggende endring i britisk politikk. Kanskje vil en Labour-regjering ledet av Sir Keir Starmer søke en tettere form for assosiasjon, til tross for sin innsats for å få velgerne til å tro noe annet. Men inntil da har ikke EU noe å bestemme utover å styre forholdet slik det er.

Dessuten har EU viktigere saker å ta seg av. Russlands angrep på Ukraina og dets energikrig mot Europa, forholdet til Kina, grønn omstilling og andre prioriteringer skyver en vanskelig, men stort sett harmløs nabo av listen.

Selv om blokkens egne bekymringer rettferdiggjør denne relative forsømmelsen, vil de likevel transformere det vi kan kalle Storbritannias EU-spørsmål, på en radikal, om ikke tilsiktet måte. Det EU gjør av grunner som ikke er relatert til Storbritannia, har likevel implikasjoner for blokkens fremtidige forhold til Storbritannia. Og disse er verdt å vurdere, ikke minst fordi de kan inkludere tidligere ekskluderte muligheter.

Det politiske behovet for å bringe Ukraina nærmere EU, og deretter inn i det, reiste spørsmål som hadde holdt seg fast lukket da Storbritannia var i ferd med å forlate det. Husker du Brexit-tsaren Michel Barniers «skala» av tilgjengelige forbindelser? EU-ledere vurderer nå seriøst mye mer «progressive» – det vil si fint graderte – assosiasjonsformer, selv om denne tankegangen gjelder land som går inn i EU i stedet for å komme seg ut.

Mange lurer for eksempel på om Ukraina eller andre kandidater kunne få visse medlemsfordeler før de ble helt med. Jeg har tidligere hevdet at det gir full mening for Ukraina å slutte seg til European Free Trade Association og, gjennom det, Det europeiske økonomiske samarbeidsområdet – som i hovedsak betyr det indre markedet – som et skritt mot medlemskap i EU.

Men det kan ta tid å overbevise alle EU-land om å gå med på permanent fri bevegelse for rundt 40 millioner ukrainere. En åpenbar løsning er først å åpne for fri bevegelse av varer, tjenester og kapital. Dette betyr imidlertid å forlate dogmet om at de «fire frihetene» i det indre markedet er udelelige, en idé som var så innflytelsesrik i Brexit-forhandlingene.

Så er det de interne transformasjonene i EU, som gjør det mer integrert, både når det gjelder skala og grad. Når det gjelder omfang, er like bredere politikkområder – innen energi, forsvar, industristrategi, utenrikspolitiske verktøy som sanksjoner og til og med skattespørsmål – nå gjenstand for en beslutningsprosess på EU-nivå. Til en viss grad på grunn av ønsket om å effektivisere denne beslutningsprosessen, med pågående arbeid med å utvide kvalifisert flertall.

Ta eksemplet med Norge, hvis EØS-medlemskap er den nærmeste standardmodellen for et ikke-medlem. Intern utvikling i EU har tvunget landet til å søke en rekke komplementære avtaler for å innrette seg med blokken. Med andre ord, selv den 30 år gamle EØS-traktaten, som «dynamisk» innfører nye indre markedsregler i norsk lov, er ikke nok til å henge med i EUs dypere politiske samarbeid.EU som nå strekker seg langt utover det indre markedet.

Disse to trendene gjør at det britiske spørsmålet vil være svært annerledes neste gang det dukker opp. Det kan godt være en bredere meny av «à la carte»-forhold enn den som tilbys til Storbritannia mellom 2016 og 2020. Men EU vil også være en mer sammenhengende enhet på flere områder der medlemmene setter suvereniteten sin til felles. Fagforeningen kan finne det nyttig å være mer kreativ om den britiske foreningen, men alltid på sine egne premisser. Storbritannia kan en dag endelig akseptere rollen som regelmaker for å slutte seg til det indre markedet, bare for å finne at, som i tilfellet med Norge, er dette ikke lenger nok.

martin.sandbu@ft.com